Kommentar

Detalj fra Parthenon-templet, i British Museum.

I stedet for å utforske hvorfor og hvordan våre samfunn er som de er, med en historie fylt av dåder så vel som udåder, velger Europas moderne onde ånder å sette alle krefter inn på studier av hvordan vi snarest mulig kan få slengt all vår historie, hele vår tilværelse opp fremfor egalitarismens domstol, og like snart få gjort oss av med det hele

Høyre- eller venstreside – vår tenkning om det politiske forlater ikke rammen av individ og menneskehet som eneste moralsk gyldige størrelser. Det er på dette punkt Terje Tvedt og Kaj Skagen bryter lydmuren. De kaster oss inn i reflektert tenkning over hvilke betingelser fra historiens side vi faktisk er overgitt til, og åpner med det samme for muligheten til handling.

Gjennom en rekke bøker har den så godt som – i vår samtids sammenheng – uovertrufne filosofen, Pierre Manent utforsket hvordan vårt forhold til tenkning har utviklet seg siden modernitetens frembrudd, med en lærd kunnen om det greske og romerske som er en fransk filolog verdig.

I en av sine tidligere bøker, nå en klassiker, Den moderne politikks opprinnelse (La naissance de la politique moderne) kan Manent ikke hjelpe for å skape det bestemte inntrykk av at det er nedbrytningen av en enhet mellom tenkning og handling som fra unnfangelsen av har vært blant, om ikke selve modernitetens kjennetegn. Denne enhet har Machiavellis «Fortuna», Rousseaus «menneskehet» og «almenvilje», Hegels «verdensånd», denne symfoni av abstraherende begreper, lagt i forkullede ruiner.

Av den grunn er det at vi over hele den kultursfære hvor denne tenkningen har kjent nær uinnskrenket fremgang, befinner oss i en situasjon der avkolonisering av Vesten ved hjelp av innvandring eller likvideringen av borgerskapet – passerer som gode hensikter – faktisk et par hakk mer opphøyet enn den familieorienterte kapitalisten, eller borgeren med «sviktende» politisk bevissthet, det være seg minoriteter med meninger som ikke toer den revolusjonære linje.

En så gjennomgående kjensgjerning ved vår kultursfære er dette overtroiske, romantiske og naive forholdet til tenkning blitt at, selv om vi sant nok i sarkastisk toneleie kan tale om «skjønnånder», «do-gooders» og «De gode™», har vi store vansker med å forklare hvor bunnløst avsindig påstanden til alle tider må være om at «kommunisme er noe godt i teorien, men fungerer ikke i praksis», som er den skamløst infantile holdning til tenkning vår elite gjennom humanistiske fag blir utdannet til å fremme.

I sin bok Idealistene – Den norske venstresidens reise i det autoritære leverer historiker Bård Larsen et godt eksempel ved landets meste innflytelsesrike kommunist, leder av Nasjonalbiblioteket, Aslak Sira Myhresom gjør det klart som dagen hvordan den vestlige elites double-think fungerer.

Egil «Drillo» Olsen er muligens en av Norges mest profilerte og rikeste kommunister. Under et nettmøte i Dagbladet ble daværende leder i RV, Aslak Sira Myhre, spurt: «Hva er ditt syn på at Drillo stemmer RV samtidig som han oppfører seg som en kapitalist? Bør man ikke til en viss grad leve ut fra sitt politiske syn?» Sira Myhre svarte følgende:

– Drillo har fortsatt sitt klassestandpunkt i behold. Om han tjener penger eller ei, så er det helt uvesentlig. Som han sjøl sier, hadde det at han ga fra seg noe av lønna betydd at imperialismen blei mindre, at USA fikk mindre makt eller at fattigfolk fikk mat, så hadde det vært greit. Sånn som det er nå, betyr det bare at Røkke får enda litt mere penger. Det som kan forandre verden er hva du er villig til å gjøre sammen med andre, hva du står for og slåss for, at du er solidarisk, ikke at du har en personlig god samvittighet eller lever asketisk. Drillo er sånn sett et flott forbilde, spør du meg.

