Gjesteskribent

Jonas Gahr Støre går for å være Norges første intellektuelle utenriksminister. Det er vanskelig å få øye på i boken «Å gjøre en forskjell». Gahr Støre er først og fremst duks: Han er flink, tar seg godt ut, finner de riktige ordene. Men det er ord som sparkler over sprekkene i hans egen versjon av verden. Det er det motsatte av å være intellektuell. Intellektuelle avdekker sprekkene.

Gahr Støre ser ut til å mangle selvkritikk og distanse, og det må også gjelde hans miljø. Det finnes bestemte temaer der måten man takler dem på avslører om man skjønner hva det handler om. Gahr Støre snakker med Orhan Pamuk, uten å nevne ordet «folkemord». Han sier at Pamuk fikk problemer fordi han omtalte «det armenske spørsmål». Det er en eufemisme. Pamuk brøt reglene. Han sa det forbudte ordet. At Gahr Støre ikke gjør det, sier noe om ham. Det virker som om Gahr Støre ikke er klar over sin egen opportunisme. Det hadde nesten være bedre med en dose kynisme. Gahr Støre er idealist. Bør en utenriksminister være det?

«Å gjøre en forskjell» – to make a difference – indikerer hva som er Gahr Støres program. For seg selv og Norge. Han tror – på ramme alvor – at det går an å forene verdier og interesser. At Norge kan oppføre seg på en måte ute som er forenlig med våre verdier.

Han mener at Norge og norske selskaper gjør det og kan gjøre det, i land som Russland og Aserbajdsjan, som han besøker i boken. Han nevner ikke Iran og Libya, hvor norske oljeselskaper er tatt i korrupsjon. Det virker ikke som om Gahr Støre ser sammenhengen.

Derimot ser han klart sammenhengen – forskjellen på liv og lære – når det gjelder USA. Han er opptatt av at USAs dobbeltmoral ødelegger for Vestens sak, særlig i den muslimske verden. Det er et tema han tar opp flere ganger, selv der hvor motparten – Pamuk og Blair – er uenige.

Denne manglende forståelsen hos Gahr Støre er oppsiktsvekkende. Den reflekterer nettopp den ideologiske enfoldighet som utenverdenen etter hvert har fått øynene opp for.

I Norge tror man at ingen gjennomskuer dem. Naiviteten er en form for selvforelskelse.

Ikke noe er mer avslørende enn omtalen av/synet på Israel og jødene. Her har ikke de norske/europeiske venstreliberale monopol på definisjonene, og det irriterer dem voldsomt. De insisterer på at deres kritikk er legitim, at den ikke er jødefiendtlig.

Gahr Støre kommer inn på Israel og jødene flere ganger. Ordbruken er til dels selsom. Han beskriver 23. august 2006, dagen da Holocaust-senteret skulle åpnes.

I år 2000, nesten 60 år etter ugjerningene, ble det enighet om erstatning til norske jøder for eiendommene de ble fratatt under andre verdenskrig.

«Ugjerningene»? Et merkelig verdensfjernt ord for gasskamre. «Fratatt»? Et pyntelig ord for NS-regimets plyndring og konfiskasjon av jødiske formuer. Som i Nazi-Tyskland måtte jødene betale for sin egen likvidasjon. Det er et mer presist ord.

Slike pyntelige omskrivninger er selvsagt noe enhver med kjennskap til temaet umiddelbart reagerer på.

At Gahr Støre ikke kjenner ordenes betydning på et så sentralt punkt i europeisk historie, sier noe om det miljøet han er oppvokst i, og idag beveger seg i. Det sier noe om en mangel på dannelse. Dannelse betyr etter Auschwitz noe som gjør vondt, noe man ikke blir kvitt.

Gahr Støre leser Jonathan Littells bok «De velvillige». Språket han bruker røper en frapperende naivitet og avstand. Littells bok er blitt møtt med ambivalens. Å lese en SS-offisers memoarer er problematisk. Man Gahr Støre synes ikke å reagere slik. For ham er også dette en fortelling som kan brukes oppbyggelig.

Aue (SS-offiseren) sier at de fleste av oss kan bli bødler eller bødlenes frivillige hjelpere, simpelthen fordi vi er normalt pliktoppfyllende og ganske feige samfunnsborgere.

