Gjesteskribent

Jonas Gahr Støre fremstår som en blanding av en ridder og en barmhjertig samaritan i boken Å gjøre en forskjell, slik det sømmer seg en sosialdemokrat som har «fått alt». Han kjemper fremfor alt for det nye fellesskap. Men glemmer han det gamle?

I innledningen til boken skriver Gahr Støre: «La oss i det minste bli enige om hvem vi er, før vi diskuterer hva vi mener. » Gahr Støre gir ikke noe klart svar. Han konsentrerer seg om de nye landsmenn, at Norge skal bli et land hvor også de føler seg hjemme. Han kjenner seg kallet til å forklare hva som må til hvis det gamle og nye skal gå opp i en høyere enhet.

Men Gahr Støre går ikke inn på hva det vil si å være norsk, hva som er norsk identitet. Han sier en del om verdier og interesser, og han sier mye om hvordan flertallet må ta hensyn til det nye mindretallet.

Denne avveiningen sier mye om Gahr Støres filosofi. Han synes å tro at bare ideene er gode nok vil de vinne frem. Hvis bare man forstår de nye landsmenn godt nok, vil integrasjonen komme inn på riktig spor.

Men Gahr Støre synes å glemme: Hvor står det norske folk? Hva tenker de om de store endringene som nærmest er en utskiftning av befolkningen på noen tiår? Det er tydelig at Gahr Støre ser denne utviklingen som uavvendelig. Den er del av globaliseringen. Hans oppgave er å forklare og tilrettelegge. Gahr Støre «tror». Han tror det er sosialdemokratiets oppgave å skape dette nye fellesskapet.

Men denne optimismen og idealismen har sine tvilsomme sider. Den har sterke elementer av å vite best og gjøre noe på vegne av andre. Det er den priviligerte som uselvisk skal redde/hjelpe først og fremst nye landsmenn. De gamle blir minnet om hvor mye vi skylder: for fortidens forbrytelser mot De andre, men også i kraft av alt vi har «fått». Det er sekulær skyldfølelse over vår historiske posisjon og rikdom. Det er klare innslag av religiøsitet i denne nye fortelling om De andre. Hva vi skylder dem. Gjelden kan egentlig aldri gjøres opp. Kun ved å invitere dem inn og avstå plass ved bordet, og la dem overta sin egen plass, har vi sonet vår skyld. Denne kvasireligiøse retorikken gjør at integreringen går dårlig, for implisitt kommuniseres det at skylden ikke er sonet før De andre har etablert seg som De andre. Det er en form for politisk masochisme.

Gahr Støre og de bolde riddere/samaritaner dundrer i vei om rasisme og merker ikke at det er de som fyrer opp under denne gryta med å introdusere begrep som blendahvitt.

Glemmer

Midt oppe i begeistringen for dette globale og nye nasjonale prosjektet glemmer Gahr Støre demokratiets grunnregel: man må ha folk med seg. Ikke noe sted stiller Gahr Støre dette spørsmålet: hva mener folk?

Mediene har gitt Gahr Støre supermannstatus. Man spår at han vil bli ny statsminister. Men er det nok å være flink? En statsminister må kunne snakke med folk, og kjenne hva de føler og tenker. Gahr Støre er og blir aristokraten, og som aristokrater flest er han vant til å kunne velge. Vanlige folk kan ikke det. De .

Aristokrater som vil følge noblesse oblige må bøye seg ned. Det gjør Gahr Støre. Han bøyer seg ned til nye landsmenn og forsøker å forstå dem og deres kultur. For å kunne gjøre det, tar han et oppgjør med sin egen, dvs. USA og Israel.

Hensiktene er de beste: Gahr Støre vil gjerne føre en politikk fri for dobbeltmoral. Men det er påfallende at det er hos Israel og USA han finner dobbeltmoralen, ikke hos norske myndigheter/selskaper. Han faller ned på Guantanamo, Abu Ghraib og Vestbredden.

Samtalen han hadde med Orhan Pamuk under Bokmessa i Frankfurt i oktober sier mye.

Forholdet mellom toleranse og ytringsfrihet opptar meg. Jeg spør Pamuk om han tror tilliten til de verdiene som vi kaller universelle, men som har sitt utgangspunkt I den vestlige kulturkrets, er i ferd med å undergraves gjennom måten vi praktiserer dem på. Kan doble standarder – dette at man sier én ting, men gjør noe annet – sette dem I fare? Fangebehandlingen i fengslene på Guantanamo og Abu Ghraib er alltid for hånden som eksempler på det jeg mener.

Pamuk forsvarer Vesten og sier han ikke oppfatter at Vesten har doble standarder.

