Gjesteskribent

En mann i Noregs Mållag fortalte meg for mange år siden at jeg kunne takke dem, målfolket, for at jeg snakket norsk. Jeg ble paff, for ikke å si målløs. I dag må jeg innrømme at han hadde et poeng.

Arne Garborg ville få byfolk i tale med sitt språkpolitiske manifest, som han skrev på såkalt dansk-norsk: Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse. Et forsøg paa en omfattende Redegjørelse, formet som polemiske Sendebreve til Modstræverne (1877). Noen av «Modstræverne» bemerket at hva skulle han med et nytt sprog, han som skrev så godt på det gamle. Men Garborgs nynorske prosa er hans egen. Faktisk virker den også for meg, ikke-nynorsktalende, nærmere enn datidens dansk-norsk.

Langsomt ble skriftlig norsk atskilt fra dansk i løpet av 1800-tallet. Også utenom målrørsla var norsk på vei mot sin egenart: ingen lange perioder med innskutte bisetninger, sett punktum, ny setning! La gjerne ordene flomme, men sørg for at det skjer konsist. Eventyrsamlingene nådde mange og bidro sikkert mest til et riksmål for folket, men det er neppe en overdrivelse å si at alle tidens diktere var opptatt av det nasjonale.

Bjørnson og Ibsen ga sterke impulser til norsk språkfølelse. «Øyvind het han og gråt da han ble født.» Der er den sammentrengte sagastilen. Og bukkerittet i Peer Gynt er et språklig mirakel med en glans og en friskhet som ikke taper seg. Glem vafler og brunost; norsk nasjonalisme ble bygget i språk. Nasjonalisme er det rette ordet.

Så hva har skjedd som forklarer at nasjonalisme i dag omtales som aggressiv, nummeret før høyreekstremisme, som er nummeret før nazisme? I 1945 var en slik kobling absurd. Folk visste da at sann nasjonalisme ikke var Quislings Nasjonal Samling.

Krigen markerte slutten på nynorsk som vilkår for det ekte norske. «God nordmann» var et anerkjent begrep og hadde ingenting med målform å gjøre. En annen fortelling var brått og dramatisk blitt viktigere.

Det som nylig har skjedd, er fortellingen om Europas foreldede nasjonalstater, kort sagt: Slike stater kan ikke møte tidens utfordringer. De er ikke skapt for det flerkulturelle samfunnet, som er en realitet enten man liker det eller ikke. Selvsagt skal europeere bruke sine ulike språk, og man skal verdsette sine forfattere, men skriver de bare for egen nasjon? Økonomisk-teknologisk-administrativt kan alle språk brukes. Forskjeller er uviktige. Selvsagt hadde det vært bedre med ett språk i EU, men det er akk så urealistisk.

Språk står sentralt i all nasjonalisme, også som problem. Flere land har lange tradisjoner for ulike språk, harmonisk i Sveits, disharmonisk i Belgia. Spesielt for Norge er at en enestående språkbegavelse skapte grunnlaget for et nytt skriftspråk ved normering av dialekter. Nasjonen skulle frigjøres fra øvrighetens gamle språk. Ivar Aasens livsverk er utvilsomt nasjonalistisk, og siden nynorsk er et nasjonalistisk skriftspråk også i politisk forstand, vil jeg i det følgende legge størst vekt på dét.

Mannen fra Mållaget var blitt provosert fordi jeg nevnte min sans for nynorsk litteratur. Han skumlet om en strategi fra riksmålets side: Et levende språk skulle begraves i bøker, som om ikke just riksmål var «bokmål»! Slike tanker er neppe plagsomme for noen nå. I dag er det vanskelig å forestille seg lidenskapen som hersket i diverse «språkstrider» helt frem til 1970-tallet.

Fra den rike nynorske lyrikken skal bare to diktere komme til orde, Kristofer Uppdal (1878–1961) og Olav Nygard (1884–1924). Uppdal er anerkjent for kjemperomanen om rallare og andre ufjelge folk, Dansen gjennom skuggeheimen, og regnes i dag dessuten som landets første modernistiske poet. Han kan mane frem det gigantiske i lyrikken også. Gigant-temaet er blitt tolket mytisk og eksistensielt, men jeg går ikke inn på tolkninger. De virker unødvendige. «Det stod et gufs av han», skrev Olav H. Hauge. For Uppdal kan søke tilbake til dinosaurenes tid. Da er diktets jeg et vesen som ikke ville fått plass i Jurassic Park, her bare de første linjene:

Sauros-skratt

Nei eg døyr ikkje.
Eg skal leva
all æva.

