Auschwitz burde vært fortalt som et nytt evangelium, et svart evangelium, skriver Primo Levi.

Det er vanskelig å skrive om Auschwitz. Det er vanskelig å skrive om Holocaust, innenfor den store rammen, om hva det «betyr». Ordet mening blir umulig. Auschwitz er anti-mening.

Når man har sagt at Auschwitz er ubeskrivelig, så er det ikke de fysiske lidelsene. De lar seg beskrive, dog ikke forstå. Men det er omfanget, systematikken, metodene, teknikken: summen av alt dette, ned til minste detalj, som røper en plan, en hensikt. Det er dette som lammer, for intensjonen bak Auschwitz springer ut av et sted hvor ordene ikke bor. I begynnelsen var Logos, ordet, og ordet var hos Gud. Slike begynner skapelsesberetningen. Men Auschwitz kommer fra et annet sted, som er fremmed for Logos. Derfor har Auschwitz anrettet ubotelig skade på ordene.

Fra Logos stammer alle tings navn, og De ti bud.

Fra en forfatter, David Roskies, som har skrevet om katastrofer i jødisk historie, stammer en setning: the tablets are flying: stentavlene er knust. Auschwitz ødela De ti bud. Det er en forferdelig setning å skrive. Men sannheten er at sivilisasjonen ikke har reist seg etter Auschwits. Uskylden er borte, og vi vet ikke hvor vi befinner oss.

La meg oss bruke et bilde fra fysikken: der snakker man om anti-matter, anti-materie; man vet det finnes en slags negativ materie som er like utbredt som den fysiske, men man kan ikke se den.

Det var dette som var nazismens genius for evil, og vi har bare såvidt begynt å forstå rekkevidden. Vi lever fortsatt i skyggen av Auschwitz, og én impuls er å glemme.

En annen måte å glemme på er å gjenta klisjeer, myter. En av de mest standhaftige er myten om at nazistene bare fulgte ordre.

Laurence Rees har laget flere dokumentarer for BBC om nazismen og stalinismen. Han og teamet hans har snakket med the perpetrators, ofte etter flere års overtalelse.

Under arbeidet med en film om Joseph Goebbels snakket han med Wilfred von Oven, som var propagandaministerens personlige attaché. Da det formelle intvervjuet var over, satte de seg ned og tok en kopp te. Rees beskriver Oven som intelligent og charmerende. Han spurte ham: -Hvis du skulle oppsummere dine erfaringer med Det tredje rike i ett ord, hva ville du si?

Rees ventet at han skulle nevne forbrytelsene, som han ikke hadde problemer med å innrømme, og de enorme skadevirkningen nazismen forårsaket. Oven ble sittende og grunne en stund, så svarte han: -Vel, hvis jeg skulle oppsummere mine erfaringer med Det tredje rike i ett ord, så måtte det ordet bli – Paradis.

Rees bruker historien i innledningen til boken Auschwitz. The Nazis & the «Final Solution», som ledsager dokumentarserien av samme navn. Han sier den er representativ: gjerningsmennene han snakker med, angrer ofte ikke. De vedstår seg hva de gjorde.

Dette er en av hovedforklaringene til at Holocaust var mulig, sier Rees, og han er trolig inne på noe svært viktig.

Det var mange som trodde på nazismen, de var begeistrede tilhengere. De deltok like helhjertet i merkingen, plyndringen, utstøtelsen, deportasjonen og drapet på jødene. Holocaust hadde aldri fått de dimensjonene det hadde, uten denne innsatsviljen.

Hvordan oppsto da denne myten om kadaverdisiplin og fulgte-bare-ordre? Den oppsto etter krigen, da nazistene skulle svare for de allierte og domstolene. Unnskyldningen var nok både en smart felle, og uttrykk for en psykologisk forskyvning, for å kunne omstille seg til det sivile liv.

Begrepet Paradis forklarer også hvorfor nazismen fortsatt kan utøve en fascinerende virkning på mange mennesker. The pull is there.

Dragningen er der. Men dette er alt for farlig å innrømme.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