Kommentar

Det er så lett å like ordet «frihet». Det åpner alle dører. Hvem vil ikke ha frihet? Frihet er frigjøring, enten det er kong Haakon som kommer tilbake til Oslo i 1945, eller det er frigjøring fra undertrykkende kjønnsrollemønstre.

Sannhet derimot er mer problematisk. Vi flytter oss nervøst på stolene. Alle har vi noe å skjule. Sannhet er et ibsensk ord, et freudiansk ord. Livsløgnen vi ikke vil bli fratatt, de undertrykte driftene, opplevelsene som enkeltmennesket strever med, men som også kommersialiseres og forfører menneskene uten at de som gjør det må stå til ansvar.

Sannhet er et langt mer problematisk ord enn frihet.

Det har også en religiøs betydning.

Noe har vært sant ut fra norsk kultur og tradisjon.

Nå er det plutselig ikke sant lenger. Ved oppløsningen av det homogene samfunn har mye gått tapt. Men å tematisere det er dessverre et et ikke-tema i dagens Norge.

Document.no mener  dette etterlater et stort hull i vår bevissthet og offentlighet. Mange vet ikke annet enn å fylle dette hullet med underholdning og liksom-tanker. Vi mener det må fylles med reelle tanker om tro og tvil.

Liksom islams kollisjon med moderniteten får unge muslimer til å radikaliseres, fører tapet av norsk/europeisk tradisjon til et vakuum i norske sinn. Vi mener det er stor fare for at det kan oppstå radikale bevegelser som forsøker å fylle dette tomrommet. De trenger ikke nødvendigvis seile under et slikt flagg. Selve bevegelsen bort fra tradisjonen er i seg selv et radikalt prosjekt. Den aktive avkristningen av Norge er det mest alvorlige bruddet med vår historie og kultur.

Man forsøker å presentere dette som en nødvendig modernisering. Endelig skal Norge bli et samfunn der sekularitet og kirke er adskilt. Men dette er så falskt som det kan få blitt. Aldri har kirken vært mer politisert.

Ting er ikke hva de utgir seg for. Noen må forsøke å formulere hva det er som går galt.

Konverteringen til islam, Syria-reiser og radikalisering er noe som ikke bare omfatter muslimske ungdommer. Også norske lar seg innfange.

Det snakkes om forebygging. Hvordan skal man forebygge noe som man selv har lagt til rette for? Når man skal forebygge tyder mye på at man vil ty til en variant av det samme som utløste radikaliseringen – i en neddempet form. Det norske samfunn skal gå inn på en islamisering for å svekke jihadismen. Den mye omtalte Aarhus-modellen som Hadia Tajik hyller, legger seg på en slik linje.

Det er en utvikling som bare vil øke problemene og motsetningene og legge til rette for en radikalisering blant norske ungdommer.

Besinnelse

l. bud:

Den som forstår har ansvaret. Den som har forstått hva konsekvensen av å kutte båndene til tradisjonene har blitt, har et ansvar for å reetablere dem.

Avkristningen av Norge er å frata den oppvoksende slekt det som har vært deres viktigste rettesnor i livet og et bolverk mot indre og ytre ondskap. Kristendommen har virket humaniserende på Europa.

Vi vil ikke tilbake til æreskultur og vendettaer, til at enkeltindividet kun kan finne beskyttelse i et kollektiv som kan beskytte det.

Vi vil ikke tilbake til et samfunn der frihet ligger i fellesskapets trygghet, hvor det er kollektivet som har rettighetene og pliktene. Et sosialdemokratisk fellesskap kan umerkelig gli over i en slik tilstand, hvor det er gruppetilhørighet som bestemmer hvem du er og hva du har krav på. Det er millet-systemet, som ble praktisert i det ottomanske riket og som fortsatt gjelder i et land som Malaysia. Kun offisielt anerkjente gruppetilhørighet gjelder: muslimsk er øverst, men ikke ahmadiya, kristne har sin plass. Ateister og sekulære finnes ikke.

Vi aner allerede et slikt system der det finnes en intern rangordning for grupper. Den bestemmer hvilken behandling du får i skole, helsevesen og rettssystem. Blandingen av politisk korrekthet, feminisme, antidiskriminering og islamisme skaper en slik gruppekultur og den er allerede under utvikling. Samfunnet blir segregert både ovenfra og undenfra.

Det blir ikke lett å leve utenfor gruppen. Individet overlates til seg selv. Er du suksessfull trenger du ikke merke klimaskiftet. Du seiler i medvind, surfer ovenpå bølgen.

Men de fleste befinner seg i bølgene, de kjenner kreftene og trykket.

Det er disse vi soldariserer oss med. Det er disse som er samfunnet. De andre, de ovenpå, definerer i økende grad sine egne interesser, og presenterer dem som samfunnets. Slik oppstår og blir politikken et spørsmål om forstillelse og hykleri.

De kondisjonerte er igjen et faktum.

Metafysikken

Kristendommen oppsto i samvirke med den antikke kulturarven. De intellektuelle forutsetningene for Renessansen og Reformasjonen skjedde i senmiddelalderen, som slett ikke var mørk. (Selv de mest elementære innsikter om vår egen historie er gått tapt.)

Europa, det vi forstår som Europa, ble dannet ved at det hellige tyske-romerske riket ble dannet som kristent. Uten kristendommen intet Europa.

