Livet er en restaurant du ikke har råd til. Døden regninga for mat du ikke engang rakk å spise.
Jo Nesbø
Ved Kyndelsmesse den 2. februar er det 10 år siden den ukrainske celebriteten og nasjonalskalden Andrej Kuzmenko døde.
Han var kjent som sanger, poet, forfatter, programvert og skuespiller. Mest kjent ble han som vokalist i gruppa Skrjabin, med referanse til den russiske komponisten med samme navn. Bandet hans var svært produktivt og ga ut til sammen 21 album i en 25-årsperiode fra 1989 til og med 2015.
«Hvorfor hører du på ham, han er det jo bare vi ukrainere som kjenner?» spurte en ukrainsk bekjent. Et godt spørsmål. Hvorfor er man interessert?
En grunn er den språklige stilen hans, som er lettere tilgjengelig for meg som utlending. En annen grunn er at han var en stor poet. Han hadde evnen til å sammenfatte de store og små tingene i livet i korte, kraftfulle setninger.
Den tredje grunnen er det tyske begrepet Sehnsucht, som kan oversettes med «lengsel», men som det egentlig ikke finnes noe godt norsk ord for, da den tyske termen rommer en mye større psykologisk og filosofisk dybde.

Maleri av den tyske jugendmaleren Oskar Zwintscher (1870–1916) kalt «Sehnsucht».
Begrepet er kjent i filosofien fra da Platon skrev sin dialog «Symposion». Her lar han Aristofanes holde en tale om myten om Eros. Ifølge myten var menneskene opprinnelig sfæriske vesener med fire hender, fire føtter og to hoder. Men i sin hybriske, overmodige arroganse prøvde de å erobre himmelen for å leve sammen med gudene.
For dette straffet Zeus dem ved å kappe dem i to. Disse halve vesenene tilsvarer dagens mennesker. Men siden disse guddommelig delte menneskene lider av sin ufullkommenhet, prøver hver halvdel å lete opp den savnede halvparten som de er adskilt fra. Lengselen etter sin bedre halvdel kalles erotisk, etter myten om Eros, som opprinnelig var et fullkomment vesen. Denne erotiske lengsel etter fullkommenhet ved gjenforening med sin tapte halvdel, kan karakteriseres som Sehnsucht.
Her kommer vi tilbake til Andrej Kuzmenko. For selv om han skiftet stil underveis i sin lange karriere, var han en mester i å skape slike lengselsfulle stemninger som best kan karakteriseres som Sehnsucht.
Fra begynnelsen av var han betatt av synther og lagde musikk i samme stil som Depeche Mode. Etter hvert skiftet han besetning og gikk over til mer konvensjonell poprock med det typiske anslaget av e-strengen på elgitaren i bro og refreng som vi kjenner så godt fra den vestlige pop- og rockefabrikken.
Men den virkelige aha-opplevelsen får man når man bryter gjennom språkbarrieren og analyserer tekstene. Da vil man kjenne igjen denne eiendommelige Sehnsucht-følelsen. Her et dikt av Detlev von Liliencron (1844–1909):
Veien strekker seg ut foran meg;
Es hat mein Herz nur dich, nur dich ersehnt.
Hjertet mitt lengtet etter bare deg, bare deg.
Und kämest Du, ein Wunder wär’s für mich,
Og hvis du kom, ville det være et mirakel for meg,
Ich neigte mich vor dir: ich liebe dich.
Jeg bøyer meg for deg: Jeg elsker deg.Und im Begegnen, nur ein einzger Blick,
Og i møte, bare et enkelt blikk,
Des ganzen Lebens wär er mein Geschick.
Det ville være min skjebne for resten av mitt liv.
Und richtest du dein Auge kalt auf mich,
Og hvis du kaster dine kalde øyne på meg,
Ich trotze Mädchen dir: ich liebe dich.