Mot den fortvilte, eksistensialistiske dannelsen post-Auschwitz setter Gahr Støre en ny: en optimistisk tro på mulighetene i den globale verden. Gahr Støre liker Obamas «mulighetspolitikk». Selv SS-offiserenes memoarer kan brukes oppbyggelig.

Krigen Littell beskriver handler først og fremst om jødefolkets erfaring. Men lærdommen fra denne krigen gjelder alle. Krigen kom ikke brått på. Katastrofen var heller ikke bare andres skyld – Adolf Hitlers, nazistenes og leirkommandantenes.

Igjen en eufemisme: «jødefolkets erfaring». Hvordan kan man finne på å snakke om Holocaust som «erfaring», forutsetter ikke det et subjekt? Hvordan kan utslettelse bli «erfaring»?

Forsøket på å trekke lærdommer blir overfladisk og banalt:

Folkemord – som idé og som system – begynner likevel et annet sted. Det begynner i menneskeners sinn, det begynner et sted i forhistorien. Dette var ingen naturkatastrofe. Det var menneskeskapte redsler, gjennomført av vanlige mennesker med vanlige liv. Det skjedde under tysk okkupasjon Men det var nordmenn som gjennomførte deportasjonen, som laget listene, som ordnet rekkene, de som kjørte bilene.

«Vanlige mennesker med vanlige liv»? Det er Gahr Støres ønske å gjøre det til en slik allmennmenneskelig historie. Men det stemmer ikke. Det lå alltid noe spesifikt i å gi seg inn på et samarbeid med nazistene. Det var en uvanlig foreteelse, og mange av de som stilte seg til tjeneste var også uvanlige mennesker. Ondskapen finnes ikke i Gahr Støres fortelling.

Det Gahr Støre gjør er å forsøke å lage en ny dannelse, en som frir seg fra Auschwitz-syndefallet ved å alminneliggjøre det.

Det er uhyre interessant å betrakte Gahr Støre, Hylland-Eriksen, Gaarder m.fl. fra en slik synsvinkel. De må oppheve europeernes syndefall for å kunne danne et nytt fellesskap med muslimene. Derfor er fortellingen om jødenes syndefall så viktig. Hvis også jødene kan oppføre seg som nazister, er europeernes skyld opphevet. Vi er ikke de eneste, vi inngår i rekken av andre som har «falt».

Under besøket i Hebron kommer Gahr Støre med noen betraktninger som er hentydninger til en slik parallell:

De fleste forretningene er stengt. Skoddene som er slått for og boltet igjen er merket med det israelske politiets tegnspråk. De er merket, slik andre forretninger har vært merket andre steder og til andre tider. På én dør står det: Gaz the Arabs. På engelsk. Mange av de jødiske boligokkupantene her snakker ikke hebraisk. De flest er kommet fra andre steder i verden, fra Russland, fra USA. Jeg tenker at det må være forutsetningen for at slikt er mulig – naboer som har levd lenge sammen kan ikke gjøre dette mot hverandre. Eller kan de det?

Gahr Støres forsiktige stil kan skjule at setningene har en brodd:

I mitt første møte med Israels ambassadør I Norge, Miryam Shomrat, var det israelske budskapet klart: Norge er landet med sterkest anti-israelske holdninger I Europa. Jeg stilte meg tvilende og undrende til den analysen. Noen måneder senere diskuterte jeg Midtøsten med min irske kollega I Dublin. Jeg siterte den israelske ambassadøren. «Det må være en feil», sa iren. «Den israelske ambassadøren her I landet sier at Irland er verst!» Jeg tror flere har fått det budskapet.

Det lyder så tilforlatelig «jeg tror flere har fått det budskapet». Det han egentlig sier, er at Israel bruker anklagen om antisemittisme som et politisk våpen for å bringe kritikere til taushet.

Alle elementene henger sammen i Gahr Støres bok. Han lager en fortelling. Jeg mener det er en fortelling som bygger på sviktende premisser. Gahr Støre vil gjerne det skal være en fortelling om et nytt fellesskap. Men prisen for det nye ser ut til å være unnsigelse av det gamle.

* Noblesse oblige: adelskap forplikter, brukt i overført betydning: den som har fått mye, åndelig eller materielt, «skylder» mye/har store forpliktelser.