Ingen kritiserer Bush så mye som amerikanerne selv, sier Pamuk. JGS er ikke helt fornøyd og prøver en gang til.

La meg prøve å stille spørsmålet annerledes, sier jeg. Jeg er helt enig I at det ofte bærer galt av sted når man sier «vi» og «dere. Det er nettopp dette som gjør det mulig for autoritære regimer å ture frem med sine brudd på menneskerettighetene. De får argumenter: «Når dere torturerer, kan vi gjøre det samme.» Slik taper våre verdier troverdighet.

Men for å komme tilbake til toleransen, fortsetter jeg. Det jeg vil frem til, er dette: Toleranse kan være en måte å verne om ytringsfriheten på, det handler for meg om praktiseringen av rimelighet og hensynsfullhet. Decency, kaller de det på engelsk. Vår hjemlige debatt oppfattes ytringsfrihetens ukrenkelighet av noen som en ukrenkelig rett til å fornærme og såre. Går det en grense et sted, eller må vi leve med den risikoen ytringsfriheten alltid utsetter oss for?

Igjen er Pamuk ikke enig:

Likevel, fortsetter han, I hele mitt voksne liv har min første innskytelse vært å hevde den absolutte ytringsfrihet.

Så kvalifiserer Pamuk ved å snakke om den «indre klokskap», men det er likevel en helt annen pragmatikk over hans tilnærming enn JGS speiderguttaktige decency.

Stammetilhørighet og sinne

Heller ikke Pamuk er fri for stammetilhørighet og gjengir stammens følelser uten særlig reservasjon. Han snakker om at tyrkerne alltid er sinte, og føler et voldsomt sinne mot Vesten. Men i stedet for å stille seg kritisk og spørre hvorfor, synes dette å gå rett inn hos Gahr Støre: det er slik verden er, og de har grunn til å være sinte.

Flerkultur

Pamuk inviterer JGS til en samtale om det flerkulturelle samfunn, men JGS griper den ikke.

Det jeg også ser skje, dessverre, sier han, etter hvert som globaliseringen blir stadig mer omfattende og stadig flere fra den ikke-vestlige verden innvandrer til vestlige land, er en tydelig vestlig snillisme. Mange politikere – Tony Blair var en av dem – vil unngå unngå problemer med minoritetene. De sier: La oss lytte til innvandrerne, la oss prøve å forstå, la oss være imøtekommende – og så kutter vi heller litt ned på våre egne menneskerettigheter. Liker ikke nykommerne slik musikk? Liker de ikke slike bilder, ikke slike karikaturtregninger? Da skal vi goda det. «Men dette er jo galskap», fortsetter han. «Likevel går det i den retningen nå. Dette er ikke bare misforstått snillhet. Det er en måte å få innvandrernes stemmer på. Innvandrersamfunnene trives kanskje bedre, men integreringen blir svakere, partiene får sine stemmer, men dette betales med menneskerettighetenes status.

Man skulle tro at JGS oppfattet utfordringer. Det Pamuk beskrev: er ikke det også en form for dobbeltmoral? Man sier én ting – at man hyller ytringsfrihet, men toner den ned i praksis. JGS kjente seg nok provosert, men valgte å svare unnvikende. Det i seg selv er beskrivende.

I den politiske virkeligheten mener jeg vi må greie både å holde våre verdier I hevd og samtidig forstå at de som kommer til oss har sine egne erfaringer og sin egen historie, sin egen virkelighet, sier jeg. Det kan ikke handle om vi og de andre, det må handle om å gi mening og innold til et vi som kan favne bredere.

Pamuk avbryter meg: «Du som er nordmann har jo kilden til forståelse veldig nær. Ibsen vet et svar. For det er akkurat dette Henrik Ibsens En folkefiende handler om. Å holde på prinsippene kan faktisk I visse situasjoner gjøre deg til en folkefiende. Skal vi holde oss til våre gode prinsipper, eller skal vi foretrekke et behageligere liv? Tenk at denne nordmannen så dette dilemmaet så klart for så lenge siden!»

En utenriksminister fra Ibsens hjemland blir belært om hva Ibsen står for av en tyrkisk forfatter. Skyldes det ballasten han har fått med seg fra et land der historien hviler tungt, og skjebnen har vært omskiftelig?

Når JGS forteller om Pamuks møte med rettsvesenet og paragraf 301 om «tyrkiskhet» sier han at Pamuk har tatt opp det armenske og kurdiske spørsmål. Eufemismer: Pamuk uttalte seg tydelig og direkte om folkemordet på armenerne. Han sa at tyrkerne drepte armenerne. Han brukte tabu-ordet: folkemord. Det er noe ganske annet. Men JGS går utenom denne verkebyllen. I stedet hører han flere ganger Pamuk snakke om tyrkisk sinne. Kanskje han burde spurt: hvor kommer dette sinnet fra? Er det dårlig samvittighet?