Den tyske nasjonalsosialismen hadde en helt annen tilgang til hva for et forhold det skulle være mellom tanke og livsførsel – fokuset på noe så konkret og umiddelbart som raseforskjeller hørte ikke til noen utopi, men kunne betraktes fra dag til dag – og tross en betydelig oppbakking blant prominente sosialister mellom 1933-1945 – Eugène Olaussen, Sverre Krogh, Halvard Olsen, Håkon Meyer og Albin Eines – , hadde den tyske nasjonalsosialismen på grunn av sitt strammere forhold til sammenheng mellom tanke og handling langt fra den samme tilpasningsdyktighet i etterkrigstiden som den konkurrerende kommunismen, med sitt mere promiskuøse og fordringsløse forhold til tenkning.

Den voldsomme følelse av vanære og skamfølelse overfor egen kulturs bedrifter i kjølvannet av annen verdenskrig, skapte så en proporsjonalt stor etterspørsel etter nettopp den typen idealistisk virkelighetsflukt som sosialismen tilbyr, hvor man som Aslak Sira Myhre kan bekjenne seg som rettferdiggjort i sin vestlige og kapitalistiske livsstil, så lenge man pleier og utbasunerer sine rettferdiggjørende anti-vestlige og kommunistiske sympatier.

På samme tid som Vest-Europa da for alvor begynte sitt forsøk på å kurere seg for en form for sosialisme med en annen, fant denne patologien sammen med en annen tilsvarende sterk trend over hele den vestlige kultursfære, nemlig avkoloniseringen, som er forsøket på å erstatte den vestlige manns forpliktede forhold overfor ens neste – det som skulle ha ligget til grunn for Vestens mission civilisatrice i Afrika og Midt-Østen – med et ideal om snarere å slippe fri, å frigjøre Den fremmede.

I et intervju med Pierre Manent, trykket av Le Figaro 8. juni beskriver han den samme dynamikken hos Vesten, hvor forsøket på å gjøre opp med egne synder går ut på å fordrive ondt med ondt – at man i stedet for å gå tilbake til den vestlige sivilisasjons kilder og å legge ekstra vinn på å finne ut av hvor det gikk galt, heller velger å brenne alle broer til fortiden, om det så har frembragt aldri så mirakuløse goder, og satser alt i et ugjenkallelig sprang inn i «fremtiden».

I overgangen fra i går til i dag, fra den III til dagens IV republikk er vårt forhold til verdens forkjelligheter blitt styrtet om på. Vi har gått fra en betrygget innstilling, selv arroganse, til fryktsomhet, ja feighet; fra å se det selvinnlysende i et kolonialt perspektiv, til å anse det som uakseptabelt. Hva er hendt? La oss sette våre moralske dommer til side for et øyeblikk, og ta i betrakting den politiske dynamikken. Den koloniserende republikken bredte ut sine prinsipper og all sin makt innad så vel som utad. Dannelsen av en demokratisk nasjon, av et republikansk «fellesskap», medfører en massiv energimønstring, som karakteriserte denne perioden – på godt og vondt.

Vi sitter derfor med det levende minne av organiseringen av hvordan å ta hånd om menneskelige så vel som samfunnsmessige behov på en uforliknelig overlegen måte, slik vi ser det foregå i Afrika og Asia. Vi følte oss kort sagt usammenliknbart «bedre» og «sterkere». For vårt åsyn kunne vi holde hele verdens mangfoldighet. Noen tiår senere, hva er det så vi ser? Europas viljestyrke kollapset med utmattelsen som fulgte første verdenskrig og den påtagelige vanæren som fulgte årene etter 1933-1945. Avkoloniseringen rokker drastisk ved problemets omstendigheter, for, som med koloniseringen, er det her en gjensidig dynamikk. Avkoloniseringen reiste simpelthen ingen rettferdig eller normal demokratisk orden i kjølvannet av den forurettelsen den patologiske kolonisering medførte. Den satte snarre en helt motsatt bevegelse i gang.

