Kommentar

Tilsynelatende har det som skjer i konservative kristne kretser lite med det store vi å gjøre. Kristne er for lengst marginalisert.

Men akkurat som det nye venstre, The New Left, på 60- og 70-tallet forsøkte å finne svar på noen grunnleggende spørsmål om hva det vil si å være menneske, hvorfor vi lever og hvordan samfunnet bør innrettes, er det nå i kristne kretser at slike diskusjoner foregår, selv om de ikke alltid forstår det selv!

Det «vi» drev med på venstresiden på 60-tallet, var forkledt teologi: Vi forholdt oss til tenkere – tvetydige Marx, brutale typer som Lenin, Stalin og Mao og mer intellektuelle typer som Lukacs, Adorno, Bloch, Antonio Gramsci, Horkheimer, Rosa Luxembourg, og i forlengelsen av disse folk som Walter Benjamin og en original tenker som Hannah Arendt. Også kunstnerisk var det bredde – Bertolt Brecht, Jean-Paul Sartre og alle som passed through – Stephen Spender, Arthur Koestler, Czeslaw Milosz. Sovjetkommunismen ble raskt stalinisme, men kulturelt og kunstnerisk var sosialismen meget bred.

I bunnen lå en kamp om sannhet og autoritet som minnet sterkt om kristendommens oppståen og utvikling. Man diskuterte den frie vilje og den menneskelige faktor. Dette var faktisk tema på SUFs første sommerleir på Tromøya: DMF ble det forkortet i veggavisene. Den menneskelige faktor. Dette var «anarkiets korte sommer» i det som fort ble stalinisme: Man hadde fatt i noen eksistensielle grunnvilkår, og diskusjonen var forbigående spontan: Hva gjorde man med det uregjerlige mennesket? Dostojevskijs kjellermenneske. Det menneske som med Paulus «vet det rette, men gjør det gale». Dette har vært sosialismens store problem, og det har aldri helt funnet noe svar. Der sosialismen vant full kontroll, var svaret politistater. Alle steder der sosialismen vinner, er resultatet en krypende politistat.

Det er grunn til å tro at islamismen ligner på sosialismen i så måte. Den har ikke noe svar på X-faktoren i mennesket, uberegneligheten, som er et annet ord for og ikke lar seg skille fra frihet. Frihet til å skape, frihet til å skade. De to er uadskillelige.

Sosialismen og islamismen vil temme den skadelige friheten med forbud. Men historien viser at det virker ikke. Det ender med et nytt diktatur og enda større skade.

Kristendommens svar er noe annet; det er en erkjennelse av at mennesket er fritt og uforbederlig. Friheten fører uvegerlig til at mennesket påfører seg selv og andre stor skade. Det akkumuleres som en følelse av synd. Av å ha gjort urett. Mennesket har en stor tørst etter rettferdighet, etter å gjøre det rette, som når sykkelkjørere flere år etterpå står frem og tilstår doping. De har et behov for å bekjenne. Bare slik kan de få fred med seg selv.

Hvor kommer dette behovet fra? Det kalles samvittighet.

Et samfunn blir til i spenneningen mellom kollektivet og individer som velger eller føler seg kallet til å følge sin samvittighet. Det er det mest forunderlige ved det som er fortellingen om vår sivilisasjon: Profetene i det gamle Israel ble ikke tatt imot med åpne armer, det ble heller ikke Kassandra, Sokrates, Buddha, Lao-Tze eller tømmermannen fra Nazaret.

Igjen og igjen er det mennesker som på uforklarlig vis bryter med sine omgivelser for å følge sin indre stemme. De er bare et konsentrat av noe som er allmennmenneskelig: behovet for å leve rett, for å slukke den indre tørsten.

Et sivilisert samfunn er derfor et samfunn som er lydhør for dissonans, for kritikk og dissens.