Høyr mine hornvenger,
Dei kyngjer,                               (kyngje: slå)
slamrar gjenom rømda.

Eg er ein flyg-sauros.
Og hornvengene
når stjernemalmen.

Eg knyt mine venger.
Dei blir ein horn-kolb,
og slår og stangar
mot stjerneklokka,
til all verda kyngjer og ringjer.

 

Så noe helt annet, heime på jorda og uten gufs, den herlige Solsongen til Gølløg:

 

Kven er det som tralar
og syng
millom småkjerr
og lyng?

D’er eg det.

For eg er rar;
ja prestkall’n la handa på ho’det mitt nyss
og kjem det ein kar
so trur eg, eg narrar’n til gje meg ein kyss.
Men kan han ikkj’ danse
eg vil ikkje anse
den traven.  (trav: krek)

D’er jordbær òg her.

Kven tru er som tralar
so glad
millom bjørker
og blad?

D’er eg det.

Ja, eg er glad:
eg vart på det syttande året i går,
og verda er bra,
ho syner seg fram i ein nysproten vår,
har blømande rosur
og gutar med skosur,             (skosur: skrøner)
dei lokkar.

D’er jordbær òg her.

Tilbake til identifikasjon med det gigantiske, første strofe i Isberget, med brutte rytmer som tvinger leseren til å stanse:    

Mi mor, den isblå breden, kalva meg ei natt
i stjerneskin under polarhimlens frosne blå,
eg vart ei klote, eit isberg — ruvelegt å sjå!

Vart fødd i barn-rider, hardare enn dødens strid.
Breden skreik i, og slepte meg, og havet svara med skratt.
Var radt som jordkula klovna i den ilske-rid.

Eg lyfte meg i undring, mi mor ha’ kalva meg,
eg var eit isberg, og stirde sør, min faders veg,
hans lodne kulde-røyk strauk meg, tok meg med i si natt.

Uppdal og Nygard elsker de sære, klangfulle ord og søker dem i flere dialekter, og i det eldgamle, norrøne. I disse utvalgene har jeg forsøkt å unngå uvanlige ord, men enkelte finnes. I noen tilfeller søker man forgjeves i ordboka, men selve ordlyden kan hjelpe, f.eks. dunker «horn-kolb» inn at den er en klubbe av horn.

Ordlyden i et fremmed språk kan være vakker, man kan ha glede ved å lytte uten å forstå, men det er noe annet. Uppdals språk er ikke fremmed. Men det er forskjellig fra vårt. Han lever et annet sted i landet. Uppdal er en av dem som viser hvor digert landet er.

Nygard har mer å si om smerte, som i det følgende:

Svevn

Svevn, du hev ei
himels vogge, –
kann du voke-
verken stogge?
Dagen hev til
mergen hogge
sine tenner
i min barm.

Ber meg inn i
soldraumsblåne
austan sol
og vestan måne,
lat meg draume-
vengjer låne
so eg vaknar
heil og varm.

Utgangspunkt er søvnløshet. Det man sier om et velkjent emne, kan som regel sies med andre ord. Det diktet sier, kan sies bare slik, med disse tilhogne linjene, ingen omskrivning er mulig. Et godt dikt er altså, med et ord skapt av Asbjørn Aarnes, ugjensigelig. Det gjelder også for poesi i prosatekster, tenk på det siste som sies om Inger i Markens grøde: «Hun var næsten ingen blandt menneskene, bare en.»

Er det en påstand som kan tolkes slik eller slik? Nei, det kan ikke sies noen annen måte, og det ser vi umiddelbart. Det er derfor Hamsuns prosa ofte har poetisk kvalitet.