Vår felles væren, som vi ikke ønsker å tvinge på andre – bare tanken forekommer oss utenkelig – vet vi ikke lengre hvordan skal tjene oss. Og hva kan en kunstig og påtvunget sosial orden være verdt? Derved begynte også de europeiske nasjonenes store selvfordrivning. Herfra satte vi systematisk inn på et vikespor fra alt hva som hører oss selv til. Gi vei til Den andre! Gjennom to-tre tiår nå har de europeiske folkene pålagt seg selv en form for moralsk og sosial kvelning, og våger ikke trekke været. Hvorfra springer Europas beslutning om ikke å være annet enn et lokale, et geografisk område for menneskerettighetenes utbredelse – tappet til ende for alt av en egen livsform – for slik at Den andre skal der kunne være alt hva Den er og vil være. Denne innstilling til verden, som ynder å kalle seg «fremskrittsrettet» styrer alle borgernes følelser, eller nesten alle – og om så de aldri så heftig setter seg på bakbena, er det like høyrøstet som det er forgjeves.

Forestillingen om at man på den ene siden kan mene at ens kultur og sivilisasjon for eget vedkommende er å foretrekke og på den anden side samtidig mene at man for ingenting i verden ville ønske de samme goder for en fremmed, er igjen et produkt av den tenkning som har bannlyst metafysikken – hvilket Skagen bruker betydelig med plass i sin Norge, vårt Norge på å belyse –, altså en forståelse av at tanke og handling inngår i ett hele, hvor det ene fordrer det andre.

Når tanke og handling ikke lenger forståes som et hele, er det heller ingen grunn lengre til dypsindig refleksjon over hvordan det kan være at vi handler som vi gjør. Eventuelt hvorfor menneskene innen vår kulturkrets systematisk handler til fordel for å trekke stadig et skritt nærmere mot den sorte undergang.

I stedet for å utforske hvorfor og hvordan våre samfunn er som de er, med en historie fylt av dåder så vel som udåder, velger Europas moderne onde ånder å sette alle krefter inn på studier av hvordan vi snarest mulig kan få slengt all vår historie, hele vår tilværelse opp fremfor egalitarismens domstol, og like snart få gjort oss av med det hele. Denne streben springer en aller mest tydelig i øynene ved eksempler som feministisk teori, kritisk teori, kjønnsteori og ikke minst alle mulige teorier om den hvite manns privilegier.

Dypest sett er det en lengsel etter å gjøre det av med fortidens forrang i alt hva som handler om refleksjon og mulig viten om vår verden og dens orden. Denne forrang er noe som både romerske og greske folkeslag uavhengig av hverandre må ha hatt en sterk fornemmelse av, da både gresk og latin bruker eksakt det samme ord for betydningen «først» og betydningen «hersker» eller «å herske» (αρχη, begyndelse, αρχω, jeg regjerer, principium, begyndelse, princeps, fyrste).

Å forstå det at og hvordan det som går forut for oss også styrer oss, er en anerkjennelse av verdens mediale karakter – at ikke én ting i dette univers er noe fullstendig løsrevet, tilfeldig eller isolert. Alt inngår i én stor sammenheng. Grekerne hadde til og med en helt egen bøyningsform for de verber de mente betegnet en handling som det var viktig å uttrykke som medial.

Ifølge kristendommens sannhet om verden er det også slik at begynnelsen har en særlig forrang, «I begynnelsen var Ordet», som evangelisten Johannes skriver. Hvor betydelig kristendommen enn er og har vært for oss, finner vi denne samme forståelse gjennom språket hos hebreerne, grekerne og romerne. Hos Caesar, Cicero og Horats betyr ordene «nye ting», «res novae» utelukkende «revolusjon/omveltning». «Å strebe etter det nyere» har samme idiomatiske betydning hos Platon, og hebreernes gamle testamente er naturligvis ikke mye mildere mot den som gir seg for vinden mot den endeløse tomhet i å uttenke planer om hva solen ennå ikke skulle ha sett.

