Nå har Dame Vera Lynn, 103 år, enda en gang bistått nasjonen i en krise. Med dyp, ugjenkjennelig røst innleder hun en video der dagens engelske entertainere synger «We’ll meet again» – De unge artistene er tydelig rørt over muligheten til å hedre henne. Veras egen fremføring kan ingen etterligne, og ingen forsøker.

Vera Lynn ble folkekjær for sin innsats under andre verdenskrig, da hun dro ut i felten for å synge for soldatene, noen ganger visstnok farlig nær frontlinjen. Hun sang for unge menn med en usikker fremtid. De kunne ikke vite om de ville vende tilbake. De lytter uniformert i samlet flokk, enhver med sin egen tro, frykt og lengsel. Noen er allerede fortrolig med døden.

We’ll meet again –
don’t know where, don’t know when
But I know we’ll meet again –
some sunny day
– – –
So will you please say hello
to the folks that I know
Tell them I won’t be long –

Denne teksten har (for meg) en magisk virkning når Vera Lynn synger den. Her er Vera Lynn under krigen, og her er hun i 1990, 73 år, omgitt av uniformerte dansere og assistert av Churchills ord. Og her i 2020.

En kunst som hjelper folk til å holde motet oppe, har de beste muligheter til å bli folkekjær. Statusen holder kanskje bare et par generasjoner. Hundre år gammel folkekjær kunst er enten glemt eller forvandlet til klassikere. Sansen for Vera Lynn vil forhåpentlig vedvare i enda noen år. Ikke bare i England blir det viktig å holde liv i folkekjær kunst fra tider før dogmatisk anti-nasjonalisme ble toneangivende i akademia og i media.

Det som skal til

Ordet «folkekjær» kunne antyde at folket blir holdt kjær, men det er jo ikke poenget. Hvem lengter etter en kjærlighetserklæring fra kunstens side? Hengivenhet til kunsten derimot, kan være felles og bidra til at vi blir et folk, en nasjon.

Falsk optimisme og illusoriske løfter er ikke av det gode. Hva da med noe som lyder som en umulig forsikring: We’ll meet again – ? Soldatene visste meget vel at det ikke var sikkert. En og annen rasjonell soldat kan ha mislikt en så skråsikker optimisme, men de fleste har ikke oppfattet det slik. Troen på å overleve og vende hjem to the folks that I know, er ingen falsk forsikring. Å overleve eller bli drept, ingen vet – Livet som vil overleve, blir bekreftet. Gjelder det nasjonens mulighet til å overleve, kan patriotisk kunst skape en unik enhet mellom individ og nasjon. «We’ll meet again» omtaler ingen slik enhet. Den ligger under, og blir desto dypere.

I et komplisert menneskeliv kan mye true den elementære, biologiske trangen til å leve. Folkekjær kunst styrker det livsdyktige i oss, det som gjør at vi ikke gir opp.

Hvor sterkt bundet til nasjon?

Det folkekjære kan stamme fra andre folk, men da må det være assimilert, blitt en del av egen kultur. Norge har sterke historiske bånd til England, og engelsk er fremmedspråket vi kjenner best. Vera Lynns tekst virker sterkt på grunn av krigen – hva så med The Beatles? Gutta har like stor rett til å representere det engelsk folkekjære i Norge. Og The Rolling Stones, og mange i senere generasjoner. God popmusikk er vital, livsbekreftende.

Dagens hit-låter har ikke krav på å kalles folkekjære. De må holde stand i flere år og appellere til flere aldersgrupper, ikke bare tenåringer. Når nå de opprinnelige Beatles-fans har fylt 70 og en viss lidenskap stadig finnes, er status som folkekjært nesten sikker. Men det holder heller ikke at bare pensjonister har sansen.

For noen er det folkekjære sterkt knyttet til egen nasjon, for andre løsere. Alle kan ha glede av kunst som er folkekjær i andre land. Men det er en kortslutning å tro at internasjonal popularitet betyr internasjonal folkekjærhet. Det er tale om et folk, ikke om menneskeheten. Man kan godt si at The Beatles var eller er folkekjære i Norge og i mange andre land. Vil man understreke at de var populære over hele kloden, er «folkekjær» et umulig ord.