Jeg trosser deg, jente: Jeg elsker deg.Doch wenn dein schönes Auge grüßt und lacht,
Men når ditt vakre øye hilser og ler,
Wie eine Sonne mir in schwerer Nacht,
Som en sol for meg i en tung natt,
Ich zöge rasch dein süßes Herz an mich
Jeg vil raskt trekke ditt søte hjerte til meg
Und flüstre leise dir: ich liebe dich.
Og hvisk lavt til deg selv: Jeg elsker deg.
Da ramler brikkene på plass. Med dette verktøyet i bakhodet kan man begynne å forstå hva som gjorde Kuzmenko til en stor poet.
Dette selv om han ikke ble skikkelig anerkjent før etter sin død, men slik er det bare. Vår hjemlige Jokke var heller ikke betraktet som stueren før etter sin bortgang; slik er kunstnerens lodd.
Hva angår produksjoner, holder jeg en knapp på albumet «Tango» fra 2005. Her finner man flere sanger med denne Sehnsucht-følelsen. I tillegg er lyden top notch. Her en sang fra åpningskuttet, hvor han synger om følelsen av å stige til værs og bli «en narkoman av kroppen din»: Albumbildet av ham med klypa over leppene er nok ironisk ment. Han her skulle det ikke bli enkelt å målbinde.
Det er så deilig å klatre i høyden
Å rive seg løs fra den onde jorden
Jeg tar deg i hånden, jeg vil føre deg bort
Til et sted du antagelig aldri har vært før
Alt er annerledes her oppe i skyene enn nede.
Sengen vår er vår himmel
Jeg vil ha 100 timer med deg pluss en til
Det er alt jeg trenger akkurat nå.Smil sjenert.
Kle av sjelen din
Vis ditt legeme
Å-å-åDu og jeg vil tenne bålet sammen.
Det som aldri vil forsvinne
Og la oss åpne kortene i våre hender
Måtte det alltid være klart mellom oss
Din egen geografi er komplisert
Jeg vil gjerne lære utenat
Bare 100 timer med deg og en til
Jeg har blitt en narkoman av ditt legeme.
I sangen «Bli liten igjen» vender han tilbake til barndommens rike:
Jeg setter meg ved vinduet og ser ned.
Jeg vil kalle duene mine, og som før,
Jeg skal skrive og sende et langt brev med dem.
Til alle og til ingen, og jeg vil fortelle deg i det.Jeg tegner onde drager på papir,
Og jeg vil kjempe mot dem – en mot en,
Og jeg skal bygge meg et slott av våt sand,
Og bare han vil ikke forstå,
Hvem har ikke klart det på lenge.Fordi det synes nært, men så fjernt
Jeg vil veldig gjerne være liten igjen.Over oss er det merkelig nok bare én himmel.
Du lever bare én gang – noen kom på noe dumt.
En enveisbillett er forberedt for oss alle,
Og det ville vært veldig kult å ta det og skynde seg tilbake.
Det peker tilbake på den forfyllede etterforsker Harry Hole, som nevnes i åpningssitatet, bare med litt andre ord. Livet er et tog som raser fremover og som det kun fins én utgang på.
Fortiden er der for oss å ta lærdom av. Men hva som har skjedd i fortid, kan ikke gjøres om.
En poets viktigste oppgave – ved siden av å underholde – er å tale sannhet. Det gjorde Andrej til gagns etter at han deltok som frivillighjelp til sårede i den første fasen av krigen i Ukraina, den som fram til da utgjorde en lavintensitets stillingskrig med to brutte våpenhviler. Da beskrev han vanstyret og korrupsjonen i teksten «Brev til presidenten»:
Herr presidenter, jeg har et spørsmål til dere,
For vi har ikke hørt et sannferdig ord fra deg på lenge.
Og kanskje jeg aldri hadde begynt på det.
Men jeg skal si deg ærlig – årsaken er krigen.Hva slags land har dere kastet dette inn i?