Det handler altså om en bunnsolid partiskhet til fordel for den konservative forståelse av verden fra hele vårt kulturelle stamtre.

Men når man oppgir denne grunnleggende forståelsen av verden – når man som moderniteten snarere harolderer «I begynnelsen er Det nyeste» –, kan man ikke hjelpe for at fortiden i stadig større grad forekommer en å være en snublesten, hvis verdi ikke kan være annet enn som gjenstand for ens alltid nye overskridelser.

Mangen modernister vil i dag hevde at de simpelthen betrakter fortiden nøytralt, når de sier at den ikke som sådan kan bære noen autoritet, legitimitet eller enda mindre noe fordrende. På samme måte vil de også påstå at deres syn på Europa som et geografisk område også simpelthen er «nøytralt».

Men når du forsøker å velte om på hvordan vi gjennom 3-4000 år har forstått verden, er det mildest talt underlig å påberope seg den nøytrale grunn. Og dette vet de da egentlig også. For det er selvfølgelig ikke mulig å sette seg opp mot hele vårt begrep om verden, og så ikke merke motstanden. Og til det formål, å få bukt med motstanden fra den overveldende majoritet av europeere – som i måling etter måling viser seg å være alt annet enn nøytrale i forhold til spørsmålet om Europa er et innholdsløst landområde – blir alle våre nevroser og komplekser brukt som pressmiddel mot oss, og som brekkstang for en kaostilstand hvor (venstreideologiske) idealer skal kunne kondensere og endelig materialisere seg.

Vi vet alle at det handler om rasisme. Denne idé som først fikk sitt frembrudd, idet den ble pakket inne i et sosialistisk program, og som overhodet ikke har noen tilknytning til vår sivilisasjons vesen. Sistnevnte faktum skal selvfølgelig aldri omtales, og det synes vel å være selve poenget ved hvordan denne anklagen om rasisme fungerer: at selve rammebetingelsene for at anklagen skal fungere etter ønsket rammende effekt, handler om at den vestlige kristenhetens tro på at ens kultur og sivilisasjon er å foretrekke skulle ha noen tilknytning til den tyske nasjonalsosialismens rasisme. Ja, det er sant, mange personer av vår kultur og sivilisasjon hadde selvfølgelig mer enn bare en tilknytning til nazismen, men selv om dekolonialismen forsøker å bille oss inn annet, har ikke våre handlinger – fortid, nåtid eller fremtid – tilbakevirkende kraft til å definere hva Vesten er.

Men onder ånder vil det annerledes, og kveiler historiens sorte tråder sammen om halsen på oss og strammer til.

Mens vi bare undrer oss over hvilket åndedrag som blir det siste, skal vi på et tidspunkt nå frem til erkjennelsen av at evig mørke er den barmhjertigste av skjebner som nå kan vente vår sivilisasjon, og må så med «sosiologiens far», blant 68ernes fremste, Alain Badiou, skimte håpet i endelig å bli frigjort fra den usseldom det er å befinne oss i et skall som ikke er godt for annet enn å bevare rester av forfedres kultur:

Måtte utlendingene om ikke annet lære oss å bli utlendinger i møte med oss selv, å projisere oss utenfor oss selv, slik at vi ikke lenger er fanget av vår lange, hvite og vestlige historie, som nå går mot slutten og vi ikke kan vente annet av enn sterilitet og død. La oss hilse morgenens fremmedhet velkommen mot denne katastrofiske, trygghetssøkende og nihilistiske ventetiden. (Sitert av Finkielkraut i Den ulykkelige identitet, overs. Christian Skaug.)

Med en slik tenkning, som altså nærer seg på folks totale oppgivelse av alt håp på vegne av seg selv og eget, mener jeg det altså ikke kan være så underlig å tale om kontinentets onde ånder.

