Kommentar

Her følger en noenlunde gjengivelse av Alain Finkielkrauts foredrag i Oslo torsdag 27. januar. Notatene er tatt på bakgrunn av simultanoversettelse. Det forelå ikke manus. Oversetteren måtte improvisere. Noen ganger hendte det hun ikke forstå meningen med en setning før han var langt ute i den, eller hun hadde begynt, og måtte «gå tilbake». Det er derfor noen steder en smule dulgt, men de overgripende temaene skulle være tydelige nok. I tillegg kommer den spesielle franske intellektuelle måten å ordlegge seg på: AF siterer ofte hva andre mener/tenker/oppfatter, og det er ikke like opplagt alltid hva som er hans gjengivelse, og hans eget syn. Men jeg har forsøkt å vise det med hermetegn.

Det sto i avisen at oppslutningen var så stor at man måtte skifte lokale: vel, at det kom 160 for å høre en av Europas fremste intellektuelle er vel ikk spesielt imponerende. Det var nesten ikke kjente ansikter fra akademia eller kulturlivet. Helt utrolig. Vi er blitt Ultima Thule. Løsrevet fra Europa. Intervjuet som sto i Dagbladet dagen før, burde ha sørget for sprengte lokaler. Eller er temaet europeisk identitet og Auschwitz noe norsk elite ikke liker å høre noe om. Jeg mistenker at det er slik. Vi er ikke europeere heller i den betydningen.

Foredrag: Alain Finkielkraut i Henry Dunant-salen til Røde Kors:

Datoen i dag er tilfeldig. Vi lette etter en passende dato og valget falt ikke fordi det var dagen for frigjøringen av Auschwitz. 40 statsoverhoder er til stede der i dag. Nå må jeg ta i betraktning at det ER den dagen. Europa markerer den. Det har noe med Europa å gjøre: Europa ser seg selv i øynene; det som utgjør Europa er hukommelsen. Fortiden.

Europas opprinnelse: Auschwitz. Dagens Europa utviklet seg ut fra en forståelse av det som førte til Auschwitz, hvilket betød en avvisning av nasjonalismen. (Nevner Badinter, den tidligere justisminister, Balkan-diplomat, som var med å formulere Auschwitz’ sentralitet for et nytt Europa) En annen personlighet er den polske historiker, en av dissidentene, Bronislaw Geremek; som sa at Auschwitz burde ansees som en av de grunnleggende hendelsene som førte til EU. AF: Et symbol på Europas angrebevegelse.

(AF går over til å snakke om en konstitusjonell patriotisme, som noe annet enn nasjonalisme)
Europa definert ut fra konstitusjonell patriotisme. Den eneste patriotisme som ikke gjør oss fremmede er en konstitusjonell patriotisme. I den forholder individet seg til staten og abstrakte prinsipper. Ifølge Habermas er borgeren disossiert fra patriotismen. EU har fulgt denne bevegelsen: den ene nasjonen etter den andre har gått inn i sin egen dårlige samvittighet: aldri mer! De har tatt avstand fra nasjonalismen og sett på egne forbrytelser og egen delaktighet.

Europeere vs. Shoah; i en situasjon hvor markere noe grusomt, og si de var ofre og aktørene. Denne skylden er ikke bare tysk. EUs Aldri mer! fører inn i en post-nasjonal epoke. Nasjonene tar selv avstand, driver selvkritikk. Det er noe beundringsverdig ved det. Europa etter Hitler er preget av selvkritikk. Men det er også bekymringsfullt. Hvorfor?

La oss ta opp ett paradoks: også tatt opp av filosofen Hans Jonas i boken Prinzip Verantwortung. En jødisk filosof, elev av Heidegger i Marburg, møtte Hannah Arendt. Sionist, dro til Palestina. Da 1939 inntraff, ville han være del av krigen, ble med i den jødiske legion som kjempet i Europa. Ønsker å bekjempe Hitler, føler seg tysk, drar til Canada, tilbringer mesteparten av livet ved New School of Social Research i New York. Dør i 1973.

Sa, og dette er en setning det tar tid å trenge inn i, : De moderne er konfrontert av de ondskapsfulle i vårt århundre. Ondskapsfullheten ender opp i udødeligheten.

