Kommentar

I andre land har man tatt et oppgjør med kommunismens forbrytelser, avgrunnsdype som de er. I Norge kan man fortsatt hevde at kommunismens forbrytelser var arbeidsuhell, skyldtes omstendighetene, at meningen var god og likevel bli tatt på alvor.

Leder for Litteraturhuset, Aslak Sira Myhre, fikk omkamp mot tenketanken Civita i Dagsnytt Atten igår, i anledning målingen som viste at ungdommen vet mye om nazismen men nesten ingenting om Pol Pot og Gulag.

Sira Myhre er ikke beskjeden. Han skal ha sin mening gjennom, slik ML-ere har for vane. Forskjellen på nazismen og kommunismen er ifølge Sira Myhre stor: Nazismen sprang ut av en av Europas mest fremskredne stater, et land med høy sivilisasjon. Folkemord med industrielle midler var en bevisst avgjørelse. Stalins forbrytelser derimot skyldes omstendighetene: De sprang ut av krigen. Det samme gjaldt Mao og Det store spranget. Det var i følge Sira Myhre et velment forsøk som slo feil.

Det er interessant at en representant for det røde borgerskap demonstrerer at man egentlig ikke har forandret mening siden Robert Conquest ble stemplet som «pophistoriker» på slutten av 60-tallet for boken «Den store terror». Man innrømmer at det ble begått forbrytelser, men de var ikke der fra starten. Kommunismens natur var ikke ond, slik nazismen var det.

Sira Myhre føler seg personlig krenket når noen sidestiller hans syn med nazisme. Han hadde opplevd å bli forulempet på denne måten. – Du forsøker å fremstille det som om kommunister har en annen slags moral, innvendte han mot representanten fra Civita.

Der traff han spikeren på hodet. For det er nettopp det de har. Kommunister mener de har retten på sin side. De har forstått historien, og er dens forløsere. Hvis man først slår inn på den veien og betrakter mennesker som instrumenter, er veien til helvete åpen. Bolsjevikene marsjerte den veien til hornmusikk og faner.

De siste tiårene har kommunismens forbrytelser blitt blottlagt i all sin gru. Det sentrale er at terroren setter inn etter at sovjetstaten har gjenvunnet et minstemål av stabilitet. Nettopp da folk tror det verste er overstått, utløser Stalin kollektiviseringen, industrialiseringen og massemordene. Hvis vi holder oss til kollektiviseringen, er det mer enn nok til å fastlå at regimet var ondt av natur. Eller hva med den planlagte hungersnøden i Ukraina, som kostet flere millioner mennesker livet? Da har vi ikke en gang nærmet oss de store deportasjonene under og etter krigen.

Ganske mange mennesker har fått med seg dette. De savner nettopp den balansen Civita etterlyser. 68-ernes hegemoni og manglende selvransakelse gjør at mange ser rødt når de hører folk som Sira Myhre dosere.

Det er en mangel på respekt for andres lidelser, som kan være opprørende. Stalin var et monster, og sovjetstaten hadde et hjerte av sten. Det er denne umenneskelige fortiden som Vladimir Putin har vekket til live igjen. Mangel på historisk forståelse gjør at dagens forbrytelser – som i Tsjetsjenia – ikke gjør like sterkt inntrykk. På folk som kaller seg historiske materialister.

Jeg trodde i min naivitet at man slukøret har krøpet inn i sine hull der man slikker sine sår. Men Sira Myhre viser at man ikke har lært noen ting.