Kommentar

Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) på kontoret på Aulestad (1908). Ukjent fotograf. Foto: Nasjonalbiblioteket / Wikimedia (utsnitt).

Mye tyder på at guttene ligger dårlig an i dag. De gjør det jevnt over svakere på skolen. De smarteste og sterkeste klarer seg naturligvis, men alle de andre? Tidligere fantes flere jobber med god prestisje og lønn også for dem som ikke var teoretisk anlagt, ikke «skoleflinke». Det er verre med slike jobber nå.

Unge gutter er blitt ransofre. Hvem er ranerne? Nesten alltid unge gutter de også, dessuten norske statsborgere. Mer trenger politiet ikke opplyse. Kodene er velkjente nå.

I tillegg kommer spørsmålet om mannlig identitet. Den skal være en mental-sosial konstruksjon og ha lite med kromosomer å gjøre. Følgelig er den flytende, slik at den enkelte gutt kan forme sin egen mannlighet. Det samme må gjelde kvinnelig identitet, og kjønnene kan gli litt over i hverandre. Er det tale om et fremskritt, mer frihet for den enkelte?

Ideen om å skape seg selv mest mulig uavhengig av natur og kulturens tradisjoner, innebærer en overdimensjonering av valgfrihet. Som om det ikke finnes en annen slags frihet. Hva om noen stiller seg skeptisk til de ekspanderte valgmulighetene? Da kan straffeloven sette inn.

Underlig nok synes England hardest rammet av kriminalisering. Maya Forstater mister jobben i Center for Global Development – det lyder korrekt – fordi hun ytrer sin mening om kjønn, hun hevder at det er naturgitt. Hun går til sak, og taper. J.K. Rowling gir så støtte til Forstater, noe som vekker internasjonal oppsikt. Der Spiegel, alltid rede til å fordømme reaksjonære avvikere, erklærer at Rowlings støtte er «perfid». Så langt er vi ennå ikke kommet her i landet. Fremskrittets strateger vurderer hva slags skyts som til enhver tid er hensiktsmessig.

I likhet med kjønnsidentitet skal nasjonal identitet være mangfoldig. Tidligere var mangfold gitt ved individene, ikke noe staten trengte å promovere. Det var «mange måter å være norsk på», like mange som det fantes nordmenn. Stadig er hvert individ unikt, så hvorfor kreves i dag statlige tiltak for å «styrke mangfoldet»? Selvsagt fordi man vil gi mer plass til minoriteter.

«Flertallsbefolkningen» skal forstå at den er privilegert, og nettopp derfor skal Kari og Ola være ydmyke nok til å innse at de trenger nye impulser og berikes ved innvandring. Den som ikke er enig i disse synspunktene, kan regne med å bli kalt rasist og/eller islamofob. Det er en stund siden man tok seg nær av det.

Nasjonens språk blir til

Moderne norsk nasjonalfølelse ble grunnfestet på 1800-tallet, og betydningen av det språklige kan vanskelig overvurderes. Her skal jeg fremheve bare én av de sentrale dikterne, en som bidro vesentlig til å skape det moderne norske riksmålet.

Løft ditt hode, du raske gutt!
Om et håp eller to ble brutt,
blinker et nytt i ditt øye,
straks det får glans av det høye!

Det virker naturlig å oppdatere Bjørnson ortografisk, men på stil og tone merkes at dette stammer fra en annen tid. For de fleste i dag er det altfor storslått. Lars Lillo-Stenberg har skapt en mykt vuggende tolkning uten bjørnsonske utropstegn. Han formidler sårhet, ikke stolthet. Det er både tidsriktig og vakkert.

«Øyvinds sang» avviser resignasjon, befester troen på nye muligheter og fremfor alt tro på en dimensjon – det høye – som gir mening til det hele og glans til håpet. Til forskjell fra dagens selvhjelpsbøker er dette en sang.

