Kommentar

Bildet: Donald Trump har antatt fantasi-proporsjoner i vestlig psyke. Mediene pumper daglig ut storyer som gjør ham til en skikkelse fra eventyrene. Her likestilles han med Nord-Koreas Kim Jong Un under karevalet i Nice, 17 februar. Foto: Jean-Pierre Amet.

Andy McCarthy konstaterer: Tiltalen mot de 13 russerne og tre selskaper gjør det klart at det ikke var noen Russian collusion. De medlemmer av Trumps kampanje som ble kontaktet av russere med falske amerikanske identiteter, var intetanende. Det ville de ikke vært hvis collusion skulle hatt noen mening.

Men det vi står igjen med er noe verre: Det er American division, og det var nettopp det russerne ønsket.

Det står klart og tydelig i tiltalen: Hensikten var å så splid og fiendskap innad i USA. Det har Putin lykkes med til overmål.

Spørsmålet er om spesialetterforsker Bob Mueller og hans team er i stand til å ta det til seg, eller om de vil forsøke å nagle Trump til Moskva, stikk i strid med sin egen etterforskning.

Det er ikke stort de har klart å påvise. Det lille de har kommet opp med er juridiske ji-jitsu-grep som like gjerne kan slå tilbake. Tiltalen mot Paul Manafort har ikke noe med Trump å gjøre. I den mest prominente saken, den mot Michael Flynn, er det nå kommet frem at FBI-agentene som avhørte ham mener han ikke løy.

Da Trump overtok, lekket Washington som en sil, og kun i en retning. Nå lekker det storyer som avslører at det har foregått et spill mot presidenten.

Bob Muellers 13 tiltaler kunne oppfattes som åpningstrekket i et spill for å stanse republikanerne fra å offentliggjøre mer om FBI, justisdepartementet og utenriksdepartementets involvering i kampen mot kandidat Trump og president Trump.

Men det er for sent. Historiene er så mange og store at de lever sitt eget liv. Selv Washington Post og New York Times graver frem interessante opplysninger, selv om det som oftest ikke er hensikten.

Slik er det i et demokrati: Hvis det finnes nok ærlige mennesker og disse har noen instrumenter de kan bruke, vil borgerne oppfatte at det de sier er sant.

Sannheten har en egen klang, som skiller seg fra løgnens. Det er nok gode medier i USA til at folk kan høre forskjellen, klart og tydelig.

Det er verre med Europa. Her er det langt færre til å kjempe for sannheten. Det handler dessuten om ressurser. Det gjelder ikke bare å ha rett, men må for å overbevise folk, vise at man har satt seg inn i tingene. Det krever tid og ressurser. Documents lesere må gi redaksjonen mulighet til å vie oss til å følge med på USA. Det er den single most important story i dag. Vi merker også at folk forstår det er et drama.

Ikke bare fordi all things American fascinerer oss. Men fordi den kampen mellom løgn og sannhet som utspiller  seg i USA har en parallell i Europa og her står det mye dårligere til.

Mediene lyver hver eneste dag om den massive demografiske forandringen av våre samfunn. Noen har bestemt at Norge skal få et sterkt innslag av det utvidede Midtøsten. Da vil vi bli et mye bedre samfunn. Innfødte nordmenn er ikke enig. De liker mindre og mindre det de ser, men møter ingen forståelse hos mediene.

Tvert om henges de ut av mediene som dårlige mennesker. Det er en simpelhet ved dette som er uten sidestykke.

Reitan-Rema presenterer en smilende hijab-dame og når folk reagerer får de en skyllebøtte av både VG og Rema. Begge er kanskje ikke klar over at de er avhengig av kunder?

Det virker som de er blitt høye på sin egen moral, så de lar alle andre hensyn fare. De slynger de verste gloser i ansiktet på kundene og tror det skal gjøre susen.

