Sakset/Fra hofta

Diktet ”Natte-pust” begynner med linjen

Diende langsom lunge

Hva leste du der? Det er allerede mye å fordøye. Ordet i midten, langsom, gjør sin virkning mens den diende lunge bærer svimlende assosiasjoner.

Slik er det ofte i Emil Boysons poesi. Diktene er rom fylt av ordskulpturer. Ikke alle påkaller oppmerksomhet og beundring, og rommet selv kan enkelte ganger være det vesentlige, som når en historie fortelles. Men den som ønsker raffinert ironi eller avslappende letthet i litteraturen, må søke andre steder. Her hersker alvor.

Isblomster

Den lange natt stod, værnløst, sjelens vindu,
rute ved rute, tomhet ved tomhet, vendt
mot evighetens sorte ensomhet der-ute:
stumt stirrende øine uten svar.

Nu bringer gryets stille hånd en drøm,
med hvite blomsters billede blindende hver rute.

Hvad kunde håp og vilje trylle frem
så skjønt som dette, at en ukjent venn
mildt slører alle ruters tomme vé
med disse palmesyners hvite sakrament?

–Ånd ikke på dem. Den store frost er der-ute.

Emil Boyson (1897-1979) er en språkets mester, en av dem som setter standarder for det norske språk. Personlig ser jeg etter hvert det norske primært som språklig erindring. Ja, naturen er en sterk utfordrer, men språket har nordmennene selv skapt, derfor er det inderligere norsk. Og det er mulig, dog neppe ønskelig, å imøtekomme mediesamfunnets høylytte krav om det beundringsverdig norske. Det finnes i diktningen, f.eks. hos en av riksmålets store poeter, Emil Boyson. Ingen norgesmester skal kåres. Det norske lever (tilbaketrukket) ved mange klassikere.

Her kan romanen Vandring mot havet bare nevnes. Det er en mystikers innlevelse i et ytterst alminnelig liv, tilsynelatende uten dramatikk av noen art. Boyson gjør det klart (for meg): Det er der det skjer. Romanens første setning er gyldig for forfatterskapet som helhet: ”I dette rum er intet at se for én som spør og speider og fort har tenkt sig videre.”

Han har rykte for å være tungt tilgjengelig. Det er ikke alltid tilfelle:

Rast ved rinnende vann

Trett er vort hjerte ikke,
men dagen er blitt kveld.

Vi stanser. Gjennem vor taushet
toner vannenes væll.

Vi hører i elve-susen
at evigheten er nær.

Vi fødtes til jorden. Vi møttes.
Vi hadde hinannen kjær.

”Om litt kan vi intet høre
–dette er alt vi vet.

Vannet skal videre bruse
gjennem all evighet.”

 

Dette er et like enkelt som sublimt uttrykk for det menneskelig evige. Ikke å forstå som evighetslengsel, for her utsies visshet om at verden, det som ER, ikke på noen måte avhenger av oss. Det er et tilbakevendende motiv:

 

Den sykes hjemkomst

Dødens port var stengt. Jeg følger veien tilbake.
Se, vinteren er blitt sommer uten at jeg var med.

Her har jeg engang bodd. Et barn sover ved brønnen.

Middagsstille. Blomstersødme i luften;
en løvsanger hvisker om evig mildhet og glede;
og alltid ER som det vilde være
dersom jeg selv lå død i de dødes land.

Boyson diktet i en tid da norske myndigheter nidkjært søkte å omforme språket. Den mest radikale av de mange rettskrivningsreformene kom i 1938. Flere ord og bøyningsformer i riksmålet ble da forbudt. Det gjaldt å tvinge de to skriftspråkene nærmere hverandre, til de falt sammen i samnorsk – ordspill tilsiktet. Poeten har åpenbart lidd under dette, selv om forbudene lot seg gjennomføre bare i lærebøker. Han fortsetter å skrive mig og dig. Det var en tapt sak. Hva var poenget, siden både gammel og ny rettskrivning av disse ordene avviker sterkt fra uttale? Han ville antakelig vise motstand mot den konstante tuklingen, som om språket er statens eiendom. Han fraber han seg ytterligere ”sprogutvikling” og insisterer på at nærværende skrivemåte er ”den endelige og eneste gyldige”. Han ønsket ikke å bli forbedret av norskpedagoger.

Har noe annet europeiske skriftspråk forandret seg like mye de siste 200 år? En tyskkyndig kan i dag uten videre forstå Goethe, engelskkyndige har små problemer med Jane Austen. Men nålevende nordmenn har store vanskeligheter med Wergeland. Hans språk er blitt like fjernt for oss som hans ekstatiske livsfølelse. Og Wergeland skrev for mindre enn 200 år siden! Slikt gjør en nasjons reelle historiebevissthet kort og snever. Antakelig vil en 20-åring i dag oppleve Boysons språk som fjernt og fremmed, kanskje på linje med Wergelands. Boyson skrev om ”den sannsynligvis meget korte levetid som ennu er en selvstendig norsk nationalitet beskåret.” Hverken fremmedkulturell innvandring eller EU kan ha motivert prognosen, siden den ble publisert i 1959. Anglosaksisk popkulturell dominans? Sorg og bitterhet over bestrebelser på å redusere det norske språk til et instrument for effektiv offentlig administrasjon i henhold til internasjonale retningslinjer? Vi kan vel i dag fastslå at kraftig motstand fra dannelsesborgerskapet bremset det språklige forfallet.

Ved mange Boyson-dikt hefter sant nok noe alderdommelig, som ikke bare skyldes hans konservative ortografi. Påfallende ofte støter man på ordet blek. Nesten like ofte får man inntrykk av at den egentlige virkelighet er minner og erindringer. Det er forståelig, for her utforskes den menneskelige Inderlighet, som bunner i just er-indring.