Ytringfrihet er bare et ord på papiret hvis ikke de som leder samfunnet viser den tilstrekkelige ydmykhet. For lydhørhet handler om ydmykhet, ikke statsstøtte.

Sosialismen fant ikke noe svar på hvordan man håndterer menneskets uregjerlighet.

Den nye flerkulturalismen, som er sosialdemokratiet i den postmoderne fasen, har funnet en midlertidig stop-gap-løsning: den totale toleranse i rettighetssamfunnet. At ikke bare konkurrerende, men også antagonistiske verdier vil skape store konflikter og på sikt sprenge både fellesskap og tillit i stumper og stykker, er forutsigbart og kan allerede observeres.

Man har gitt avkall på å sette verdistandarder som kan sanksjonere destruktive normer eller den rene nihilisme. Det er en free for all. Enkelt sagt kan man si at de destruktive normene mot det gode fellesskapet kommer utenfra, og at nihilismen kommer innenfra. Slik blir både det gode i den innenlandske kulturen og de individene som kvalifiserer og tørster etter en demokratisk kultur, knust.

I denne objektiveringen av samfunnet ligger en abdisering og ansvarsfraskrivelse gjemt.

De som styrer samfunnet, formelt og reelt, har gitt avkall på å sette noen grenser. Grenseløshet er opphøyet til norm.

De har det travelt med å hive ut de siste rester av humanisme og kristendom. Det som sitter aller innerst: familien, barna og kristendommens gjennomsyring av sinn, skikk og kultur.

Den nye ekteskapsloven er et slikt angrep, og den kan ikke sees løsrevet fra glideflukten der et barn kan ende opp med fem foreldre. Simen Tallaksen i Klassekampen ser konturene av noe helt nytt:

i teorien kan ett barn ende opp med fem foreldre: To biologiske, én som bærer det fram, og to sosiale foreldre som overtar barnet etter fødselen. Denne kabalen representerer ytterpunktet for hva som kan gjøres innenfor det som i dag kalles surrogati, men bør like fullt være et utgangspunkt når man skal diskutere hvorvidt surrogati skal tillates i Norge, eller for nordmenn som betaler for tjenesten i utlandet. Da ser man raskt at diskusjonen er et moralsk og politisk minefelt.
De viktigste argumentene for surrogati ser ut til å være drevet av en rettighetstanke. Med denne logikken er det diskriminerende dersom man ikke legger til rette for at alle som av ulike grunner ikke kan få barn på vanlig måte skal ha lik rett til teknologiens hjelp. I en slik diskusjon settes ønsket om å få barn foran andre moralske problemer, og de som vil bremse teknologien blir sett på som verdikonservative. De selverklærte «liberale» glemmer de andre sidene ved produksjonsprosessen – for ja, det er faktisk en produksjonsprosess det er snakk om når man benytter seg av kommersiell surrogati.

Ankomst og avreise

Lege Øystein Magnus ble intervjuet i Verdibørsen sist søndag. Han var med på å lede oppstarten av kunstig befruktning, og han kunne fortelle at de var stolte over å kunne tilby barnløse sjansen til å bli forelder. Nå har mye skjedd. Utviklingen har gått rivende fort. Magnus var ikke like sikker på at retten til å få barn skulle trumfe alle andre hensyn. Det var tydelig at denne selvinnsikten ikke var helt velkommen for programleder Kai Sibbern – han ville ellers vært mer eksplisitt. Men Magnus våget å si: Da vi innførte kunstig befruktning, sa de kristne mørkemennene at dette kom til å ende med at lesbiske, homofile og enslige kunne skaffe seg barn, og at det ville ende med barn på bestilling. – Jeg har måttet erkjenne at de fikk rett. Det er jo det som er skjedd, sa Magnus.

Dette var en politisk bombe. Et rettighetssamfunn kan altså føre til helt utilsiktede konsekvenser. Fagkunnskapen har for lengst oppdaget det. Likevel dundrer politikerne og en liten klikk mennesker frem. De har det travelt. Det er som om de vil jage ut alle hestene før noen rekker å stenge stalldøren.

