Gjesteskribent

Blant lederne for studentopprøret var Rudi Dutschke den mest kjente og han kom faktisk også til Blindern. Bildet er tatt i Frankfurt 5. februar 1968.

Av de kardinalbommerter en kritiker kan begå i vurderingen av en bok, hører følgende til de vanligste: Kritikeren bebreider forfatteren for ikke å ha skrevet om et annet tema enn det boken faktisk handler om, og hevder at eksempelvis en roman om livet under Lofotfisket i stedet burde ha handlet om hvalfangst. Dette kan kalles kritikkens avsporing. 

Og – bommert nummer to: Kritikeren bruker boken han omtaler som påskudd til å fortelle om seg selv, for samtidig å benytte anledningen til å gi noen forsøksvis velrettede spark til forfatteren, som han har et horn i siden til. Dette kan kalles privatisering. Denne type avsporing og privatisering ser man fra tid til annen i tidens litteraturkritikk, men sjelden så omsvøpsløst og uten selvrefleksjon som i Paul Grøtvedts kommentarer til Tore Stubberuds siste roman, «Klamydiakroken», publisert hos Document.no 9. april. d.å.  

Paul Grøtvedt liker ikke Stubberuds roman; en beretning hvor begivenhetene innledningsvis utspiller seg i studentmiljøet i Frankrike i det «ikoniske» år 1968, for så å forflytte seg til universitetet på Blindern i Oslo, nærmere bestemt til cafeen Frederikke, av en observant vaktmester døpt «Klamydiakroken».  

Stubberuds intensjon med boken synes nettopp å være å punktere inntrykket av det ikoniske ved studentopprøret, og han velger seg en tematikk som i særlig grad har vært gjort til gjenstand for mytedannelse, nemlig forestillingen om at studenteropprøret utgjorde spydspissen i kvinnenes frigjøring fra fasttømrede kjønnsroller. Jeg-personens blikk, som ikke uten videre bør forveksles med forfatterens, vi har med en roman å gjøre, er rettet mot fenomener det ikke var meningen vi skulle få se, nærmere bestemt mot den venstreradikale elites utnyttelse av unge jenter i studentermiljøet på en tid da maktforholdet mellom partene var særdeles ulikevektig. Det er ikke kjønnsdriften i seg selv som ryster jeg-personen. Han er smart nok til å begripe at den hører ungdommen til, og at den utgjør forutsetningen for menneskets eksistens. Han er dessuten livskraftig nok til selv å gi sitt besyv med. Det er konteksten den leves ut i han reagerer på med vemmelse. Som den erfarne skjønnlitterære forfatter han er, vet Stubberud at det mest dugelige verktøy for å trenge igjennom den selvvelbehagelighetens hinne som også på dette området er kommet til å innhylle denne generasjonens selvbilde, er anvendelsen av det rå og tidvist pornografiske språk som preger denne romanen. Stubberuds siktemål med dette er neppe å sjokkere (hvem lar seg sjokkere av kjønnsord i 2019?), men gjennom et nakent  og direkte språk å avdekke den brutale virkelighet jeg-personen ser utspinne seg bakenfor de borgerlig-akademiske klisjeer om revolt og frigjøring. Ja, Stubberud vil formodentlig mene at det pornografiske språk er det eneste som på en adekvat måte kan reflektere vår tids kulturtilstand – en tilstand hvor alt og alle er til salgs.

Det er dette litterære virkemiddel Grøtvedt ser ut til å ha misforstått når han omtaler boken som «intellektuell magesjau», forøvrig det eneste helt konkrete han har å si om dens litterære kvaliteter. Nå vil nok de fleste mene at romaner skrives med hodet; er man romantisk anlagt kunne man legge til at de til en viss grad også skrives med hjertet. Men at de skrives med tarmene – dét er et nytt bidrag til litteraturkritikken. Man må antageligvis tilbake til Aftenpostens omtale av Edvard Munchs bilder mot slutten av 1880-årene, for å finne en beslektet retorikk i vurderingen av et kunstnerisk arbeid.

Grøtvedt finner Stubberuds bok irrelevant. Han kan ikke begripe nytten av å gjøre litteratur av dette passerte kapittel av nyere historie. Han ser ut til å overse at med så strenge krav til tidsenhet mellom forfatter og tematikk, ville store deler av verdenslitteraturen forblitt uskrevet. Og: I et metoo-perspektiv torde Stubberuds tematikk være alt annet enn irrelevant. 