Antakelig vil noen fornemme en trykket stemning i disse diktene. For meg er språket sterkt nok til å lette trykket vesentlig. Det skjer også at en natur-ekstatiker kommer til orde, da i et språk som nå kan overraske. Det er ikke alltid vinter i Boysons verden:

Skog-luft

Skogens puslende og sterke
solskins-stillhet rundt din hvile,
langt og lenger enn du hører; –
eftermiddag – jevnvegts-ånde –
hjertets sene, sikre sødme!

Ensomhetens honningdråpe,
tung av gyldent mørke, brister,
nølende, i gjøkens munn
–hør, hvor nært det fjerne tier! –

Dagen rekker dig sin drøm:
moden dåm av gran og kvae …
sol-spinn mellem strake stammer …
luft-lett glinsen i en spindels
tråd som løst fra blået kommer…
–Sjel! alene med din fulle,
varme, dype, tyste sommer!

Jeg må innrømme at jeg ennå ikke, etter å ha lest dette utallige ganger, er blitt fortrolig med alle disse punkter, streker og utropstegn. Det avviker selsomt fra den ellers så lavmælte Boyson. Vel, hvorfor skulle han ikke også avvike ganske så kraftig fra all blekhet?

Til slutt skal gjengis ”Vindu i februar”, det ene av Boysons to mest berømte dikt (det andre er ”Dryadens hind”). Dette er suggestive tekster, man leser som besatt og spør seg etterpå, hva var dette? hva skjedde her? Boyson interesserte seg for Edmund Husserls fenomenologi, en filosofisk retning i det 20. århundre. Her er det nok å vite at det greske ordet phainomenon betyr det som viser seg, det som fremtrer. Og vi har vi å gjøre med en dikter som knytter lidenskap til det virkelige rett og slett, det som ER (som han skriver det). Fenomenologiens program er å beskrive det som viser seg, slik det viser seg, forut for alle antakelser og forklaringer. Nå kan det ikke benektes at fenomener viser seg for noen, for et subjekt eller en bevissthet eller et jeg. Det subjektive kan bety det vilkårlige, det omskiftelige. (”Hadde jeg vært i et annet humør, ville jeg ha reagert annerledes.”) Og det er hver sin smak, smak og behag etc. I ”Vindu i februar” er det subjektive i høyeste grad til stede. Der finnes et jeg som kontinuerlig reflekterer over seg selv, nesten til siste slutt. Men det finnes ingen vilkårlighet. Det er som om jeg’ets vesen viser seg først idet naturens rene objektivitet bryter frem. Diktet skildrer et menneske som våkner en morgen i februar, og ser ut av vinduet. Noe annet skjer ikke. Når det sies slik, så banalt som overhodet mulig, blir leseren gunstig uforberedt på det som VIRKELIG skjer, som viser seg først når dikteren lar språket tone frem med hittil uhørt vellyd. Situasjonen korresponderer med ”Isblomster”. Der ble de hvite formasjoner på ruten stående som et vern mot tomheten. Nå blir det ekspandert både innover og utover.

 

 

Vindu i februar

Som bakom den bleke demring av en tanke
efter en tung lang natt, tegner seg fjernt,
hinsides halvklar is på mitt morgenvindu,
nakne mot naken himmel fem sorte stammer:
det våknende blikks forvissning om virkelige trær.

Så tidlig kaller du mig, du strenge lys?
Du baner dig vei hit inn med ånde-hænder,
og se! den hvite mur mine ruters kulde
natte-tålmodig bygget omkring min søvn,
bryter du ned og snur mitt ansikt mot dagen –
skjønt alle spirer slumrer dypt under sne,
og grevlingen i sin hule, og ingen drøm
ennu har knurret om vår i hans rustne hjerte!

Velan! Alene, som alle av menneske-ætt,
med håpende tvil, med nølende tro, må jeg atter
berede mig selv for ditt Unders komme, Natur!

Ti evig skilt fra såkornets lydige tillit,
i rastløs higen efter varsler og løsen,
og skiftende smertefullt mellem forventning og frykt
lever mennesket med i tingenes kretsløp.

Og jeg, som minnes hva tegnene betyr,
vil høvisk møte den fordringsfulle gjest
hvis klingre gjenferds-kno har banket på ruten.

Jeg reiser meg, stumt, i en vag stumhet av minner
(for akk, hvor mange ganger har året snudd
siden jeg første gang, ved ungdommens terskel,
hilste velkommen lysets tilbakekomst!)
og ikke uten lengsel, nei kanskje med større
skjønt stillere lengsel, men mere nøisom på håp
trer jeg mot vinduet, rolig som foran en dommer.

Og gjennem det brustne søvn-slør på rutens pupille
stirrer jeg ut, og undres, om i mitt sind
kanhende enda en gang et flyktig frø,
slynget av lykkens hånd, har overvintret
og bier sin tid, den hellige prøves tid,
sammen med våren som ligger i svøp der-ute
hvor blikket borer sig ned og intet finner
i havens frost-svarte tomhet, herjet av lys,
mens kullmeisens første rop hen-klinger i ødet uhørt.

 

 

 

(ps. Alle sitater fra ”Utvalgte dikt”, Gyldendal 1959. Den er stadig å finne på loppemarkeder. For et enestående rikt land vi lever i. Et slikt skattkammer for 20 kroner!)

 

 

 

Les også

Barder mot barbari -
Ars moriendi -
Dårlig etisk timing -
Å passe på flokken sin -