folgefonna
Folgefonna sett fra luften.
 

Jeg er nå i siste halvdel av tyveårene.

Og hvis jeg lever like lenge som mine besteforeldre har jeg omtrent seksti år igjen.

Om seksti år vil det bo omtrent 7 millioner innbyggere i Norge (Lørdagsrevyen 2. januar 2016, Aftenposten 11. desember 2013). Befolkningssammensetningen vil da også være helt annerledes enn i dag. Ifølge SSB vil jeg vil da, som nordmann, tilhøre den største etniske minoriteten i landet.

I løpet av en mannsalder vil altså Norges befolkning være ugjenkallelig forandret.

Men hvilken rolle spiller nå det? I det globale bildet har nordmenn bestandig vært en minoritet. Hvilken forskjell utgjør det dersom nordmenn blir en minoritet i Oslo også? (Altså, rent bortsett fra den historiske synsvinkelen?) Nordmenn er jo en minoritet i Buenos Aires også – hvorfor er geografien så viktig?

Sant nok.

Vi er så få her til lands. Vi er en ørliten gruppe og i tusenvis av år var det mulig å være et globalt mindretall fordi nordmennene fikk leve uforstyrret.

ANNONSE

Konsentrasjon (eller tetthet om du vil) er viktig. For at en folkegruppe skal kunne trives trengs det at medlemmene kan treffes, møtes og omgås.

Ute i havet svømmer en hval. Forskerne vet ikke hvilken art den tilhører eller hvor gammel den er, men de har hørt den synge på sin lange ferd.

Som kjent har hver enkelt hval har sin egen særegne sang og forskerne kan på denne måten skille ett enkelt individ fra et annet. Men ingen hvaler synger slik som denne. Den er havets kontratenor; sangen dens ligger på omtrent 52 Hz, noe som gav den kallenavnet Hertzie. 52 hertz er omtrent så dypt som en tuba klarer å spille, men er likvevel mye lysere enn sangen fra andre hvaler.

Hertzie har svømt tusener på tusener av mil gjennom havet og krysset kloden flere ganger. Han synger og synger, og har gjort det i snart tredve år, men får aldri svar. Han er mest sannsynlig den siste av sin art, og er derfor dømt til å dø i ensomhet. Utryddelse er grusomt.

En bestands overlevelse handler ikke om utbredelse, men om tetthet seg imellom; ikke om søken, men om treff. Dette er grunnen til at nordmenn har behov for et eget sted for å kunne samles og utleve sitt særpreg.

Vi må stålsette oss. Vi er langsomt på vei ut av Historien. Vi har så mye som må bevares.

Nordmenn er huskjære. Vi trives best hjemme eller på hytta. Den norske væremåten lever i de små stuene, sterkt knyttet til boplassen: i Hellas har de taverna, i Italia bodega, i Danmark værtshus, i Tyskland kneipe, i Frankrike restaurant, i England pub, men noe tilsvarende finnes ikke i Norge. Nordmenn er ikke et urbant folk.

Begrepet hjem står svært sterkt i oss. Mange nordmenn har etternavn som henviser til et helt bestemt, geografisk, sted. I europeisk sammenheng er dette helt unikt. (Selv er jeg oppkalt etter en knaus ved en innsjø, mellom fjell.)

Sågar selve ordet «hjem» er, så vidt jeg vet, det eneste substantivet på norsk som fremdeles bøyes i dativsform. (Å være hjemme. / Å gå hjem. «Å gå hjemme» betyr å traske rundt inni huset, dvs. være arbeidsledig.)

Vi nordmenn trives best i skogen eller ved havet – ikke i byene, under kunstig lys. Vi finner glede i skikkelig ruskevær, såfremt vi er kledt i tette klær. Om sommeren sitter vi ute og hygger oss med kaffe, hvitvin eller jordbær selv om vinden biter og vi sitter innhyllet i pledd og kofter og hutrer av kulde. Jeg har selv gjort det. Og trivdes – til en viss grad.

Det er nemlig de små tingene som hører nordmenn til. Norge er ikke først og fremst en nasjonalstat eller et stykke mark:

Norge er summen av alle småtingene menneskene som bor hos Henne har, er, og vet.

Så, kjære alle: sett opp en vedstabel, ta vare på gamle barnebøker (Prøysen, Gaarder, Asplin, Lindgren, E. Beskow, J. Verne, m.fl.), skaff en bunad (eller dersom du allerede har en, hjelp en annen som står deg nær til å skaffe seg en selv), bad naken i et tjern ved midnatt, finn ut hvor din slekt har sine røtter og reis dit (bygdebøker kan være til stor hjelp), les Terje Vigen, finn et uvanlig ord og innfør det i språket ditt (mitt personlige ord er verbet ‘å kage’ – fra norrønt, som betyr å strekke hals for å kikke nysgjerrig på hva noen andre driver med), finn en fritidssyssel (det være seg veving, treskjæring, kalligrafi eller kajakk), sett et flagg på en topp, let opp en sti i skogen du aldri før har gått og se hvor den leder.

Listen er lengre, men jeg skal stanse her.

 

Etterskrift:

«Lengselsblikk» er et ord som Ibsen fant opp. Det beskriver den lille, lengtende følelsen man får når man skotter bort på noe som var, men som ikke lenger finnes. Etterhvert som befolkningsutskiftningen fortsetter vil nok mange nordmenn lære denne sarte følelsen å kjenne: glede over det som var, men nedstemthet fordi det er forbi.

Her er et lite pianostykke som skildrer nettopp denne sinnsstemningen; sorgblandet glede med et stikk av misunnelse:


 

I kveld er det frost i luften. Jeg har tenkt meg ut.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629