Den gahr-størkske glatthet smitter over på norsk journalistikk: NRKs Sidsel Wold hadde idag et intervju med redaktøren for Turkish Daily som sa USA kunne glemme transport ut av Irak gjennom Tyrkia hvis Kongressen stemmer for å klassifisere det som skjedde med armenerne som folkemord. Tyrkerne hadde ikke for vane å drepe folk, sa redaktøren. Tyrkia fant seg ikke i å bli fornærmet. Igjen dette sinnet som er dødelig for den det rammer. Som den armenske redaktøren Hrant Dink. Sidsel Wold synes ikke å reagere. Hun hisser seg først opp når hun er i Israel.

For JGS er det en selvfølge at Tyrkia skal inn I EU, virker det som. Det ligger implisitt i hele hans tenkemåte. Men hva skal skje med tyrkernes sinne? Blir det borte hvis de kommer med i EU?

Hamas

På den ene siden: Bebreidelser overfor vestlig dobbeltmoral. På den andre: forståelse og velvilje overfor Den andre. Også når han heter Hamas.

Gahr Støre bruker sin forståelse på Hamas, og spiller besserwisser overfor Israel.

JGS’s refleksjoner om politiske partier med væpnet milits som Hamas er ikke særlig vel funderte. Han mener verden før eller siden må snakke med dem. Det nytter ikke å fryse dem ut eller isolere dem, da blir bare båndene enda sterkere mellom folk og organisasjon. Mon det? Hamas popularitet var nok garantert uavhengig av omverdenens reaksjoner. JGS tenker romantisk. Folk og bevegelse skal bli sterkere under press. Det er ikke alltid det skjer.

JGS’ har noen simplistiske tanker: «Slike grupper representerer virkeligheten, og vi må forholde oss til dem.»

Ja, det må vi, men vi trenger ikke krype til køys med de som har i sitt program at jødene var skyld i to verdenskriger og står bak ved hver eneste kalamitet.

JGS trekker parallellen til PLO: også de var frosset ut, før noen tok motet til seg. Men Arafat måtte faktisk si at deres charter var «caduque» – «foreldet», før det ble noen bevegelse. Det har Hamas mer eller mindre sluppet.

JGS kritiserer EU for å ha sviktet Hamas-statsrådene i samlingsregjeringen. Han mener de tok en stor sjanse ved å bli med. Tok ikke Mahmud Abbas og teknokratene en sjanse? En større sjanse?

JGS’ gjengivelse av samtalen med Ehud Barak er anekdotisk, overflatisk: Israel var med å skape Hamas, det skulle være en motvekt til PLO. Stakkar israelerne ser ikke lenger enn nesa rekker, de er så kortsiktige. JGS har møtt David Grossmann som mener israelernes overlevelsessyndrom kommer i veien for alternativer. Men resten er JGS’ karakteristikk. Grossmann kunne aldri skrevet:

Isaraelerne overser nyanser, de undervurderer situasjonens kompleksitet, dens innebygde motsetninger og alle de muligheter den også innebærer.

Israelerne hater fremmede gjester som forteller dem hvordan tingene skal gjøres. Det er nettopp fordi israelerne vet hvor komplisert tingene er, at situasjonen er som den er.

Anerkjente Hamas-regjering

Norge under JGS’ ledelse var det første vestlige land som anerkjente samlingsregjeringen med Hamas. Gahr Støres solospill ble lagt merke til. En ting var å være fredsmekler, det forutsetter tillit hos begge parter. Noe annet var å gå i bresjen for Hamas, Det muslimske Brorskaps avlegger, med sterke bånd til Iran. Det var en haywire-act for et lite land. Hvorfor?

JGS gir ingen fullgod forklaring. Han angrer ikke på fremstøtet, selv om Norge ble stående alene.

I 2007 viste vi at vi var rede til å følge palestinerne på deres egen, krevende vei mot forsoning. Det møtte kritikk I viktige kretser. Jeg så på det som en investering for fremtiden.

En investering? Hvilke overveielser gjør Gahr Støre seg som Norges plassering? Norge forsøkte å plassere seg i en forhandlingsposisjon på arabisk side og det er ting Gahr Støre skriver som forklarer hvorfor.