Det er ikke mye vi får høre om Stubberuds roman i Grøtvedts tekst. Til gjengjeld får vi høre en god del om Grøtvedt selv. Vi kan lese om hans bakgrunn fra en «plass på gulvet i industrien», fra hans forbilledlige studietid på Blindern hvor han lar oss ane at han passerte dette kapittel i sitt liv ubesmittet og i beundringsverdig avholdenhet fra de utskeielser Stubberuds jeg-person søler seg til med. Vi blir gjort kjent med et opphold i Roma på 1970-tallet hvor Grøtvedt studerte italiensk renessanse, og dessuten den marxistiske teoretiker Gramscis teorier om postrevolusjonære strategier. Vi får vite at Grøtvedt undertiden kommer til å innta en rolle som ensom opposisjonell svale innen landets for øvrig venstreorienterte kunstkritikerkorps, med utkikkspunkt fra Morgenbladet hvor han skulle bli kjent med blant andre Tore Stubberud, et bekjentskap som fortsatte gjennom arbeidet med magasinet Kontinent Skandinavia som ble ledet av nettopp sistnevnte.  Sist, men ikke minst, blir vi innviet i Grøtvedts analyse av marxistenes infiltrasjon av viktige samfunnsposisjoner i det postrevolusjonære samfunn.

Alt dette er vel og bra og kunne utvilsomt dannet utganspunkt for en meget leseverdig bok om Grøtvedts liv og karriere, men det er altså ikke den boken Stubberud har valgt å skrive. Antageligvis vil Stubberud mene at Grøtvedt bør skrive den boken selv. Grøtvedts opplysninger om eget livsforløp torde følgelig heller høre hjemme i en selvbiografi eller i en privat brevutveksling.

Grøtvedt vil muligvis påberope seg at hans tekst ikke skal oppfattes som en litterær vurdering av Stubberuds bok (som han allikevel slår fast at «ikke er noen skjønnlitterær bok, men en forsinket magesjau»), men kun som uttrykk for de refleksjoner teksten har etterlatt hos  den så å si sivile leser, en leser som ikke påberoper seg kritikerens autoritet, og dermed heller ikke er underlagt kritikkens imperative normer. Men dersom man påkaller seg denne type ansvarsfraskrivelse, bør man ikke publisere sin tekst for offentligheten.

Dette gjelder i enda høyere grad Grøtvedts private beklagelser over det han karakteriserer som Stubberuds fravær fra dagens kulturkampscene. 

På sytti og åttitallet var Stubberud som bekjent en toneangivende kraft på den antimarxistiske fløy – både som forfatter av boken Anti-Marx fra 1978 og som redaktør for magasinet «Kontinent Skandinavia». Av uvisse grunner ser det ut til å være presserende for Grøtvedt å skape inntrykk av at Stubberud på et senere tidspunkt så å si begikk faneflukt ved å forlate hovedstadens kulturscene for å drive kveg og skogsdrift i Rakkestad. Grøtvedt skaper inntrykk av en person som rømmer barrikadene for å søke tilhold på behageligere grunn. Men også på dette punkt bygger Grøtvedts resonnement på feiltagelser. Både Anti-Marx og Kontinent Skandinavia ble skrevet i Stubberuds daværende bosted på Rakkestad, i en periode hvor Stubberud pendlet og bodde to dager ukentlig i Oslo. Dette har knapt offentlig interesse, men i den vendetta-liknende kontekst Grøtvedt setter det inn i, bør det allikevel kommenteres. 

For øvrig har Stubberud og hans kone drevet eget forlag som de senere år har forestått et hundretalls utgivelser av lokale, nasjonale og utenlandske forfattere og skribenter, publikasjoner som bl.a.  omhandler et av vår tids mest presserende spørsmål – innvandringen.  Midt oppi det hele har Stubberud selv oversatt fransk poesi og skrevet syv romaner som alle drøfter aspekter ved vår samtid. Ikke verst av en mann som skal ha trukket seg tilbake fra kulturfronten. 

Det lyder derfor bisarrt når Grøtvedt – etter å ha omtalt Stubberuds bok med en språklig plumphet som trolig mangler sidestykke i nyere litteraturomtale – forsøker å kalle forfatteren tilbake til arenaen ved å henvise til de presserende oppgaver han mener Stubberud er eslet for: Forsvaret av våre nasjonale og kulturhistoriske verdier som Grøtvedt mener er under press. Jeg antar han med dette sikter til den muslimske innvandring, men ikke våger å ta ordene i sin munn. Og jeg kan heller ikke se at Grøtvedt på noe tidspunkt tidligere har ytret seg offentlig om det press på våre verdier denne innvandring må kunne formodes å forårsake. Det er vel derfor han søker en stedfortreder, og at oppfordringen om å innta  denne Uriaspost rettes til Tore Stubberud. Fra denne oppfordring ulmer en flamme som påminner om tittelen på en av  Stubberuds tidligere romaner: Råtten sol. 

Forhåndsbestill Oriana Fallacis bok her