Sammenheng

Det er sammenheng mellom den nye ekteskapsloven, rett til kunstig befruktning for alle, surrogati, og degraderingen og utkastelsen av kristendommen fra lover, utdanning og statlig styringsverk – samtidig som man vil åpne for hijab i politiet og religion i det offentlige rom.

Tegningen er tydelig, og vi ser den. Det er nihilisme innenfra, forkledt som toleranse.

Dype konservative – bevarende – krefter i folket stritter imot. De værer fare. Men hva kan de støtte seg til?

Den siste rest

Norge har vært velsignet med en motkultur: avhold, pietisme, opplysning, målsak, kvinnesak, kulturradikalisme – de er alle uttrykk for det Isaiah Berlin sier særkjenner mennesket: Det vokser aldri rett, det er krokete. Slik er det norske som naturen: vill og galen.

Det beste ligger gjemt på botnen.

Men er det noe igjen?

Det står i Fagert er landet:

Fader, ver alltid Noregs los,
radt til dei seinaste ætter;
Herre, vår Gud, vår Noregs Gud,
varda vårt land frå fjell til flud,
lær oss å gå dine vegar!

Det betyr at hvis Norge skal være et kristent land, så må folket forsøke å følge Guds lover og lytte til hans ord. Når den politiske og kulturelle ledelse aktivt arbeider for å bryte denne forpliktelsen og sier at den ikke lenger gjelder, så er det et historisk skille.

Bare det å si høyt at den kristne tradisjon forplikter, er snart uhørt.

Arbeidsdeling

Noen kan la være hvis andre bryr seg. Noen kan være ateister eller agnostikere eller hedonister. Alle samfunn trenger en blanding. Men hvis den «kristne og humanistiske» arv kun blir ord, og ingen på alvor forsøker å følge Guds ord, så blir alt tomhet. Da er ikke lenger Norge et kristent land.

Stålsett-utvalgets rapport var en målestokk på hvor langt denne prosessen er kommet og hvilket mål man har satt seg: avskaffelsen av Norge som et kristent land.

Man kan si: Vi vil være som Amerika, vi vil være et nytt samfunn. Men ingen kan gi avkall på sin egen historie uten at det får store følger. Vi snakker ikke her om bunad eller vinter-OL, lefse eller rakfisk.

Vi snakker om at noen leser Bibelen for at andre kan drive på med sitt.  Hvis man symbolsk lukker boken, gjør den utilgjengelig,  lukkes hjertene for ordene og Ordet. Da oppstår en helt ny situasjon. Det kalles revolusjon.

Blodomløp

Vi kan snakke om et kulturens blodomløp: For at noen skal kunne eksperimentere, bryte tradisjonen, tøye grenser, benytte seg av retten til å avstå, være privat, må noen bevare det konservative, det klassiske, holde tradisjonen i live, kulturelt, men også religiøst.

Bedehusene på Vestlandet er også en kulturell og religiøs kapital; de holder noe ved like. Som Milosz en gang skrev: Hvorfor er det de reaksjonære som forsvarer kulturen?

Modernisme var en gang å rive bygninger, postmodernisme er å rive sinnets strukturer.

De er vanskelige å rekonstruere når de først er revet.

Rivemannskapene er statlig ansatte, blomsten av den  høyeste utdanning, symbolkunstnerne. De har lært om tegnene for å drive dekonstruksjon.

En av arkitektene, Thomas Hylland Eriksen, sa det treffende i et svar i VG i går: Etter dekonstruksjonen kommer rekonstruksjonen.

Slik svarer den som tenker samfunn innenfor gartner/drivhus- og arkitekturbransjen. Sjelens ingeniører.

Hva er igjen?

Det som er igjen, er enkeltmennesket, og teksten, pur og ren.