Men hva med Renessansen og Opplysningstiden? Er ikke disse fornuftens seier over troens mørke? Mange abonnerer fortsatt på en slik kulturradikalisme. Den er enkel og passé. Det er like lite igjen av den som Dagbladet og AKP (m-l).

Det fantes en gang en slik kulturradikalisme, i Norden representert ved Georg Brandes. Men dens resultater har vært blandet, for å si det mildt. Den seksuelle revolusjon har vært dens klareste resultat. Kvinnefrigjøring og seksuell åpenhet står på pluss-siden. Men på den andre står en uhyggelig høy skilsmisseprosent, ødelagte familier og barn som mister tryggheten. Der står også en opphøyelse av seksuelle minoriteter, ikke bare til likebehandling, men til likeverd ikke bare i en rettslig, men også i en biologisk betydning: Retten til også å få barn selv om man fysisk ikke er i stand til det (to homofile kan ikke få barn). Neste skritt er opphevelse av kjønn, der også naturen anses som en tilfeldig, eller flyttbar skanse. Også kjønnsskifte blir noe individet har «rett» på.

Dette er ikke bare uttrykk for en rettighetskultur som har gått amok. Den har støtte fra akademia og politisk ledelse. Den er uttrykk for en trend.

Den franske revolusjon

Den har sine røtter i den franske revolusjon, som så på mennesket som et stykke natur. Mennesket var tabula rasa, et ubeskrevet blad, formbart som et stykke leire. Det gjaldt bare å forme det på riktig måte. Her oppstår forestillingen om den edle ville – jo nærmere man sto naturen, det naturlige, jo mer opprinnelig var man. Det var kulturen som ødela mennesket.

Hippie-kulturen var en siste romantisk utgave av denne lengsel etter den naturlige tilstand. Også denne eksperimenterte med seksualiteten. Størst mulig løssluppenhet, å bryte ned hemninger var et mål i seg selv. Hemninger og dermed også moralbud var usunt.

Til tross for at resultatene av disse eksperimentene har vært ødeleggende har dyrkelsen av lysten og lystene pågått. I den grad at de er blitt norm. Antinorm er således blitt norm. Over tid blir dette følbart.

Dette er ikke beskyttelse av de svake. Det er tvert imot moralen til overmennesker, til de sterke. Til vinnerne. Kvinner burde se faren ved denne utviklingen, men har tutet med. Også de forsøker å bli amasoner som kan alt, klarer alt.

Dette er ikke et menneskelig samfunn, det er et atomisert samfunn uten helhetens tanke og blikk.

Basis

Vi mener det er behov for en ny konservatisme, som handler om det grunnleggende i samfunnet: familien.

Hvordan havnet vi der vi er?

Vi snakker om en lang sivilisatorisk prosess. Den franske revolusjon har en skyggeside. Den er det ikke populært å snakke om.

Revolusjonen propaganderte at mennesket er natur og bare det. Men hele vår åndshistorie forteller noe annet: Mennesket har forsøkt å løfte seg over det dyriske og materielle. Det har en higen i seg, en streben. Derfor har kunst og litteratur vært de ypperste bevis på hva menneskets vesen er.

Man må derfor bli menneske. Det er en individuell kamp, man trenger hjelp av andre, men det er noe man er underveis mot. Hele livet.

Kristendommen seiret fordi den talte til det enkelte mennesket. Den hadde barmhjertigheten, medynk med mennesket som led. Syndsbegrepet var tilpasset at mennesket er borger av to verdener: den materielle og den åndelige. Mennesket er født synder og dette er noe annet og dypere enn den vulgærpropagandaen som dagens antikristne utlegger det som. Synd stammer fra Syndefallet. Fallet inn i tiden, ut av uskylden. Med Heidegger – mennesket befinner seg i en tilstand av Geworfenheit, vi er kastet inn i verden.

Helt siden Heraklit har mennesket grunnet på dette grunnvilkår ved det å være menneske.

Syndsbevisstheten erstatter antikkens dyder og er uttrykk for en ny tid. Det er vanskelig å vokse ut av dens grep uten å ha noe annet å sette i stedet.

Vår tid forsøker å sette noe nytt i stedet for kristendommen. Men så langt er det vi har fått servert bare tomme ord.

For at mennesket skal leve må det ha noe som fyller tilværelsen. Dagens politisk korrekte svada gjør like stort inntrykk som en finger som stikkes ned i et vannglass.

Agora – møteplass

Vi lever i en oppbruddstid. Document tar intiativet til en møteplass vi kaller Tanke, Tro & Tvil. Det er modellert etter inspirasjon av det danske Tidehverv. I to somre har red. og et par andre deltatt på deres sommerkonferanse. Det har vært et møte med en helt ny verden. Noe lignende finnes ikke i Norge, vi har ikke en gang dekkende begreper. Norge kjenner bare pietismen og kulturradikalismen. Danskene har Kierkegaard og Grundtvig. Kristendommen trenger ikke stå hverken fornuften eller høykulturen fremmed. Det er tragisk at det har den ofte gjort i Norge. Det har vi ikke råd til lenger. Derfor spiller katolisismen en stadig større rolle.

Flere av oss er blitt katolikker. Men vi springer ut av en protestantisk kultur. Vi trenger å formulere noe på norsk grunn.

Hvis dette er tanker som slår an noen strenger, så skriv og meld din interesse.

Vi ser for oss både intellektuell utveksling på nett, og et årlig møte med fordrag og diskusjon.

 

kontakt@document.no