Kommentar

Utsyn fra festningsvollen. Foto: Document.

Henrik Ibsen skrev diktet Paa Akershus i 1851, da han var 23 år. Her formidles dystre episoder i Norges historie, fremstilt som drømmende glimt fra festningens indre. Men de to første strofene er annerledes, et fredelig forspill i festningens nære omgivelse. Slik lyder den andre, lyrisk fullendte strofen, som bør leses langsomt:

Fjorden letter nu sit trange
bryst med dump og dæmpet stemme.
Hør, det er som barndomssange,
dem man aldrig ret kan glemme.

Det er vakkert og gjenkjennelig, og her finnes lag på lag av mening. Hovedtemaet er åpenbart en stemme som minner om sanger i barndommen. Det er naturens stemme. Med enkle midler, over fire korte linjer, forenes det naturgitte og det menneskeskapte i erindring.

Vi kan ha kunnskap om andre menneskers fortid, men erindrer bare vår egen. Ikke dermed sagt at alt erindres. Andre kan huske meg i situasjoner jeg selv har glemt, slik at situasjonen inngår bare i den andres erindring. I all erindring er kunnskapen intim, den er nærværende i oss, ikke et objekt for oss.

Ved de siterte linjene finnes to nivåer av erindring, for det første den som nevnes, barndomssangene, som ikke kan glemmes. For det andre diktet selv, Ibsens tekst, som hensetter oss til 1851, og som i fortsettelsen fremkaller skikkelser fra enda fjernere fortid. Det blir et tredje nivå.

Morsmålet bærer i seg en erindring som strekker seg lenger tilbake enn våre egne liv. Det er vesentlig for en nasjonal bevissthet, om enn lite av nasjonens historie kan forstås bare ut fra språk. Historie må skrives på basis av levninger og kritisk vurderte kilder. Dyp erindring er annerledes. I den er objektivitet ikke et ideal.

Mange norske tekster fra 1851 virker fremmedartet i dag. Men Ibsens verk har betydd mye for norsk språkfølelse, i grunnen er bare diktets ortografi avvikende. Det som erindres, er en verden som er mer intimt til stede enn noen historisk forskning kan gjøre den.

Barnet er mannens far, skrev Wordsworth, men det er vanskelig for mannen å hensette seg i sin barnlige opprinnelse. Det skjer ikke rasjonelt. Levninger fra den tiden —  det kan være alt mulig — kan uventet gjøre den barnlige verden nærværende, i et glimt.

Det kan til og med være ord i en barnesang, men det er lettere å komme barndommen nær i toner og rytmer. For ordene er infantile, og infantilitet sperrer for dyp erindring. Det er vanskelig for den voksne å forsere den sperren og nærme seg det språket som lever i ordlyd og rytmer.

De siterte linjer byr på ett tolkningsproblem: er “barndomssange” det vi i dag kaller barnesanger, sanger laget for barn?  Eller er det tale om sanger erindret fra barndommen, som kan være alle slags, f.eks. salmer? Kan barnesanger i en 23-årings minne lyde med “dump og dæmpet stemme”? Henrik Ibsen kan meget vel ha erindret dem slik. Hans barndom ble preget av fall, farens gradvise konkurs og deklassering, som tok til da Henrik var 6 år.  Diktet gir ingen hint om hva slags sanger det er tale om, og ordet “barndomssange” forekommer bare dette ene sted i Ibsens verk. Stemningen tilsier langsomt tempo, som i en vuggevise. Jeg har ikke funnet opplysninger om eventuelle barnesanger i Ibsens generasjon. Wergelands   diktning for de yngste kom først fra 1840, da Ibsen var 12. Der finner man mye pedagogisk og oppbyggelig, og før Wergelands tid var det sikkert enda mer av denslags.  (Småguttenes nasjonalsang, “Vi ere en Nation vi med —“, er en nydelig tekst med en fengende melodi, men det er umulig å tenke seg de tonene i Ibsens dikt fra 1851.)

Det later til at tradisjon står sterkt på området. De som har forsket på saken, opplyser at de færreste melodier som brukes i barnehager i dag, er laget etter1960. Klassikere som Bæ bæ lille lam og Bjørnen sover er stadig blant de mest populære. Hjulene på bussen er blant de nyere, og den er god, siden små barn er utrettelig mottakelige for gjentakelser. Når gjentakelser blir kjedsommelig monotone, da er man blitt et stort barn.

Platon ville vært forferdet over intellektualiseringen vi utsetter barn for i dag. I hans idealstat er gode myter, musikk og gymnastikk de eneste fag for barn (opp til 10 års alder?) Det gjelder å gjøre uferdige mennesker fortrolig med den gode rytmen som senere skal bære all kunnskap.

Hos Platon finnes også doktrinen at kunnskap er erindring. Da er det ikke tale om inntrykk man har glemt, men om ideene som strukturerer verden, i siste instans noe begrepsløst.