Vi snakker om hukommelse: bare de store døde får del i denne udødeligheten. Mange store onde blir udødelige. Lurer på: er vi ikke noe optimistiske. Er de alene disse onde udødelige, eller? I Frankrike pågår diskusjonen om hva hukommelse er. Hvis man har hukommelse så er det bare i forhold til forbrytelsen. Dermed kan man si: Forbrytelsen har tatt over hukommelsen. Å huske er å angre. Europa forkaster, tilbakeviser sin fortid. Når man snakker om europeisk identitet: begynner den med Auschwitz. Europeisk identitet er en des-identifikasjon av Europa. Man definerer seg bort fra seg selv på grunn av denne forbrytelsen. Vi ber Europa omdefinere sin historie. Et Europa som gir fortrinn til menneskerettighetene.

En forfatter som illustrerer dette er den tyske sosiologen Ulrich Beck. Hans bok om miljøverntrusler tar for seg Europa: «Europa er ikke et stort felles samfunn, med en felles arv. Felles erfaringer. Nei, sier han. Europa er sin kosmopolitisme, et europeisk prosjekt. Med en kollektiv bruk av Shoah: man sår en slags kosmopolitisk logikk for å bryte fortiden. La oss ikke ta med oss fortiden, men bryte med den.»

Hemmeligheten med Europa er en slags tomhet, med en slags radikal toleranse, som f.eks gir seg utslag i forslaget om å innlemme Tyrkia.

Hvis Tyrkia kom frem til en ikke-substansiell definisjon av seg selv ville det ikke bli noen diskusjon: Tyrkia ville gli rett inn.

Men Tyrkia er ikke en del av Europa, og kan ikke delta. Det som gjør Europa til det det er; en jødisk-kristen arv bestående av ytringsfrihet, opplysning, lov og rett, en felles bevissthet, grusomme hendelser, – felles erfaring. Tyrkia kjenner ikke dette eventyret. Kan man si at fordi Tyrkia ikke deler denne erfaring, så kan ikke Tyrkia delta? Er EU en kristelig klubb? Hvis man inntar en slik innstilling får man høre at man ikke har lært noe av Auschwitz og Shoah.

Kulturmessig – en kristen klubb, det kan virke komisk; utifra det som kjennetegner samfunnet i dag: pluralisme.

Jeg skal gå utenom denne definisjonen siden jeg er bedt om å drøfte den tanken som bor i de som er tilhenger av tyrkisk medlemskap.

Det er innlysende økonomiske grunner. Hvis Tyrkia også viste respekt for menneskerettigheter, kunne ikke EU nekte medlemskap. Men ser man utenfor disse universelle normene så ser vi at Tyrkia ikke har denne hukommelsen når det gjelder Shoah.

En vilje i Europa til å rive seg løs fra sin egen historie kommer til uttrykk i diskusjonen om hukommelse.

For de mest begeistrede er EU en utklekkingsanstalt for Menneskerettstenking; en modell for resten av verden. «Vi har motsetninger, men versus resten av verden kan vi sette et eksempel på overlegne verdier.» Overlegenhet basert på å ta avstand fra sin egen identitet: en forbrytelse. Merkelig. Men spennende; Europa kan starte på nytt. Tidligere forsøk utilstrekkelige; klarte ikke forhindre to verdenskriger. Vi vet at Westfalia-freden i 1648 førte ut av religionskrigene, men kunne ikke forhindre krig. Viste behovet for å finne på noe nytt.

Men vi kan ikke stanse her; vi må identifisere paradoksene.; et åpent EU; positivt, kosmopolitisk, et post-Adolf Hitler rom. La oss se på denne åpenhet. Er det virkelig åpenhet? I og med at man definerer seg ut fra menneskerettighetene? Nei, tror heller EU er lukket; og vil beskrive en tredelt måte å lukke seg på.

1) I forhold til fortiden – skal bare huske forbrytelser.
2) EU-konventet, grunnloven, og folkeavstemningene i juni. Ekspertene som utarbeidet grunnloven henviste til Perikles; demokrati tilhører flertallet. Man må begynne et sted. I Athen trodde man på flertallstyre. Ikke en selvfølge, men var det for grekerne. Inspirasjon for dagens demokrati. Men har dagens grunnlovsfedre tenkt på; det denne Perikles oppfant inkluderte ikke kvinner, slaver. Man hadde også klassesystem med forskjeller. I dag er alle like. Uansett hvem man er. Det har ikke noe med gresk demokrati å gjøre. Denne overbevisningen selv ikke overholdt i Tyskland som ville bli ferdig med universelle sannheter. Ingenting fra vår fortid passer inn i dette konventet. Vår fortid oppfattes som Auschwitz, eller noen forsøk på forbedringer. Utilstrekkelig. Ingen tidligere system bygget på total likhet.