Selvsagt trengs mange flere ord. Vi trenger oppmerksomhet og dialogisk kommunikasjon, noe som betyr arbeid for de profesjonelle hjelperne, psykologene, rådgiverne, coachene, sosionompolitiet og alle i helsevesenet. De vet at en gutt som er langt nede, ikke kan tilbys en kortversjon som «Løft ditt hode». Ikke desto mindre gir Bjørnsons ord et vink om en ideell kjerne i varig selvrespekt, og sikkert ikke bare guttenes. Frykt for å komme til kort sperrer for glansen fra det høye. Åpning kan skapes av profesjonell kommunikasjon, men profesjonaliteten kan ikke selv være det høye. Så hva er det? Et svar antydes i tredje strofe:

Løft ditt hode; ti i deg selv
blåner også et utstrakt hvelv
– – –

Ved siden av nasjonalsangene er Bjørnsons såkalte bondefortellinger hans viktigste bidrag til landets nasjonallitteratur. «Synnøve Solbakken», «Arne» og «En glad gutt» ble alle skrevet på slutten av 1850-tallet, før han fylte 30. De beskriver et samfunn som for lengst er forsvunnet. Bjørnson er fremfor alt en lyrisk dikter, og flere av hans mest kjente dikt inngår i disse fortellingene.

Temaet er ikke bondelivet i hele sin bredde, men landsens ungdom som har vondt for å finne seg til rette i livet. Noen hjem er harmoniske, andre svært trøblete, preget av fyll og vold, bitterhet og nag. Det store spørsmål er ikke være eller ikke være, men: Hvordan skal gutten og jenta overvinne problemene og få hverandre? Marit er jente fra en storgard, Øyvind er husmannsgutt. Det er et skarpt klasseskille. Ole Nordistuen, Marits bestefar, er klasseskillets vokter og gjør sitt ytterste for å hindre ungdommens lykke. Han er med andre ord en fæl fyr. Men ikke når fortellingens ånd har tatt hånd om ham; da blir han en kostelig gammel narr, og så menneskelig at all forakt fordufter. Siden det er gamlingens praktfulle gneldring som motiverer «Løft ditt hode», kan vi øyne en moderne myte her: De unges uomtvistelige rett til å bekjempe de gamles fordommer. Bjørnson demonstrerer at mytens kraft ligger i språket, ikke i logikken, og språkets ånd gjør Ole myk til slutt.

Arne er den mest utsatte av guttene, innadvendt, utrygg, tendens asosial, på vei til å bli en incel. Her er det mor som med list og lempe og tålmod får jenta opp på guttens fang. Ah! Slike mødre, det vil gamle Norge ha. Men den forknytte Arne er en språkkunstner, det er han som dikter

Under meg på, hva jeg får å se
over de høye fjelle – ?

Også det sublime «Tonen» er Arnes verk. Forøvrig, den som mistenker at bønder har et usentimentalt forhold selv til de søteste dyr, får mistanken bekreftet av Arne:

Killebukken, lammet mitt!
Skjønt det ofte går tungt og stridt
oppefter slette fjellet,
følg du vakkert din bjelle!

Killebukken, lammet mitt,
pass så dyktig på skinnet ditt,
mor vil ha det i fellen,
som hun syr seg om kvelden.

Killebukken, lammet mitt,
legg så dyktig på kjøttet ditt!
vet du det ikke, tuppen,
at mor vil ha det i suppen?

«Øyvind het han, og gråt da han ble født.» Den åpningen er med rette berømt, for her har norsk språk funnet frem til sitt sitt gamle selv, den konsentrerte sagastilen. Det gråtes ofte og mye i disse fortellingene. Bjørnson har åpenbart visst om gråtens velgjørende, terapeutiske virkning, men den lykkelige slutten er der fra første stund, forkynt av fortellingens ånd. Det er også den som gjør det forståelig at disse guttene dikter Bjørnsons dikt.

Dette ble skrevet da dikteren hadde sin kristentro i behold, i likhet med dem han skriver om. Det er mennesker som kan tvile på seg selv, ikke på Gud. Det høye kan forstås som Guds sted. Bjørnsons kristentro skulle svinne med årene, som den gjorde for flere av tidens intellektuelle. (Det var læren om helvetesstraff som fikk ham til å bryte med kristendommen.) Noen «fritenkere» erfarte at et tomrom åpnet seg, man falt inn i nihilisme eller nietzscheansk mot-nihilisme. Slikt lå ikke for Bjørnson. Man kan vel si at troen han beholdt hele sitt liv, gjaldt det gode i menneskene.

Bjørnson døde fire år før første verdenskrig brøt ut. Etter den katastrofen oppsto en fatal splittelse mellom de fanatiske politiske ideologiene på den ene siden, den borgerlige sansen for kjølige sarkasmer og ironier på den andre. Den bjørnsonske tonen passet ikke inn i noen av det 20. århundres modernismer. Den var passé.

