Sakset/Fra hofta

Julegran på Universitetsplassen i Oslo. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix.

Jeg sitter og ser på det pyntede juletreet, med Arve Tellefsen og Nidarosdomens Guttekor på i bakgrunnen, og tenker på Julen. Fordums juler, og denne.

På min bestefar som ikke klarte å holde hemmeligheter, og som røpet at min mor, min bror og jeg hadde kjøpt slipemaskin til min far til Jul siste året bestefar var hos oss. Da min far kom hjem fra jobb, «glapp» det ut av ham: «Vet du hva vi har vært og kjøpt?»

Jeg tenker på min farmor, som var adventist og dermed, egentlig, ikke feiret Jul. Men, som allikevel var hos ett av sine barn og feiret høytiden hvert bidige år. Med gaver. Dog ikke så overdådig som nåtidens besteforeldre. En Jul fikk jeg en tresko med påmontert seil, som hun hadde plukket opp på ett loppemarked. Det var i sannhet tanken som telte, og alle barnebarn fikk noe, hvis hun feiret Jul med oss.

Julen, da jeg var åtte, samlet hun hele familien med smått og stort i ett stort hus i Sandnes, med stort juletre, mørkegjemsel, og knuste candy canes som min onkel hadde med fra Canada, og som vi barn satte enormt pris på. Selv om hennes tro ikke støttet julefeiring så sto tradisjonen så sterkt at hun samlet familien og skapte gode minner for oss alle som var der.

Det er lett å bli sentimental i Julen. Svært lett. Julesangene, alt av forberedelser, og ikke minst godheten som kommer frem i opptakten til, og under feiringen. Omtanken for de rundt oss, som dessverre kan synes noe fraværende ellers om året.

Jeg har ikke lyst å tenke på de store politiske linjene i dag, men tenker allikevel på hvordan samfunnet vårt har endret seg siden min barndoms juler på 70- og 80-tallet.

På hvordan den tryggheten og tilliten vi den gangen tok for gitt i det kristne og sekulære Europa delvis er blitt ofret med inntoget av en annen kultur. En kultur hvis følgere ofte ikke står fritt til selv å velge hvem, eller hva, de vil følge. En kultur som ikke tillater egne valg på viktige områder i livet. En kultur som utøver streng kontroll over «sine egne». Også over de i blant «deres» som ønsker å leve friere, og som ønsker å velge sin tro, klesveg og hvem de er sammen med selv. Folk som ønsker å leve «som oss».

Mange av de som ser seg selv som kristne, ser ut til å sette likhetstegn mellom kristendom og ettergivenhet og toleranse. De ser ut til å tro at kristendom handler om kun å vise godhet og å tolerere selv det intolerante.

Jeg tenker på Jesus som, til de som ville steine den utro kvinnen sa: «La den som er uten synd kaste den første sten!» Jesus viste styrke i møte med urett. Han kunne stå opp mot etablerte «sannheter», og han slo ned på hykleri og fariseere som med sin falskhet var mer opptatt å fremstå som gode, enn å være det.

Jesus menget seg med tollere og syndere, og nådde folk der de var. Hvem som er de største synderne i dag skal jeg ikke spekulere i, ei heller hvem som er «rette kristne». Kristne er som andre, og har forskjellige ståsted politisk og i andre spørsmål. En kristen kan så vel være kommunist, liberalist, konservativ eller sosialist. Det er rom for tolkning, og tro er hos oss personlig. Ikke et samfunnsgjennomgripende anliggende.

Som Rustad er inne på med sin gode kommentar i dag, så er dog sannhet essensielt. Selv når det er ubehagelig. Og jeg er redd sannheten i dag er at mange, i misforstått toleranse aksepterer, og heier, på de som steiner. I stedet for å stå opp for de som blir steinet.

Mange av de selvutnevnte «gode» i dagens samfunn ser ikke ut til å være opptatt av å beskytte de som blir fordømt. Verken de som fordømmes av våre nye landsmenn, og som kan risikere alt hvis de gjør egne valg hva gjelder tro eller livspartner, eller de blant sine egne som mener noe annet enn det vedtatte «rette».

Selv er de gjerne med og fordømmer de som i bekymring har et annet syn på utviklingen enn dem selv. Folk risikerer å miste både familierelasjoner og vennskap hvis de «røper» hvilke bekymringer de har, og at de er redde for sine barn og barnebarns fremtid. De møtes med forakt, og stemples som onde og egoistiske.

Det er mitt juleønske at vi finner rom for å lytte til hverandre uten å dømme. Og at vi, som samfunn, finner styrken til å stå i mot sosial kontroll, fordømmelse og utfrysing. At vi sammen klarer å kjempe mot såkalt æresvold, dominansvold og forakt for annerledestroende og tenkende.

Jeg ønsker at vi står sterke på våre vestlige verdier, og at vi ikke fremstår som svake og tolerante overfor urett. At vi klarer å beskytte de som trenger det, og at vi som samfunn kan vise styrke og mot i møte med de som anser seg å ha rett å styre andres liv.

Og jeg ønsker alle en riktig God, og Fredelig, Jul.

 
 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!





Les også

-
-
-
-
-
-