Det samme gjorde SV og Ap-politikerne på Holmlia onsdag. SVs Petter Eide og slynget spyttklyser i ansiktet på justisministeren da han sa at politiet måtte slutte å visitere folk bare på grunn av hudfarge. Det er ren løgn at norsk politi gjør dette. Gjør betjenter noe slikt har de ledelsen på nakken øyeblikkelig. Politiet er blitt politisk korrekte til fingerspissene. De også. Men Petter Eide kunne ikke dy seg. Han visste at denne spyttklysen gikk rett hjem hos publikum.

Det stemte.

Ap-Raymond kunne ha opptrådt som en ansvarlig byråd. I stedet valgte han å plukke poeng på Sylvis bekostning: Det var noe som het tone. Man skulle ikke snakke om oss og dem.

Sier en politiker som inndeler nordmenn ikke bare i oss og dem, men mellom de reddede og de fortapte. Venstresiden har inngått en allianse med nye landsmenn og dømmer alle som motsetter seg denne importen nord og ned. De er utenfor, de fortjener ikke være noen del av det nye Norge. De har selv meldt seg ut.

Dette er budskapet de sprer og publikum på Holmlia lot seg ikke be to ganger.

Det er slike som deg som skaper frykt med din inndeling av mennesker i undermennesker, sa en lærer til Sylvi .

Han fulgte bare opp den invitasjonen Eide kom med til å hetse landets justisminister. Hun som er den øverste politiske myndighet for lov og rett er selv ikke beskyttet. Hun er utenfor, utenfor det nye fellesskapet og utenfor den nye rett:

Denne inndelingen strør mediene sand på når de skriver at «Sylvi møtte motbør» på Holmlia. De legitimerer den nye loven som sier at det nye fellesskapet ikke skal kritiseres. Det er hevet over kritikk. Hvis du forsøker deg på det er du fortapt. Sylvi lot seg ikke kneble. Hun sa: – Men vi må snakke om antallet, ellers mister vi kontrollen.

Det utløste rasende reaksjoner. Hvis du antyder at innvandringen må begrenses er du per definisjon utenfor. Da har du utdefinert deg selv. Det spiller ingen rolle om du er justisminister. Du er fredløs.

Det finnes nemlig en høyere autoritet enn regjeringen: Det nye fellesskapet, solidariteten mellom alle de som er til stede på Holmlia. Deres rett til å være hvem de er og ta inn sine, trumfer smålige hensyn som UDI og norske regler. Det er regler for et rasistisk samfunn.

Venstresiden har valgt å inngå denne alliansen som er sterkest med muslimene, og man trenger ikke lure på hvilken lov som kommer til å styre i dette nye fellesskapet. Det blir en diffus venstreorienter-islamsk synkretisme hvor det islamske innslaget gradvis vokser i takt med befolkningsendringen.

Alle vet det, men det er ikke lov å si det høyt.

Mediene som tier om det er de som gjør denne utviklingen mulig. Hvis en journalist hadde reist seg og spurt Eide og Raymond om de ikke nettopp fridde til de kreftene som gjør kriminaliteten på Holmlia mulig, ville de fått problemer med å svare.

Men journalistene gjør ikke det. De er aktivister for det nye fellesskapet.

Kampen mellom løgn og sannhet er den samme på begge sider av Atlanteren.

Hvis du vil at sannhetens røst skal lyde også i kongeriket Norge må du støtte Document.

Det verste for Sylvi var ikke at hun ble hundset av politikere som skulle være kolleger. Det verste er at vanlige folk rundt om i landet ikke får vite hvordan hun blir møtt og behandlet.

Hvis ikke Document hadde vært til stede ville ikke denne hårreisende behandlingen kommet ut.

Sylvi trenger at det finnes noen der som dokumentere hva som skjer.

Hun er sterk, liksom Trump er sterk.

Men de klarer det ikke alene. Det må være noen der som ser hvilken kamp de fører og hva de står for.

Presset er umenneskelig.

Hvis nok mennesker ute i samfunnet blir klar over hva som foregår, vil noe skje.

Det dramaet som utspilte seg på Holmlia er like viktig som det som skjedde i Washington.

Det er vår fremtid det gjelder.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!