Feature

Yale-professor Timothy Snyders bok Bloodlands har kommet på Gyldendal under tittelen Dødsmarkene. I hvilken grad tør de som styrer norsk offentlighet ta den innover seg?

Snyder har som tema at kommunismen og nazismen begge representerte politiske systemer bygget på tvang og vold. De konkurrerte, bekjempet hverandre, men definerte også hverandre: de benyttet samme metoder, og de det gikk ut over var vanlige mennesker, verst var det for jødene.

Denne likhet er noe den norske eliten har nektet å ta inn over seg. Det er ikke lenge siden Civita presenterte en undersøkelse som viste at kommunismens redselsgjeringer enten forties eller behandles med harelabb i norske skolebøker. Aslak Sira Myhre protesterte kraftig på at det skulle være noen likhet mellom kommunisme og nazisme. Den idyllen sitter det store flertall av journalister, forfattere, politikere og skolelærere fortsatt fast i. Det er noe tabu og krenkende over å si det Snyder sier i sin bok. Norge har mao et problem.

Det er underlig å lese Leif Ekles anmeldelse for NRK. Ekle er grepet av boken, og han forstår Snyders prosjekt. Men han spør ikke om dette er erkjennelser som norsk offentlighet har tatt til seg.

”Dødsmarkene” er uten sammenligning den mest brutale, den dypest rystende og mest gripende framstilling jeg har lest av europeisk historie fra mellomkrigstid og Den andre verdenskrigen. Årsaken ligger først og fremst i Timothy Snyders fremgangsmåte i den nitidige jakten på ny sannhet – uten kompromiss eller føleri.
..
”Er sannhet bare en konvensjon av makten, eller kan det frembringes sannferdige historiske redegjørelser som motstår politikkens gravitasjon?” Dette spørsmålet stiller Timothy Snyder i bokas forord og peker på at Nazi-Tyskland og Sovjetunionen var prosjekter som forsøkte ”å beherske historien selv”: Sovjetunionen; ”en marxistisk stat der lederne utropte seg selv til historiens vitenskapsmenn”, nasjonalsosialismen;

”en apokalyptisk visjon om total forvandling, en forvandling som skulle gjennomføres av menn som mente at vilje og rase kunne fjerne byrdene fra fortiden.”

Mål og middel
Mange har ment, skriver Snyder, at nazi-regimets forbrytelser er så store at de bør bli stående ”utenfor historien”. Det, fortsetter han, er et problematisk ekko av Hitlers eget syn; at viljen seirer over sannheten. Andre har ment at Stalins forbrytelser, selv om de var grusomme, kan rettferdiggjøres av målet, behovet for å skape eller forsvare en moderne stat. Dette minner igjen om Stalins eget syn; ”at historien bare har én kurs, som han forsto, og som rettferdiggjør hans politikk når en ser tilbake”. Og;

”Uten en historie som bygges opp og forsvares på et helt annet grunnlag, vil vi se at Hitler og Stalin vil fortsette å definere sine egne gjerninger for oss”.

Kommunisme og nazisme skapte med andre ord et begrenset sett alternativer for seg selv, og alle var basert på vold. Nazismen er Europa kurert for, men hvordan kan kommunismen utøve en slik tiltrekning? Hvordan er det mulig at dens forbrytelser ikke er anerkjent i all sin gru?

Ekle skriver:

Slik blir denne boka en framstilling som langt på vei løser opp forventningene om at høyre-/venstreinndelingen av konfliktenes politiske sider skal gir svarene.

Men burde ikke det utløse noen tanker om norsk venstreside? Hvordan er det mulig å lese og forstå boken uten å se en slik sammenheng? Menneskesinnet fascinerer.

Sterkt og grunnleggende om europeisk massemord