Kommentar

Assimilering er et fy-ord i vestlig innvandringsdebatt, men i landene hvor innvandrerne kommer fra føres det en knallhard assimilieringspolitikk overfor mindretall.

Hvorfor reflekteres det så lite over de ulike standardene? Hvordan kan innvandrere så ubetinget kreve å få leve etter sin kultur, mens de kommer fra land der dette slett ikke tillates? Er det noe feil med den norske realitetssansen?

Per Nordrums artikkel i Aftenposten om dagens Tyrkia nærmest roper på en slik sammenligning. Det han forteller om kurdernes situasjon er verre enn jeg hadde trodd. Vi har hørt at kurdisk er mer akseptert, at de får leve sine liv. Men slik er det langt fra.

Tidligere ble kurdisk nektet anerkjent, man ville ikke en gang anerkjenne at kurderne eksisterte. Dette var bare et annet ord for tvangs-assimiliasjon. Og idag?

Det var en liten tyrkisk revolusjon da Turkish Daily News i 1984 våget å skrive «kurder» og «kurdisk» for første gang, for ikke å snakke om initialene til PKK-geriljaen. I dag kan til og med kurdisk språk brukes, men tro ikke at det finnes en eneste skole hvor det hører med i fagkretsen. Det finnes overhodet ingen mulighet til å ta noen eksamen i eller på kurdisk, for sentralmyndigheten i Ankara holder fryktsomt fast ved språklig ensretting som gjør at kurdere flest – i alle fall de som vil lære å lese og skrive – etter hvert kan tyrkisk bedre enn sitt opprinnelige morsmål. Kurdisk må ganske enkelt læres hjemme.

– Jeg må snakke tyrkisk med mine pasienter, og journalene må føres på tyrkisk. Hvis en pasient bare kan kurdisk, risikerer jeg å måtte bruke tolk, selv om jeg er kurder og kan kurdisk. Jeg har faktisk måttet korrigere tolker, sier Ugur Isik. Hun er kreftlege ved statssykehuset i Diyarbakir. I akutte situasjoner kan det dreie seg om livsviktig tidsspille, men «de er jo glade når en kurder dør». – Det er blitt bedre de siste par årene, men før var det verre her enn under Saddam-regimet, mener hun.

Det lyder som et absurd teater: En lege som kan pasientens språk er tvunget til å bruke tolk! I et land hvor mindretallet er på voldsomme 15-20 millioner finnes deres språk overhodet ikke på læreplanen for noen skole!

Tilfellet vil at Per Kristian Aale har vært i Armenia på minnedagen for folkemordet i 1915-16. Nå skriver Aale at «opp til 1,5 millioner armerne skal være blitt systematisk drept». Jeg vet ikke om dette hypotetiske «skal være blitt» refererer til selve folkemordet, eller størrelsen. Uansett virker det kunstig, og som et forbehold.

Hans egen tekst belegger at det ikke er noen grunn til forbehold. Det var folkemord. Et planlagt sådan, og helt riktig en forløper til Holocaust, med tysk assistanse faktisk. Aale skriver også at Tyrkia fortsatt blir hysterisk hvis noen nevner armenernes skjebne.

Men det han ikke nevner, og som såvidt står oppført i faktaboksen, er at armenerne er kristne, og faktisk var det første folket som gikk over til kristendommen i 301. Det er forbausende lite oppmerksomhet rundt armener-folkemordet. Til tross for at Fridtjof Nansen engasjerte seg.

Vi har følgende paradokser, begge kan relateres til Tyrkias rolle:

Indignasjonen og vreden mot Israels overgrep mot palestinerne er stor. Minnet om alle de ødelagte palestinske landsbyene i 1948 blir trukket frem. Det var 400 av dem, såvidt jeg husker. Ingen kan være uvitende om situasjonen for dagens palestinere: husraseringer, olivenlunder som rykkes opp, sikkerhetsgjerde, likvideringer etc. får det til å høres ut som om Israel er den verste okkupasjonsmakt. Hvilket demonstreres ved å dra sammenligningen med Nazi-Tyskland.

Men som Nordrum skriver: Tyrkerne har ødelagt tusenvis av landsbyer og nekter kurderne å videreføre sin kultur. Kulturelt folkemord er en del av Folkemord-konvensjonene, faktisk.

På den annen side: taushet om det første folkemordet i det 20. århundre. Der ofrene var en av verdens første kristne. Et ubehag ved i det hele tatt å dvele ved det som historisk faktum.

Annerledeshet og toleranse.

Stikkord for Tyrkias behandling av armenere og kurdere er en uhyre lav terskel for annerledeshet. Den samme intoleransen finner vi i Egypts behandling av kopterne, som er etterkommere av landets opprinnelige befolkning, også de kristne.

Det synes som om samfunn som det norske i liten grad har analysert i hvilken grad integrasjon i betydningen respekt for egen tradisjon og kultur, blir praktisert i de land nye landsmenn kommer fra. Tilhørerer de et mindretall, eller kommer de fra flertallskulturer som er vant til å bestemme? I så fall kan deres påberopelse av toleranse kun være et ønske om fripass til å dyrke holdninger som i liten grad passer det norske samfunn. På litt lengre sikt kan det være oppskrift på alvorlige konflikter.

Tilfellet Tyrkia og kopternes situasjon med regelfrette forfølgelser viser at vi snakker om alvorlige forhold.

Tilfellet Tyrkia viser også at historien rommer lærdommer for vår tid. Det er beklagelig at vi i stigende grad er opptatt av Israel-palestiner-konflikten på en måte som skygger for innsikt: Overfokuseringen på Israel forrykker perspektivet slik at vi glemmer undertrykkelsen andre steder, med fare for at også historiefremstillingen i neste omgang fordreies.

Tenk hva Aftenposten kunne fått ut av disse to reportasjene hvis de hadde våget å se sammenhenger. Hvilken illustrasjon på at historien er med oss og bestemmer våre liv idag.

Mistillit, stolthet og ekstremisme

Folkemordet forfølger armenerne
Opp til 1,5 millioner armenere skal være blitt systematisk drept i det ottomanske riket for ni tiår siden, men tyrkiske myndigheter benekter fortsatt at det var et folkemord.