Kommentar

Minst like interessant som Lars von Triers uttalelser om Adolf Hitler og jøder var reaksjonene. Norske kulturjournalister gjorde alt de kunne for å unnskylde von Trier. Han er ikke sånn. Han kan ikke være høyreradikal. Lars er jo en av oss.

Det er sjelden man får demonstrert kulturelitens blinde flekk – mangel på selvkritikk og distanse – tydeligere.

Lars von Triers uttalelser på pressekonferansen var klønete. Han rotet seg inn i noe han bare gjorde verre da han forsøkte å komme ut av det. Men det betyr ikke at han ikke avslørte sider ved seg selv. Det var nettopp fordi han ikke ga seg, men fortsatte langs samme spor, at reaksjonen måtte komme.

Hva var det von Trier gjorde? Han luftet sine fordommer, og han gjorde det på en uspiselig måte. Han sa han trodde at han var jøde og at han likte jøder helt til han møtte Suzanne Bier. Hun er Danmarks stjerneregissør som overskygger von Trier, og som vant Oscar for beste utenlandske film. Bier er jødisk.

Slik snakker man ikke om levende mennesker. Selv ikke om man har et nært forhold til dem. Eller: Ingen som har et nært forhold til historien eller Bier, ville finne på å si noe slikt.

Von Trier stanset ikke der, han fortsatte: Han hadde oppdaget at han hadde tyske aner. Så velger han å si på dårlig engelsk, «I am Nazi». Og ikke nok med det. Han sier at han kan forstå Hitler.

Kultureliten mener at rampegutten Trier må få lov å provosere. Er det morsomt? Det var noe i måten von Trier uttrykte seg på om at det var noe her som opptok ham, som gjorde at han ikke var på den gode siden. Han nevnte Albert Speer. Speer var dyktig. Han fikk brukt sine talenter under Det tredje riket, sa von Trier.

Det var ikke bare tull. Han mente å ha en forståelse eller se en mening i historien som den borgerlige verden ikke ville anerkjenne. Nazistene hadde mao en grunn til å utrydde jødene. Det var ikke bare galskap.

Reaksjonen

Det finnes visse ting man ikke kan si. Man kan ikke si at man forstår Adolf Hitler etter å ha konstatert at man har tysk og ikke jødisk blod i årene, og at man er glad for det med tanke på at en konkurrent er jødisk. Det er langt, langt over grensen for menneskelig anstendighet. Derfor ble von Trier erklært uønsket.

Det var slett ikke bare tøv. Det var en retning og en hensikt i det von Trier sa, som gjorde at ledelsen reagerte.

Men norske kulturjournalister mente dette var oppsiktsvekkende. NRKs kulturkommentator Agnes Moxnes syntes nesten utvisningen var mer oppsiktsvekkende enn uttalelsene. Aftenpostens erfarne eks-anmelder bagatelliserte og bortforklarte. Han var på fornavn med von Trier og tilskrev det motstandsgenet og Tourettes syndrom.

NRKs Vegard Larsen savner faglig historisk ballast og ville bagatellisere det hele. Aftenpostens Kjetil Lismoen så von Triers feilsteg og hvorfor han falt for eget grep, men kunne ikke helt se rekkevidden.

To ting

Reaksjonene forteller to ting: En venstreradikaler/kulturradikaler kan ikke være høyreekstremist. Per definisjon. De oppfører seg som foreldrene til Lillelord: Han er en son of a bitch, men han er deres son of a bitch. De vil gjøre hva som helst for å beskytte ham. (Er det tilfeldig at det er skrevet bok og laget film om nettopp et slikt tema, ressursforeldre som beskytter sitt barn som har begått drap?)

Dermed karakteriserer kultureliten seg selv: De har mistet gangsynet. De har hevet seg over kritikk.

Men de har ikke bare gitt seg selv og sine immunitet. Den samme eliten er en hund etter fordommer hos andre. Hvis en ikke-venstreradikal kjæledegge hadde sagt noe som var en brøkdel av det von Trier sa, ville kultureliten ha krevd hans hode på et fat. Øyeblikkelig.

Dette vitner om en dobbeltmoral som tillater ekstremismen å vokse som en giftig plante blant dem uten at de oppdager det. De degger tvert om for den.

Haddal nevnte von Triers første film, Forbrytelsens element. Allerede der var de høyreorienterte tendensene synlige, og Haddal nevnte at Trier stilte på pressekonferanse i motorsykkeljakke og med en kasse øl og snakket om nazisme allerede den gang. Men Haddal tok ham ikke på alvor. De forklarer det med form og vil ikke se på innholdet. Kan ikke von Trier være tiltrukket av nazismen?

Et dypere problem

Von Triers uttalelser er ikke enestående. Det har vært flere tilfeller der kulturpersonligheter kommer med sterkt nedsettende uttalelser om jøder og nevner nazismen som noe positivt. Det er bare noen uker siden stjernedesigneren hos Dior, John Galliano, offentlig ga uttrykk for slike meninger.

Disse uttalelsene vitner om et klima der antisemittismen igjen dukker opp. På gatene kan ikke lenger jøder vise at de er jøder. Politisk viser europeiske politikere en anti-israelsk holdning, og kulturkoryfeer kan sitte på en pressekonferanse i Cannes og flørte med nazismen.

Reaksjonene viser at journalistene er mer opptatt av å forsvare von Trier enn å forsvare historien og den menneskelige moral. Det lover dårlig.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også