Martin Heidegger, en av forrige århundres mest innflytelsesrike filosofer, var i sine senere arbeider besatt av språk, ikke av begreper og intellektuelle tankeprosesser. Det gjaldt å lytte til væren, for: “Språket er værens hus.” Heidegger skriver videre at mennesket bor i dette hus, som voktes av diktere og tenkere. (Fra Brev om humanismen, 1947). Det er underlige setninger, men den som har sans for poesi, kan ane hva han mener.  På tysk er sein et kurant ord, i likhet med engelske being. På norsk er væren et kunstig ord som praktisk talt aldri brukes, noe som gjør det vanskeligere for oss. Heidegger søker å si noe om den dypeste erindring og velger et intellektuelt provoserende språk. Hvorfor ikke provosere tilbake og nærme seg denne selvhøytidelige tyske tenker med Bæ bæ lille lam? Da omdirigeres vanskeligheten: klarer vi å lytte forbi det infantile, lytte som barnet, til rytmisk ordlyd? Med dump og dempet stemme blir språket i barnesangen selve den vuggende rytmen.

I Ibsens dikt er det tale om naturens stemme. Det er fjorden som lyder, og minner om barndomssangene. Heideggers eiendommelige setninger gir mening hvis man makter å høre bevisstløs natur i menneskelig språk, fjordens stemme gjen-lyde i sang. Den som hører det, har tilhørighet til væren. Da spørres ikke hvorfor, med hvilken hensikt. I dyp erindring er mening ikke gjenstand for kritiske spørsmål.

Så her blir man ikke introdusert til den “kritiske bevissthet”  som gis en privilegert status i moderne politisk teori. Flere ulike politiske holdninger kan knyttes til erindring. Nasjonalisme er nærliggende, men den kommer som kjent med forskjellige politiske agendaer. Vi vet for lengst at politisk innsikt ikke er spesielt utbredt hos kunstnere. Heidegger bekrefter mistanken om at den heller ikke er garantert hos tenkere. Han mente å se storhet i nasjonalsosialismen og trodde i noen år på Hitler.

Et fremmedgjort menneske mangler per definisjon tilhørighet.Totalitære bevegelser tilbyr overkompensasjon. De som tiltrekkes av nærhet i et etterlengtet fellesskap, er antakelig langt flere enn de ideologisk overbeviste. Temaet angår indirekte Ibsens dikt, siden det antyder en tilhørighet som burde gjøre slik kompensasjon overflødig. Dette blir mer enn antydet når fruen i Fruen fra havet (1888) må bort fra den innestengte fjordarmen, ut i havgapet for der å gjenfinne kontakten med elementære naturkrefter. Den aldrende Ibsen nøyer seg ikke med dump og dempet stemme. Hos ham er verken fellesskapet eller naturen siste instans. Fruen fra havet forkynner at én makt er sterkere enn havets dragende uendelighet. Det er friheten.

Modernitetens kunst var fascinert av fremmedhet, noe som bidrar til å forklare at impulser fra dyp erindring blir vrengebilder. Det estetisk infantile, ekshibisjonistiske og grenseløst innadvendte i dagens kunst kan belyses, tror jeg, som forvrengt dyp erindring. Det personlige blir privat.

Stemningen i de fire linjene er ikke privat. De uttrykker en vemodig følsomhet for barndom som neppe har vært fremtredende i den 23-årige, oppadstrebende Ibsen. Den er naturligvis mer nærliggende hos gamle. I grunnen er dette et gammelmodig dikt av en ung mann. Hvis ungdommen er en stor dikter, er han ikke bundet til det private.

Er det mulig for oss å erfare naturens nærhet til det menneskelige i de siterte linjene? Man kan innfinne seg på Aker brygge en tidlig morgen, vende blikket mot Akershus festning og se disen svinne hen over indre havnebasseng — men siden Akershus ikke nevnes, trenger man strengt tatt ikke innfinne seg der. Det finnes mange fjorder i Norge.

Fjorden letter nu sit trange
bryst med dump og dæmpet stemme.
Hør, det er som barndomssange,
dem man aldrig ret kan glemme.

Like fullt lyder det 1851. Vi lever i mye støy som er fraværende her. Datidens Christiania var riktignok preget av støy fra fylla, som det ikke ble diktet om. På denne tiden interesserte Ibsen seg for fortidens skjebner. Året før utga han Catilina, og i løpet av 50-tallet kommer rekken av skuespill henlagt til norsk middelalder.

I Paa Akershus skaper han først et bånd av mild og forsonlig stemning mellom oss og “de svundne blodværksmænd fra mørke tider”. Det store bildet er Norges nedgang rundt år 1500. Diktet er i høy grad nasjonalistisk. “Eidsvolds Værk en vårdag!” er det siste som nevnes før hverdagen gjør slutt på alle visjoner. Men de fire linjene kan man ikke lett glemme.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.