Kommentar

En valgseier for John McCain og Sarah Palin vil bety et nederlag for den liberale delen av samfunnet som håper og tror at man kan fortsette å forene det bekvemmelige med det ideale. Skuffelsen vil være størst i Europa, som ikke vil ta inn over seg de underliggende problemstillingene og vegrer seg mot hva som ligger bak.

Obama er et tegn på USAs kreativitet. Han er såvidt jeg kan bedømme ikke den skapliberaler som motstanderne tror og europeerne håper på. Han er den type liberaler som Europa nesten ikke vet hva er: en liberaler med tenner ( jfr. f.eks. Richard Holbrookes sterke fordømmelse av Moskvas undergraving av Georgias suverenitet allerede for et år siden). Obama har dessuten et machiavellisk instinkt, en vilje til makt og innsikt i hva situasjonen krever, som ville overrasket og skuffet europeere).

Men Obama har to drawback, hans unge alder og manglende erfaring, og hans store begavelse. Han er karismatisk, men talentet er så stort og lysende at han støter small town America fra seg. De føler seg små. Obama snakker ikke til magefølelsen. Han snakker til idealismen og fornuften. Obama er ingen Washington-insider, men snakker som en som behersker spillet og vil være lederen.

McCain på sin side snakker til patriotismen. Patriotisme er noe annet enn nasjonalisme. Det siste er en europeisk oppfinnelse. Patriotismen er for et land av innvandrere. McCain snakker sant når han forteller at han fant hjemlandet sitt igjen da han satt i vietnamesisk fangenskap, en slags gjenfødt patriot.

Dagens liberale europeere oppfatter denne patriotismen som truende. Men det er fordi de har inntatt en posisjon hvor de tar avstand fra sin egen historie og kultur og ikke tillater seg å være patrioter.

McCain appellerer til arketyper i amerikansk mytologi: individualisten som tar kampen opp og ikke gir seg, enten motstanderen er nordvietnamesiske fangevoktere, storkapitalen, sterke lobbyer eller Bush-administrasjonen. Integritet går foran partitilhørighet. Han har arbeidet for forbudet mot tortur og ikke unnlatt å si hva han mener om slike metoder. Han var drivkraften bak loven som regulerte valgkampbidragene. Det er denne ordningen Obama har brutt med. Han står derfor fritt til å samle inn og bruke så mye penger han vil.

I Amerika spør man seg om en person bare har det i munnen eller også står for noe: «If you’re going to talk the talk, you’ve got to walk the walk». McCain har levert det ultimate bevis på patriotisme i praksis ved samholdet mens han satt i fangenskap, og i politikken ved å gå sine egne veier. Amerikanerne ble dypt skuffet over Clinton selv om han var flink som president, fordi han løy til dem. Det var ikke sexen i seg selv, men det at han løy dem rett opp i ansiktet som gjorde utslaget. Det er beviset på en puddingliberaler, en som bruker store ord men stikker når det begynner å brenne under føttene.

Bush har skuffet amerikanerne. En ting var at han misbrukte patriotismen etter 9/11 til å lure dem med på en krig. Noe annet var inkompetansen etter at Saddam var styrtet, og den manglende viljen til å være ærlig. Også her scorer McCain høyt. Han er en av fadderne til the Surge. Bush har gjort for mange feil, ikke minst ved å kreve for lite oppofrelse av amerikanerne. Man kan ikke føre krig og opprettholde samme levestandard og være avhengig av Midtøsten-oljen, slik liberalere som Thomas Friedman har gjentatt og gjentatt.

Europeerne er så inngrodd i sin antiamerikanisme at de ikke har fått med seg at Bush II er noe helt annet enn Bush I. Fareed Zakaria skriver godt om dette i Newsweek: Bush har søkt inn mot sentrum og fører politikk innenfor de rammene som er mer eller mindre gitt: multilateralt samarbeid og ikke alenegang. Diplomati fremfor militære midler. Opplagte ting for den som følger med, men ignorert av norske medier som fremdeles dyrker myten om den dumme, brautende cowboyen i Det hvite hus. Han er god å ha.

Den som klamrer seg til karikaturer, blir sårbar. Den politiske prosessen i USA representerer noen relle endringer: en ung generasjon som ønsker å legge fortidens partipolitikk bak seg og lage en politikk for det fleretniske, digitale samfunn, vs. et samfunn med mange eldre som er opptatt av religion og verdier. På begge punkter faller Europa av i svingene.

Det har størst problemer med Sarah Palin, som i rendyrket form kortslutter våre liberale forestillinger om feminisme og likestilling, om karriere og verdier.

I den liberale myten er det den velutdannede, smakssikre, sofistikerte, intellektuelle kvinnen som er på parti med fremtiden. Hun er fremfor alt kompetent, som politiker, akademiker, leder. Hun makter det umulige.

Sarah Palin bryter med mange av disse stereotypene. Hun er sekretærpen og går kledd som i 50-årene. Men hun er tøff, selvsikker. Hun ber ikke om unnskyldning, hun er der ikke på mennenes nåde, og likevel står hun for familieverdier, kristne verdier, hun vil ha innføring i kreasjonsime, tanken om et intelligent design, i tillegg til darwinisme. Hun skyter og er patriotisk og sender sønnene sine til Irak. Hun er som Sarah i «The Terminator» og tar opp kampen mot Systemet.

Europeisk sentrum er overtatt av en fordomsfull venstreliberal, feelgood-ideologi, som er låst fast i hva som er det gode og hva de gode verdiene er. Man blir schizofren ved tanken på en feminist med jaktgevær som hyller flagget og er mot abort.

Reaksjonene på valget av Palin sier mye om det liberale selvbildet. Medier både i USA og Europa var raskt ute med å felle dommen: Dette var en gigantisk brøler av McCain. Han demonsterte useriøsitet og ga fra seg sitt beste kort. At en uerfaren guvernør skulle være et hjerteslag fra å bli verdens mektigste, var hårreisende. De kastet seg over hennes fortid og skjelettene raste ut. Det siste var graviditeten til datteren. De liberale mediene trodde de hadde begravd henne.

Men talen viste at de tok feil. Det var ikke tilfeldig at McCain valgte henne. Hun snakker til amerikanernes magefølelse.

Det er dette europeerne mangler. Europeerne elsker å se det på film. Jens Stoltenberg går hjem for å se «The Wire». Europeerne bader i amerikanske myter, som omhandler nettopp det McCain og Palin står for. Det var så lett med Bush, han var pappagutt, tjenestegjorde aldri, løy og kommuniserte ikke. Nå stiller en helt med integritet som har bevist og levert varen. Han får med seg en kvinne som viser at man ikke må være liberal for å stå på egne ben.

Under dette ligger mer fundamentale problemer: Kan et samfunn eksistere uten noen felles idealer, kan det eksistere uten grenser og noen som er villig til å håndheve dem? Kan det eksistere uten at det prioriterer, f.eks. familien? Eller er stolt av sin egen kultur?

Til de liberale mediers store fortvilelse rører det seg også på grasrota i Europa. McCain og Palin blir utvilsomt den største utfordringen, men selv Obama vil bli vanskelig å svelge for europeerne.

Les også

-
-
-
-
-
-