Visedikternes forrang

Skillingsviser var folkekjære et godt stykke inn i forrige århundre. Disse visene uttrykker savn og sorg, visshet om livets urett og beundring for fandenivoldske eventyrere. Det er fattigfolks verden. Er man i dag uten fordommer mot det sentimentale (en stor fordel), kan noen av dem stadig gjøre inntrykk. Sjangeren har vel bidratt til at senere, mer originale visediktere har hatt gode muligheter til å bli de mest folkekjære av alle kunstnere.

Visesanger og forfatter Alf Prøysen spiller gitar og synger. Foto: Aktuell / Scanpix.

Mange kunne nevnes, her gjelder personlige favoritter. For meg er Alf Prøysen den fremste norske visedikter. Prøysens tekster er spesielt viktige fordi han, mer enn noen annen, skapte en poetisk glans ved en dialekt som tidligere hadde lav status. Prøysen er innlysende folkekjær. «Du ska få en dag i mårå» er en grunntekst for livet som ikke gir opp.

En mer underfundig tekst er «Æille har et syskenbån på Gjøvik». Joda, vi har klart oss brukbart i livet. Samtidig vi vet om noen som har gjort det svært mye bedre, og hvis det er en i familien, som man stadig blir minnet om, kan det bli ergrelse og misunnelse. Prøysen lar den muligheten følge med gjennom alle livets stadier, den sveve gjennom teksten som en liten sky. Men den blir aldri truende. Hva gjør denne skyen så vennlig og lett? Kanskje er det Prøysens godmodig ertende stemme. Denne visa er noe helt for seg selv, skapt av en kunstner som visste mye om tilværelsens mørke sider.

Er kunstens giganter folkekjære?

Henrik Wergeland ble lenge omtalt som den mest folkekjære av norske diktere – det var alltid tale om personen, som ble et symbol. De velkjente diktene er en forsvinnende liten del av alt denne giganten skrev. Hovedverket, «Skabelsen, Mennesket og Messias», er så lite folkelig som vel mulig, men folkeopplysning lå hans hjerte nær, og mye ble skrevet «for almuen». I Norge er det Wergeland som preget ideen om en samfunnsengasjert dikter. Han kjempet for jødenes sak, og ble for generasjoner en kraft i norsk patriotisme, senest under okkupasjonen.

I dag er han fjern. Den wergelandske begeistring passer ikke inn i gjeldende normer for offentlige ytringer. Diktene han skrev på dødsleiet befestet for alvor posisjonen som en beåndet dikter. De ga dybde til den folkekjære, men den døende har lenge skygget for den levende. Spesielt for Wergeland er det en ironisk skjebne å bli lest bare av en håndfull eksperter. De færreste kjenner livsverket, men folk fastholder ærefrykt for en nesten ukjent gigant fra fjern fortid.

Henrik Ibsen står oss svært mye nærmere, for hos ham gjenkjennes moderne norsk språk. «Terje Vigen» er utvilsomt Ibsens mest folkekjære verk. Den dramatiske historien topper seg i hevnbehov, et motiv som står sentralt i klassisk gresk tragedie. Men i «Terje Vigen» er et barns nærvær i stand til å overvinne den dødelige, godt motivert hevnen, noe som knapt ville vært forståelig i den nådeløse greske verden. Ibsens språkkunst gjør det til en gripende historie.

«Terje Vigen» var et folkekjært dikt i flere generasjoner. Andre Ibsen-verk har vel aldri oppnådd samme status, ikke engang «Peer Gynt» (Men Peer selv, fra første akt, er stadig folkekjær). Hos den sene, dybdeborende Ibsen er all idealisme lagt under lupen og destruktive krefter kommer til syne. Uansett hvordan man tolker disse kreftene, psykologisk eller mytologisk – det er stor diktning, som neppe kan kalles folkekjær. For setter ikke folk pris på et klart og tydelig budskap? Det kan man ikke regne med å finne hos den gamle Ibsen.

Edvard Munch (1863–1944), «Det syke barn». Foto: Wikimedia.