Paradokset: at vi skal huske, men bare forbrytelsen, og unngå etnosentriske tanker; gjør at vi ikke kan ta med oss noe fra fortiden. Ser Europa disossiere seg fra seg selv, fjerner seg fra en renessanse. Europa glir bort fra seg selv.

Et Europa som er åpent er et Europa full av arroganse.

Ulrich Beck: dette kan bare føre til at EU tar inn Tyrkia. Hvor er den andre da, hvis kan bli europeere? Ingen grunn til at ikke hele verden blir del av EU. Ingen grenser. Ikke noe er fremmed. Kan ikke si man har identitet; kan ikke være uendelig. Grenseløs. Resultat: Des-identifikasjon. En radikal åpning mot Den andre, er også en negasjon av en selv.

Jeg tror også at Europa i dag er på en måte bygget for å motstå demonene. Europa er redd seg selv.

Det skjedde ikke bare i Tyskland; Vichy m.m. Lærdom: Europa må være på vakt. Men vi har en følelse av at Europa er så bevisste på seg selv, at de ikke kan tenke seg at grusomhetene kan komme utenfra.

Man definerer sine fiender, fordi noen trenger inn på mitt livsrom. Europa sier; jeg har ingen flere fiender. Hva fører et slikt resonnement til: Fienden kan bli en fiende fordi han definerer meg som fiende; Madrid 311. Reaksjonen var: «Vi er ikke deres fiender. Vi støtter verken terrorister eller George W. Bush. Vi vil ikke være fienden.» Var i likhet med de fleste franskmenn – lettet da de to franske journalistene Malbrunot og Chesnot ble løslatt. Det er fortsatt en fransk journalist og hennes sjåfør som er gisler. I flere måneder var Frankrike opptatt av skjebnen til de to. Gruppen som holdt dem krevde opphevelse av hijab-forbudet. Frankrike sto imot. Men man takket gruppen for å sluppet dem fri. Igjen: «vi er ikke deres fiender!» Ikke bare myndighetene, også journalistene markerte et slags vennskap mellom Frankrike og denne del av verden. Le Monde fremførte også dette resonnementet: «de ble satt fri fordi de var franske, hadde de vært britiske eller italienske hadde de blitt drept.» En måte å godta terroristenes logikk på. Burde forferde oss. Men det skjer ikke med Europa, som er vant til ikke å ha fiender og bekjempe sine demoner.

Europa kan ikke være bare utifra Auschwitz. Å gjøre det er både forståelig og katastrofalt.

AF henviser til en tekst av Kundera om oppstanden i Ungarn i 1956. Teksten er fra 1973. Den handler om en journalist i et nyhetsbyrå, som forfatter en pressemelding til verden, om at Europa er i fare. Han er villig til å dø for saken. Teksten ble ikke forstått da den kom ut. Det Kundera gjør er å gå tilbake, se på noen kategorier som følger av hverandre. Kundera tenkte navn,; ikke bare kommunismen, men også Russland; navn på land. Etter Adolf Hitler er det vanskelig å godta navn på land.

Milosz er inne på det samme i artikkelen «Et annet Europa», hvor han tar for seg Polen og Russland. Europa har en slags panikk i forhold til nasjonalismen. Følger heller statistikk. Kanskje betyr det at menneskelig solidaritet er truet. Det i det hele tatt å tenke seg at man forsvarer Europa mot en annen sivilisasjon.

I dag: Europa født ut av Auschwitz.. Den europeiske identitet vi trodde på, er noe vi oppdager egentlig ikke er tilfelle.
Overlevende Ruth Klügger: skriver om sine erfaringer i Auschwitz. Hun ble tatt med tilbake, og hun sier: «Jeg opplevde dette, men jeg var ikke født i Auschwitz» Europa er heller ikke født i Auschwitz.