Kommentar

Filosofen Ragnar Næss driver ren revisjonisme om folkemordet på armenerne, men har fri bane fordi dette passer den rådende tenkning. Opinionsdannerne er fortsatt selektive når det gjelder folkemord.

At dette også gjelder Bernt Hagtvet er mer overraskende. Hagtvet har tatt oppgjør med venstresidens forhold til Pol Pot. Derfor er det underlig at han har latt Ragnar Næss få utbrodere sitt revisjonistiske syn i antologien «Folkemordenes svarte bok».

Det er Anton Weiss-Wendt fra Holocaust-senteret på Bygdøy og Bård Larsen som påpeker disse misforhold i en kronikk i Dagbladet søndag. Bård Larsen har skrevet masteroppgave om folkemordet, med Hagtvet som rådgiver. Hagtvet kan derfor ikke skylde på uvitenhet.

Næss sitt syn er underlig sett ut fra internasjonal forskning. Likevel får han ture frem.

Det kan virke som om Næss har ett formål alene, og det er å underbygge sin egen hypotese om at det ikke skjedde et folkemord på armenerne. For øvrig en hypotese Næss har søkt å bekrefte i mange år, i det store med den samme metodikken og uten synlig bevegelse. Til dette benytter han seg av et arsenal av allerede eksisterende fornektelseslitteratur.

Næss mer enn antyder at brorparten av armenere som dør i denne perioden led mye av den samme skjebne som den tyrkiske/muslimske befolkningen, som ofre i krig, nasjonalistisk kaos og blokade. Næss kaller epoken diffust for «folkemorderiske tider», noe som er en utilslørt relativisering av de faktiske forhold: At utryddelsen og deportasjonene av den armenske minoriteten skjedde over hele Anatolia, for det aller meste i det samme tidsrommet, våren og sommeren 1915, i en synkronisert aksjon som ikke ville vært mulig å gjennomføre uten den sentrale statsmaktens godkjenning. Som alle vet var det de tyrkiske muslimene som var herrefolket i det ottomanske riket, både juridisk og militært. Imperiet var et sosialt system med første og andrerangsborgere, med en «inn» gruppe bestående av muslimer og en «ut» gruppe bestående av ikke-muslimer, deriblant de armenske minoritetene.

Hvis dette hadde handlet om jødene hadde det blitt ramaskrik, skjønt Hans-Fredrik Dahl var ute på noe av den samme galeien når det gjaldt David Irving. Han har relativt nylig beklaget dette.

Men folkemordet på armenerne kan man tillate seg å bagatellisere. Tidligere har armenernes skjebne vært holdt i bakgrunnen, men de senere år har temaet vært tatt opp i mange sammenhenger: Filmen «Ararat», drapet på Hrant Dink og det offisielle Tyrkias forfølgelse av Orhan Pamuk og andre som våger å ta ordet folkemord i sin munn – har sammen med ny forskningslitteratur bidratt til å rette søkelyset på armenerne. Likevel sier NRK Dagsnytt fortsatt «det påståtte folkemordet på armenerne».

Er det fordi venstresiden opplever folkemordet som ubehagelig i det nye flerkulturelle Norge? Man tråkker på mange ømme tær. Muslimene har ikke tatt inn over seg folkemordet. Ofrene var dessuten kristne, og det setter mange følelser i sving som man helst vil la ligge. Den offisielle diskursen fremstiller muslimer som ofre, men her var det en blanding av islam og nasjonalisme som lå bak. Slikt vil man gjerne beskytte seg selv og andre mot.

Venstresiden i Norge har tradisjonelt hatt en fiendtlig holdning til kristendommen og de kristne. Parallellen til vår egen tid er nærliggende. Hvis Tyrkia drepte drøyt en million kristne armenere, kan det bidra til å rette søkelyset mot forfølgelsen av kristne i muslimske land. Det ønsker man ikke. Det kan polarisere samfunnsdebatten i Norge. At man dermed snur ryggen vekk og svikter folk med samme tro som en selv, er noe som gnager på samvittigheten. Venstresiden mener på en instinktiv måte at kristne har begått så mye forbrytelser at de ikke fortjener offerrollen. Det kan dessuten skygge for andre som er mer fortjent. Næss er inne på det.

Hva Næss’ politiserende og selektive tolkning av historien skyldes, kan muligens best tolkes gjennom en del av hans seinere uttalelser, blant annet på det webbaserte forumet Turkish Armenian Workshop. På minnedagen for det armenske folkemordet den 24. april, foreslo han at dagen skulle benyttes for å minnes de tyrkiske ottomanene på linje med de armenske ofrene. Likeledes foreslo han at holocaustdagen den 27. januar, også burde være en minnedag for palestinske ofre for Israels krigføring. Her utviser Næss mager komparativ teft, liten forståelse for historisk analyse, for ikke å snakke om politiserende ufølsomhet.

Ragnar Næss’ utlegninger er et eksempel på at det ikke finnes grenser eller kvalitetskrav i offentlig debatt hvis man bare plasserer seg innenfor det rådende paradgimet. Næss fikk bl.a. utbre seg og sitt syn – akkurat slik Weiss-Wendt og Larsen beskriver – i NRK-programmet «Verdibørsen», i samtale med Kai Sibbern som ikke stilte et eneste kritisk spørsmål til den samme forvrøvlede sammenstilling av opprøret mot ottomanerne på Balkan på 1800-tallet og begivenhetene i 1915.

Næss benytter seg av ekvivalens-metoden: Man sammenligner forbrytelser på en politisk kalkulator og når frem til det resultat man helst vil ha: Partene var like gode, overgrep på 1800-tallet kan måles mot overgrep i 1915, og på Holocaust-dagen skal vi minnes palestinerne.

Man må kunne kalle dette en ny pervers historieskrivning, da den foregir å oppfylle kravene til rettferdighet og likeverd. Hopen, majoriteten, makthaverne bestemmer hvordan det skal veies og måles, og alt skjer i beste mening. Man har foreløpig ikke våget å rokke ved Holocaust som historisk faktum, men i flere debatter om ytringsfrihet dukker spørsmålet stadig opp: Hvorfor tillater dere ikke David Irving når dere forsvarer tegningene? Bjørgulv Braanen er helt enig. På dette punkt møtes venstresiden og muslimer i en ny historiefortolkning. Det gjør armener-spørsmålet enda mer alvorlig.

Historiefordreining

Les også

-
-
-
-
-