Et dødssykt barn vender ansiktet bort idet sollyset flommer inn i rommet og vi ser hva barnet vet: Livet er ikke for meg. Det er hjerteskjærende. Edvard Munchs mange bilder med dette motivet – «Vår», «Det syke barn», «Syk pike» – er det mest følsomme, det sterkeste han gjorde. Munch skrev: «Sykdom, galskap og død var de sorte engler som sto vakt ved min vugge, og siden har fulgt meg gjennom livet.» Da kan det skapes folkekjær kunst.

For dette er ikke fremmed for folket, som til alle tider har vært hjemsøkt av sorte engler. Fattigdom, krig og bakterier har sørget for det. Det livsbekreftende er så vesentlig i det folkekjære nettopp fordi livet alltid er truet. Folket krever ikke at kunsten byr på trøstende idyller, noe skillingsvisene bekrefter til alt overmål. Etter hvert utviklet folk større krav til estetisk kvalitet.

«Skrik» er landets mest berømte kunstverk, anerkjent som et «ikon for eksistensiell angst i vår tid». Det er jo storartet, men de sorte englene er vesentlig eldre. Filosoferingen rundt «Skrik», påbegynt av Munch selv, foregår i rommet ved siden av. Det er maleriske kvaliteter som gjør at den smertefulle billedkunsten ikke blir enda en sort engel, men folkekjær for sannheten den uttrykker.

Besteborgerlig trygghet

Terje Vigens enorme personlighet skaper et forsoningens himmelhvelv over hans tragedie. Diktets status tilsier at folk verdsetter et liv som hever seg over trivielle problemer og pinlige svakheter. Vi vet om disse svakhetene hos oss selv, feighet, løgn og egoisme, og vi plages av troen på at andre ikke har tilgitt oss. For det er vanskelig å tilgi seg selv. Gnagsår i sjelen er et rikt materiale for kunst.

I reklame for nye kunstobjekter er det ofte snakk om selvinnsikt og selvkritikk. Som regel er det da snakk om kunst som satser på å provosere trygge besteborgere. Slik kunst verdsettes av nettopp disse besteborgere, som er stolt over å tåle provokasjoner, noe som gir enda mer trygghet – et menneskelig behov som kan imøtekommes mer åpent og direkte.

Det populære kan måles og rangeres ved etterspørsel. Det samme kan ikke sies om det folkekjære. Er dette en kunstig forskjell? Tenk på underholdningsvolden. Den kan ha status som kunst, og enkelte filmer dominert av rå vold er estetisk raffinerte. Etter mitt skjønn kan ingen film med 18-årsgrense kalles folkekjær, uansett hvor mange som vil se den. Heller ikke grufulle, bestselgende krimromaner. Det folkekjære kan ikke bestemmes kvantitativt, ved etterspørsel på markedet.

Fra folkekjært til befolkningsgodtatt

Staten forholder seg ikke lenger til et folk, som er individer med plikter og rettigheter, og med historie, kultur og språk felles. Det skjer riktignok på høytidsdager, da konge og statsminister ytrer noen velvalgte ord. Ellers forholder staten seg til en befolkning, som er individer med plikter og rettigheter, punktum. I SSB og andre offentlige instanser er det befolkningen som eksisterer, men det folkekjære er ennå ikke erstattet med «befolkningsgodtatt». Dette nyordet kan likevel passe for en kulturpolitikk i nær fremtid.

Vi hører ustanselig at det er viktig å ta vare på tradisjoner. Vi skal også ta avstand fra nasjonalisme og sette pris på mangfold, som innvandringen har velsignet oss med. (Før i tiden var vi som kjent enfoldige.) Siden offentlige bevilgninger har mye å si for hva som produseres, må vi regne med at mye kunst etter hvert tar sikte på å bli befolkningsgodtatt.

Denne kunsten blir mer politisk moraliserende enn den folkekjære. For én ting er å styrke livsdugleik, noe annet å reflektere nye sosiale spenninger fra en flerkulturell synsvinkel og formidle, på en god artistisk måte, hvilke standpunkter og løsninger befolkningen bør godta.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!