Kommentar

Kyst-Norge mellom Stavanger i nord og Kristiansand i sør var en del av landet som hverken jeg eller noen andre i familien tidligere hadde sett; dette misforholdet rettet vi opp under varme dager i juli. Det er noen upretensiøse betraktninger i den anledning jeg gjerne vil dele med dere. Det finnes svært mye å si om landskapet og historien som omgir kystveien sørover fra Norges oljehovedstad og fjerde største by, så la meg begrense meg til to opplevelser knyttet til Jæren; den ene delvis naturgitt og lett å gjette seg til for dem som kjenner området, den andre noe mer historisk tilfeldig og overraskende.

At landskapet vi kjørte gjennom var flatt, kom ikke uventet på noen i bilen. Heller ikke at jordene var fruktbare og velholdte, med litt gjødsellukt innimellom samt en og annen bremsende traktor på veien. Såpass vet man da om norsk jordbruk som at Jæren er et av kjerneområdene for vår matproduksjon, spesielt av grønnsaker og poteter som kommer på markedet tidlig i sesongen. Jeg fylles av den største respekt for bøndene som gjør dette arbeidet, som vet og kan hva som er nødvendig for at det nyttige skal gro, og som tar arbeidet med å forsyne oss andre med norskprodusert mat.

Det er i dette perspektivet at Jærens steingjerder gjør et så sterkt inntrykk. Det ene etter det andre, noen av dem lange som uår, av små til svære steiner som må være blitt løftet med handemakt, spett, steinbukk og kanskje endog moderne oppfinnelser som skjærpeplog opp av jærjorda og stablet nennsomt opp til stabile gjerder mellom selveide stykker med dyrket mark.

Du ser dem mens du selv kjører forbi uten å levere annet arbeide enn å trykke lett på gasspedalen, og beundringen for slekt etter slekt av bønder og arbeidsfolk i dette området bare vokser og vokser. Hver generasjon har levert over til neste litt lengre gjerder, litt mer ryddet jorde og dyrket mark, og slik har livet for dem alle blitt bedre og bedre gjennom folkets slit. Nødvendigheten og gudsfrykten har støttet hverandre mens rygger er blitt bøyd over enda en stein som måtte opp av jorden; man har ikke levd av naving eller lignende på Jæren, og heller ikke av finansielt pyramidespill.

Da jeg la ut om dette for en venn som kommer fra traktene, fikk jeg tilbake et spørsmål om jeg ikke hadde sett at det var langt færre gjerder nå enn før? All den stund jeg aldri hadde vært der tidligere kunne jeg jo ikke akkurat svare bekreftende, men spørsmålet hadde vært retorisk: Han fortalte at det nå var mindre imponerende gjerder på Jæren enn de han hadde sett i barndommen, for sammenslåing av bruk medførte at gjerder ble fjernet.

Det er mulig jeg nå vrir ut av fakta mer enn det som rettferdig er, at jeg leser inn i dem mer enn jeg burde, men jeg kan ikke la være å se den påståtte gjerdereduksjonen på Jæren som gjenspeilende tidstypiske endringer både der og i resten av Norge. Man dyrker ikke ny jord lenger, men finner seg lettere utkommer. Samtidig skjer det en akkumulering av kapitalen – les: dyrkbar jord – på færre hender. Det blir færre selvstendige bønder av slikt. At jordbruket derigjennom skulle bli vesentlig mer effektivt, tror jeg ikke, men det påstås: jeg kan ha feil, naturligvis, lite som jeg kan om slikt, skjønt jeg har da flere ganger sett lignende påstander feilaktig fremmet på områder der jeg virkelig vet hva som foregår. At forandringen gjør noe med mentaliteten i samfunnet i stort, må uansett være ufrakommelig. Det blir flere fremmedgjorte i bygd som i by, færre primært ansvarlige. Dette er ingen gjennomgående forbedring for folket, det er det motsatte.

obrestad.fyr.ha.kommune

Obrestad fyr i Hå kommune gav en uforglemmelig opplevelse. Den nærtliggende Hå prestegård var fin nok i seg selv, men den moderne kunsten i utstillingslokalene knyttet til hovedhuset gav ingen glede, snarere tvert imot. Med turen opp i fyret var det derimot annerledes.

Én ting var den smule innsikten man fikk om fyrvesenet på norskekysten generelt og her i særdeleshet; det var lærerikt og tankevekkende og vel verdt stoppet og billetten. Men den store opplevelsen fikk vi i et lite lokale høyt oppe i fyret der det ingen andre besøkende var i øyeblikket, men der man spilte av en nær 100 år gammel svenskprodusert (Victor Sjöström) stumfilm om Ibsens Terje Vigen.

Der satt vi da og så dramaet utspille seg på murveggen, de voksne barna og jeg, i et fyr som selv hadde bevitnet mer enn nok av havets dramatikk i sin tid. Terje Vigen er det eneste diktet som alltid gir meg tårer i øynene, og jeg forsøkte å være diskret hver gang jeg tørket øyenkrokene mens de kjente og kjære strofene en etter en kom opp mot mursteinsbakgrunnen mens dramatisk musikk og ditto stumme fakter ledsaget. Jeg er ikke sikker på at ikke også de unge kjente klumpen i halsen; det var noe eget med kampen for livet og det gode, mot likegyldighetens onde effekter slik det utspilte seg i nettopp disse omgivelsene. Obrestad fyr er svært langt unna lesesalene på Blindern, og jeg tar det ikke for gitt at det er på sistnevnte sted unge mennesker tilegner seg den viktigste livslærdommen.

Vi klatret stille ned den bratte fyrtrappen og ut i solen, tunge av Ibsens geni og respekt for tidligere tiders kamp for tilværelsen. Noen ryddet jorder for stein, andre rodde til Danmark etter mel, atter andre fisket eller hogget skog eller gjorde helt andre ting. De levde meningsfulle liv og etterlot sine barn en verden som var litt bedre enn den de selv måtte ta seg frem i, i alle fall var det målet.

Min ærbødighet for dem som bygde dette landet, er stor og likevel stadig voksende. De fortjener vår takk. Den aller beste takken ville være å føre deres arbeid videre, å fortsette å bygge opp. Jeg vet at mine barn er bedre i stand til å gjøre dette etter besøket på fyret enn før. Opplevelsen vil alltid sitte i bakhodet på dem, nære sjelen. Fantastisk litteratur, natur og kultur strålte sammen og traff oss, og vi lot oss merke av det.