Like lite som Uppdal har Nygard angst for visjoner. Han dikter om en sjel som beveges til å synke fra det evige til vuggen. De færreste her i landet tror sjelen i en eller annen forstand eksisterer forut for kroppen, men det spiller ingen rolle. Det sublime Til son min er hinsides all slags tro, en hymne til lengselen etter barnet og ugjensigelig fra ende til annen. Hvem kunne tro at en så metafysisk visjon kan være så øm og myk? Først sjelen i det evige:

Du blunda lagnadlaus i æveblånar
dit inga tid og ingen tanke skaut

– – –

Siste, mirakuløst vakre strofe:

Og lengten rodde ut or sine fjordar
og lærde seg dei lange bylgjeslag
og auka måle, som når dult det torar
til dine draumeheimar kom i ag.

Då brast dei åndelette æterkringar,          (kring: krans, ring)
og jorda med si dragmakt nådde inn.
Då seig du kvar den stund i mindre svingar
til du i vogga låg med varme kinn.

Nygard var døende, bare 40 år, da han skrev dette til sønnen sin. At alt skjer uten kvinnelig medvirkning, kan man kanskje, for poesiens skyld, bære over med?

Det er sikkert flere enn meg som savner Asbjørn Aarnes (1923–2013) som venn, formidler og forsker. Han var en ytterst produktiv formidler av fransk og norsk litteratur og filosofi, det meste forfattet på et sobert riksmål. På slutten av sitt liv beviste den lærde professor at han også var en språklig mester på nynorsk. Han skrev stubber i Dag og Tid, utgitt i to samlinger, Råka av røyndom (2006) og Troll i ord (2009), oppkomme av formuleringskunst. Det er slående at Aarnes, fra Tingvoll på Nordmøre, skrev på nynorsk da han ble intimt personlig. Han skrev også verket Poesien hos Olav Nygard (2004), der respekt for ugjensigelighet balanseres mot behov for å forklare eksotiske ord. Hos Aarnes kan man bli kjent med dybden i kjærlighet til språk.

Glimt av nynorsk lyrikk burde være verdifullt i seg selv, her vil jeg også understreke at nynorsk er en hjørnestein i norsk nasjonalisme. Det innebærer selvsagt ikke at nynorskfolk har sammenfallende politiske oppfatninger, heller ikke om flerkultur-ideologien. Noen kunne hevde at to skriftspråk og mange dialekter allerede er flerkultur. Noen kunne så bruke det som argument for at vi er godt forberedt på mer. Men det ville være en håpløs sammenblanding. Flerkultur i dag handler ikke om å ta vare på egne tradisjoner, ikke om at dialekter skal få et anerkjent skriftlig uttrykk.

MSM ser det som en viktig oppgave å drive propaganda for flerkultur, og nyhetsbildet er preget av det. Mye forties, som vi vet. For meg er det like ille at så mange i media synes det er helt greit å formidle en tankeløs og primitiv anti-nasjonalisme. Man later til å frykte at ikke alle kjenner seg inkludert i alle sammenhenger. Som om dét var mulig.

Ikke alle nordmenn har sans for Uppdals eller Nygards eller noen annen poesi. Men vi er språkdyr, våre gener tilsier at vi lærer et språk. De fleste kjenner seg hele livet ureflektert hjemme i morsmålet. Det er den dypeste nasjonalismen, den trenger ingen teori, går forut for alle ideologier og er så å si kulturens eget naturfenomen. Morsmålets nasjonalisme er nødvendig for kultur, slik cellenes metabolisme er nødvendig for liv.

Man kan mislike mye ved egen nasjon og fortsatt kjenne sterk tilhørighet til den, men hva om man misliker sitt morsmål — ?  Det kan skje fordi andre regner dialekten som simpel og vulgær. Nynorsken gjorde det mulig for mange å bruke et likandes språk både muntlig og skrftlig. Derfor er språkrørsla så dypt nasjonalistisk. Man ser dette tydeligst i land der et morsmål blir undertrykt, for det skaper opprørsk nasjonalisme. I Norge ble det lykkeligvis bare fredelige språkstrider.

Språket er et redskap for alt mulig, og svært mye kan sies på mange måter. Men ikke poetisk. Språket viser seg klarest som seg selv i poesi. Som Uppdal og Nygard og mange andre har vist, er det i poesi ordenes magiske, ugjensigelige muligheter røpes, slik at kjærligheten til språket blir dypere.

Som en danske sa det: «Norsk er verdens beste språk for nordmenn».

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også