Gahr Støre kritiserer Kvartetten (USA, Russland, EU og FN) og sier den har latt seg bruke av USA. Ett resultat av dette er at partene – dvs. Israel, selv har kunnet sette grensene for hva de vil tåle av kritikk. Dette har skapt ubalanse I forholdet mellom partene. Israel er blitt for sterk, skriver Gahr Støre. Dette er ganske oppsiktsvekkende påstander. For Gahr Støres ord rammer ikke bare USA. Det rammer også Oslo-prosessen.

Akkurat samme kritikk – at forhandlingsprrsessen begunstiget den sterke part, ble rettet mot Oslo-avtalen av Hilde Henriksen Waage I sin tid. Hun ble møtt med en kald skulder I UD. Nå gjentar Gahr Støre den, bare at han retter kritikken mot USA.

Dermed har Norge forlatt den uhildete posisjon som muliggjorde Oslo-prosessen og aktivt tatt et skritt over på palestinsk side. For det Gahr Støre ikke tar stilling til er: hva om den svake posisjonen delvis skyldes egne feil? Yasser Arafats våpensmugling fra Iran på skipet «Karine A», og opptattheten av vold, enten det er selvmordsbombere eller sikkerhetsstyrker. Det måtte ende med borgerkrig. Skal en utenforstående kompensere slike svakheter eller forsøke å korrigere dem? Er det hjelpsomt å late som ingenting, å tie og fortesette å pumpe inn penger?

Det er en norsk politiker som har en mer realistisk up-to date forståelse av Midtøsten. Terje Rød-Larsen er blitt FN-diplomat, men det er ikke forklaringen på at norske medier sjelden eller aldri ber ham om en kommentar. De liker ikke svarene.

Ikke noe sted viser Gahr Støre at han forstår at USA påtar seg rollen som garant for en verdensord alle har fordel av. Han later til å drømme om en ny verdensorden. Den skal de nye stormaktene delta: Brasil, India, Russland og Kina. Det er viktig at de får bli med, ellers vil de lage sine egne regler, skriver Gahr Støre.

Han tror også at en moderne markedsøkonomi ikke klarer seg uten et rettssystem. Derfor tror han det vil tvinge seg frem både i Russland og Kina. Gahr Støre later ikke til å se for seg at det finnes andre samfunnsformer enn vår egen. Diktaturer finnes, men de har bare samlet makten på noen få hender. Makten er ellers den samme. Dette er en illusjon. Det finnes legitim makt og illegitim. Makten i diktaturer er illegitim, ikke bare fordi den er samlet på en hånd, men fordi den fungerer etter helt andre premisser.

Det blir som å tro at spørsmål om økonomi bare er et spørsmål om hvordan man sprer pengene: på få eller mange hender. 60 år med sosialdemokrati har innbilt oss det. Men både makt og penger handler om noe langt mer. Det finnes systemer som opererer etter helt andre kriterier: som feks. at individet eller sogar menneskeliv ikke betyr noe. Da er det ikke sikkert at rettssystem vil tvinge seg frem. Da kan det hende at det er noe man vil bekjempe med alle midler. fordi et lovregulert samfunn vil ødelegge systemet.

Denne fundamentale innsikten mangler helt hos Gahr Støre. Derfor ser han ikke noen motsetning i å snakke om sammenfallet av verdier og interesser og samarbeid med Gazprom og Putin.

Realiteten er noe helt annet. I all stillhet har regjeringen nærmest avviklet et program som ble innført under Bondevik II som ga asyl til dissentere som er forfulgt eller i fare i Kaukasus-området. Det kunne rådgiver i Helsingforskomiteen Aage Borchgrevink nylig fortelle. Russerne hater å bli dratt for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, og dissentere som fikk asyl kunne lettere føre sin sak.

Når kløften mellom ideal og virkelighet blir for stor blir resultatet kynisme. På skyggesiden av det flerkulturelle oljelandet vokser kynismen frem. Bak Opera og nye praktbygg skjuler det seg en helt annen virkelighet.

Den politisk-akademiske eliten som realiserer utopen om Det nye Norge må holde seg på lang avstand fra den norske hverdagen.

De søker heller det autentiske i det fremmede, eksotiske. I Gaza finner Gahr Støre the underdog, som Norge innrømmer «retten til å gjøre motstand», som han sier. Når Gahr Støre forlater Gaza er det med et visst vemod. De lever det autentiske livet. Han vender hjem til den kjedelige velstanden.

Så kjører vi ut i nattemørket. Og igjen tenker jeg på dette: Vi er bare innom. Vi møter både israelere og palestinere som slipper oss tett innpå seg. Så reiser vi videre, hjem til Norge i vårt trygge hjørne av Europa. Fulle av inntrykk, fulle av meninger. I morgen er vi hjemme. De vil våkne til den samme virkeligheten.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også