Bjørnson er forankret i det 19. århundret, noe som gjør det viktig å lytte til ham, for dette var århundret da den norske nasjon ble bygd opp. I dag har vi ennå en del å tære på.

Det er lett å smile av Bjørnstjernes «bryst-norsk». Kan nasjonalisme være både selvsikker og uskyldig? Mistanken som nå rettes mot all nasjonalisme i Europa, hører med til den omfattende veven av omdefinert identitet, respekt, diskriminering, rasisme, fascisme. Det er viktig å fastholde at disse ordene faktisk lar seg definere meningsfullt.

Stadig anses fascismens forbrytelser som essensielle og en vedvarende fare mens kommunismens forbrytelser forklares ved beklagelige feilskjær i feil ledelse. Siden nasjonalisme antas å gå svanger med fascisme, må den konsekvent motarbeides. Synspunktet er en alvorlig hodepine for EU, siden man vet at det provoserer og samtidig må man holde fast på det.

Nasjonen, staten og tilliten

Nasjonalromantikken ville forankre nasjonen i fjern, mytisk fortid. Bjørnsons tekster knytter oss til en tid vi tross alt kan gjenkjenne som vår egen fortid. Sansen for Prøysen, Egner og Aukrust-skikkelsene viser at selv nær fortid inngår i den nasjonale tradisjonen.

Finnes noe slikt som en «folkesjel»? Det er et begrep fra romantikken, senere latterliggjort som en slags mystikk. Pussig nok er det akseptabelt å snakke om «tidsånden» – antakelig fordi ånden har ry for å være internasjonal. Det Bjørnson på sin måte uttrykker, formidler og utforsker i disse fortellingen, kan meget vel kalles den norske folkesjelen. Den merkes i språket, i fortellingens ånd.

Folkesjelen er blitt en spøkelsesaktig stamfar til den nasjonale identiteten. I senere år er det blitt god tone å se identiteten som et element i det internasjonale omdømmet. Norge skal være Fredsnasjonen. Blir vi belønnet med en plass i Sikkerhetsrådet? Det er visst statens store drøm for tiden. At en stats makteliter utvikler sine egne, statsspesifikke målsettinger, er ikke noe nytt. Men en stat som stadig må forklare og begrunne at den handler i nasjonens interesse, tærer på gammel tillit.

Ingen kan for alvor mene at det er EUs institusjoner som gjør oss til europeere. Ikke bare felles tradisjoner er viktige, vi kan også oppfatte nærhet til de andre europeiske språkene. Kan vi høre poetisk sannheter i eget morsmål, så kan vi etter hvert høre dem også i andre språk. En poetisk sannhet kan ikke uttrykkes annerledes, noen ganger røper den også noe egenartet ved det nasjonale.

Heine:

Ich weiss nicht, was soll es bedeuten,
Dass ich so traurig bin;
Ein Märchen aus alten Zeiten,
Das kommt mir nicht aus dem Sinn.

Keats:

A thing of beauty is a joy for ever.
Its loveliness increases; it will never
Pass into nothingness; –

Bjørnson:

og tidlig, tidlig er det på sommer’n –
men rop på høsten, så kommer’n!

Det er ikke, og skal ikke være noen slags poetisk forherligelse av nasjonen som «det høye». Nasjonalitet kan formes til mange slags nasjonalismer. Den bjørnsonske fedrelandskjærligheten er stadig den vi vedkjenner oss i alvorlige stunder, for da er hans tone den riktige, den er uten fanatismer, uten sarkasmer og uten aggresjon. Siden europeiske nasjonalismer i all hovedsak er av samme art, er nasjonalisme-forakten ikke bare malplassert, den motarbeider og undergraver de foraktfulle elitenes posisjoner. Som demonstrert ved Brexit.

Vennligst ikke glem at vi heiser flagget hver 17. mai og ved andre høytidelige anledninger, bemerker Staten. Og hør nå, hvem nekter gutter å være gutter på gamlemåten? Se, så mange staute karer som opptrer i NRK, gode forbilder for norske gutter. Stol på oss, sier Staten, vi har penger nok til alle. Er det noen som trenger hjelp til å løfte sitt hode? Vi skal komme med en tiltakspakke.

 

Kjøp Kjell Skartveits nye bok her!