De jager europeernes sinn og gjør oss skjørere og ynkeligere for hver dag som går. Det er naturligvis en ond sirkel, når vi nærer mindre og mindre tiltro til oss selv og andre, og dernest mer eller mindre bevisst lemper denne over på forestillinger om at sosialismens luftige idealer skulle være mere pålitelige herrer enn vår neste. Manent:

Universitetslivet hvilte tidligere på den gjensidige tillit mellom likemenn, men avhenger i dag mer og mer av regler så gjennomsyret av mistenksomhet at de forgifter det broderlige samvær.

Og det broderlige samvær, mener Manent, er umuliggjort nettopp fordi vi ikke lengre anerkjenner menneskets naturlige kategorier: vår natur, familien og hvilken gruppe mennesker man fødes blant. For noen og enhver med erfaring fra familielivet vil det være klarere enn lys at absolutt likhet er broderlighetens antitese.

«Menneskenaturen» er et begrep som på samme tid er uunnværlig og vanskelig å håndtere skikkelig. Det er lagt ut om i det brede blant de greske filosofer med en ambisjon om det universelle: menneskene lever i tråd med forskjelligartede sikker, men de deler én felles natur. Den beste måten å leve på er den som svarer best til den menneskelige natur, en natur som kommer til syne ved byfellesskapets beste mulige forordning, ved den livsførsel som er best tilpasset de menneskelige evners utfoldelse. Og derved: å leve et liv i tråd med naturen, det er livsformen menneskene kan lære å kjenne i den beste mulige forordning av et byfellesskap. Denne idéen er blitt oss fullkomment fremmed. For de flestes vedkommende i dag er livet i våre demokratier det livet hvor vår natur kan utfolde seg på det frieste. Sant nok, uttrykket benytter vi ikke, vår natur, som snarere vi med ringeakt feier til side: mennesket er ikke et vesen med opphav i en natur, men i en kultur – slik lyder den første og altfor ofte den siste lære fra dagens filosofiundervisning. Men hvorfor skulle man ha skjøvet denne idéen til side? Nei, vi har sannelig ikke avvist denne idéen. Vi har vendt om på den og satt den med bunnen i været.

For grekerne er naturen det som knytter oss sammen, setter oss i en forbindelse til hverandre og samler oss: det er menneskeskapningens sammensluttende kraft. For oss moderne er det tvert om: naturen er det som skiller oss ad, fordi vi er «naturligvis» helt separate individer, og er ikke forent av annet enn kunstig oppstyltede institusjoner, eller, det vil si, «kultur». Naturens autoritet og virkningskraft er altså som forduftet blant oss, men har da også konsentrert seg i det skjulte, det vil si, i den ene menneskelige kjensgjerning vi akter å bedømme som gitt fra naturens side: det avskårede, menneskerettighetsinnehavende individ. Denne reduksjon av naturen til individualitet er betingelsen for den moderne politikks bedrifter, og den moderne frihetsforståelse især. Men den kommer også med en betydelig menneskelig og samfunnsmessige omkostning.

I dag er det menneskerettighetsinnehavende individ den unike kilde til og ihendehaver av all legitimitet. Menneskers institusjoner, sammenslutninger og grupper er utplyndret for all tenkelig legitimitet, foruten å gjøre seg til føyelige instrumenter for rettigheter, og dermed i siste instans, for hva enn individet nå lyster. Vi forstår ikke lengre å tale ut om, tenke om eller enn si utvise den legitimitet og iboende godhet som hører våre «innstiftede fellesskap» til, hvori vi allikevel fortsetter å føre våre liv. Vi søker å «gjøre om på samfunnets bindende ledd», og avviser tvert denne ene idéen som kunne ha gitt mening og innhold til denne sammenknytning: den sammensluttende menneskenatur hvorfra vi henter alle våre mål og goder.

Det kan knapt uttrykkes bedre.Pierre Manents ord er en utfordring.

 

Intervjuet med Pierre Manent, gjennomført av Guillaume Perrault: Le Figaro

Intervjuet kretser om Manents siste bok La loi naturelle et les droits de l’homme

Odin Fredrik Rustad studerer gresk og latin ved København universitet.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!