Og for at det ikke skal skje – du gjorde ingenting.
Har du ikke tjent nok på så mange år?
For å tjene penger på å grave graver?Herr presidenter, jeg har et spørsmål til dere:
Hvorfor lever dere alle som fylte kålruller i rømme?
Når alle mennesker er som soldater
Med øre som du ennå ikke har klart å ta fra dem.Hvorfor sender du ikke sønnene dine i krig,
Ingen barnebarn, ingen nevøer, du selv er ikke synlig der?
Men du kaster andres menn i døden?
Si meg, virker dette virkelig rettferdig?Hvorfor drenerer du landet kaldblodig?
Og du drukner ditt eget barn i ditt eget blod.
Fortell meg, hva er feilen til alle menneskene i dette landet?
Fortell meg prisen du solgte Ukraina for!Jeg vil ønske dere, herr presidenter,
Å føle all smerten vår før vi dør,
Og til alle dine etterkommere – jeg ønsker bare det onde,
Hva dere alle har forberedt for oss i årevis!
Denne ramsalte salven viser at han var slett ingen pusekatt. Snarere en vill bakgårdskatt som freste til Makta. Han var både musiker og journalist og drev sin egen radiokanal hvor han ytret seg fritt.
Før neste sang bør de ukrainske musikkinstrumentene nevnes. De mest kjente er sopilka, en fløyte som minner om den armenske doudoken, med den samme såre, sorgstemte lyden. Banduraen er et strengeinstrument som minner om lutten.
Tsimbaly er et instrument som minner om sitaren, eller Hackbrett på tysk. De er altså ikke noe unikt for Ukraina, men variasjoner over instrumenter som fins over hele Europa. Som en digresjon kan nevnes at munnharpen antas å stamme fra Kina.
Her en sang fra Tango-albumet med norsk tekst covret av indiepopbandet Kazka (Eventyr). De benytter seg av samplede instrumenter, og her kan den såre doudok-aktige lyden fra sopilkaen gjenkjennes.
For dem av oss som ikke er så glad i synther, er han også gjengitt koralt. «Mennesker er som skip» med Kiev kapellkor.
Blåseinstrumentet høres ut som et munnspill. Svensk tekst.
Ved Kuzmenkos bortgang i en bilulykke den 2. februar 2015 var Ukraina et land som befant seg i krig. Da nyheten om ulykken ble kjent, samlet ukrainerne seg i gatene med sine musikanter som ga spontane minnekonserter. Dette sammen med krigstilstanden skapte en undergangsstemning som kan sammenlignes med da kong Olav døde midt under utbruddet av Gulfkrigen i 1991. Her en av de mest eksistensielle sangene hans, med norsk tekst fra et norgesbesøk i 2013.
Evnen til å sammenfatte de store og små tingene i livet i korte, kraftfulle setninger, er synlig. Som en digresjon kan nevnes at «kvasit» eller «å kvase» (dvs. å skåle) er avledet fra den norrøne guden Kvasir, som ble drept av dvergene Hagar og Fjalar og hvis blod ble gjæret til mjød.
Alle som drakk av denne mjøden, ble vise. Dette betyr altså at språkene våre er i slekt, man tenker bare ikke over det i det daglige.
Sangen inneholder også filmklipp fra de spontane minnekonsertene.
«Krigens tispe» var den aller siste sangen som Kuzmenko rakk å skrive, og den tjener som en passende sorti. Kanskje vi nærmer oss slutten på marerittet?
Her en hardrock-cover med Yurcash og engelsk tekst.
I 2020 ble Andrej Kuzmenko tildelt Ukrainas høyeste utmerkelse, som benevnes Helt av Ukraina (Heroi Ukrainy) posthumt. Cirka 997 enkeltpersoner har fått den i skrivende stund (dvs. 12. desember 2024), hvorav 23 personer hvis navn ikke er offentliggjort.
Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.
Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.