Kommentar

Ketil Lund liker ikke overvåking, og har sluttet seg til et søksmål mot den svenske staten pga FRA-loven. Han er på linje med den rådende oppfatning innenfor den mest høylytte del av offentligheten. En mann som Kåre Valebrokk advarer også mot «overvåkingssamfunnet», og han befinner seg i den andre enden av den politiske skalaen.

Ketil Lund er høyesterettsdommer, og ledet uvalget som gransket overvåkingen av venstresiden i norsk politikk etter krigen. Dens funn er blitt stående som vedtatte sannheter: Overvåkingspolitiet drev urettmessig politisk registrering. Folk skal ikke registreres for sine meningers skyld. At det var grupper som gikk inn for væpna revolusjon, lot ikke til å affisere. Først ved konkrete forberedelser krysser man en grense. Det samme forhold har man i dag til radikal islam.

Lund ble intervjuet av Dagsnytt mandag morgen. Det han sa var egnet til å forbause. Lund sa at overvåking har en tendens til å gli ut. Han var ikke overrasket over oppslagene om Forsvarets Sikkerhetstjeneste. Fra tid til annen må det ryddes opp.

Han påsto at overskuddsinformasjon fra svenskenes overvåking blir omsatt på en internasjonal etterretningsbørs: tjenestene bytter informasjon med hverandre. Slik trodde han at opplysninger om norske borgere kunne bli «handlet» av svenskene. Det hørtes veldig spesielt ut.

Under intervjuet meldte spørsmålet seg: Vet Lund hva han snakker om?

Han kom inn på behovet for «overvåking». Etter 9/11 hadde politikerne handlet i panikk og vedtatt lover uten å tenke seg om. Publikum har et trygghetsbehov som gjør at de ikke reagerer på overvåking som har trygghet som begrunnelse. Journalister hausser opp saker og skaper angst. Men faktum er at terrortrusselen er lav. Sa Lund. Han snakket generelt om Vesten.

Det hevdes at det bare er et spørsmål om tid før det skjer en terrorhandling i Norge. Men vi har aldri hatt noen terror på norsk jord, sa Lund. Han trodde heller ikke at det kom til å skje.

Disse uttalelsene rev grunnen vekk under alt han tidligere har sagt, og reiste tvil om hans dømmekraft overhodet.

Terrortrusselen er høyst reell. Hvis man mener den er overdrevet, er man enten uvitende eller har ideologiske skylapper. En kombinasjon er selvsagt mulig: Man vet ikke særlig mye, og holder ubehagelig informasjon ute.

Den som leser om Swat-dalen og talibaniseringen av Pakistan og er klar over trafikken mellom Europa og Pakistan, forstår at vi står overfor betydelige sikkerhetsproblemer.

Vi lever i et åpent samfunn, både informasjon og mennesker beveger seg fritt. Registrering av trafikken er en liten pris vi må betale for denne friheten.

Men i Norge finnes et meningssterkt segment som ikke vil ha denne kontrollen. De kaller det overvåkingssamfunnet. Det er i realiteten en demontering av sikkerhetsgjerdene de går inn for. De vil frata politi og sikkerhetstjenester mulighet til å gripe inn på forhånd. All anti-terrorvirksomhet tar sikte på foregripende inngripen. For å hoppe bukk over denne innvendingen sier høyesterettsdommer Lund at trusselen er voldsomt overdrevet.

Det er en interessant uttalelse med tanke på hans sentrale rolle i avdekkingen av politisk overvåking på 60-70-80-tallet. Nå bruker han sin autoritet til å svekke begrunnelsen for å ha et minimum av kontrollmulighet.

Lund viste til at trafikk overvåkes ut fra visse ord. Han mente at dette vil få konsekvenser for den offentlige samtalen. Diskusjonen rundt familiebordet flyttes ut i cyberspace, og det vil hemme samtalen hvis vi vet at den er overvåket.

Det er noe gammeldags og besteborgelig over argumentasjonen. På 70-tallet snakket Høyre-folk og pene mennesker om «respekten for spillereglene». Det er noe av den samme «verden av igår»-holdning over Ketil Lund. Han snakker om en verden som ikke eksisterer.

Det finnes ingen grunn til å tro at at samtalen hemmes av at elektroniske logger oppbevares. Den som er mot EUs datalagringsdirektiv, ønsker i realiteten å styrke terroristenes muligheter til å ramme det åpne samfunn. De gir også en hjelpende hånd til organisert kriminalitet og korrupsjon.

Måten FOST-saken har vært slått opp av redaksjonene, har preg av hysteri, av den totale irrasjonalitet. Utgangspunktet var at en ansatt i Justisdepartementet hadde surfet på pornosider. Saken var opprinnelig en klage mot vedkommende, men ble snudd til en klage mot FOST av en embetsmann ved Statsministerens kontor.

Pressen har skrevet utrolig mye sludder. Artiklene har ikke vært konsistente: dvs. innholdet har vært motstridende. Man skulle bevise et poeng, og laget overskrifter og ingresser uten å bry seg om troverdigheten. En samlet presse har hausset opp saken ukritisk. Hvorfor?

Norge har fått en sivil elite som har en grenseløs tro på sin egen fortreffelighet. De tror de vet best. De vil ikke bli overprøvet av noen instans. Innen sikkerhetstjenestene og Forsvaret finnes mennesker som ikke kan tenke politisk korrekt. De har anledning til å forfølge saker der mennesker bryter grenser, som å surfe på porno på sikre linjer eller drive med massiv fildelling. Dette truer nemlig nettets sikkerhet, og indirekte samfunnet.

Det er sympatomatisk at dette ikke utløser forståelse, men raseri hos den herskende elite. De ønsker ikke å bli sett i kortene. De vil ha immunitet. De kaller det at militære ikke skal ha kontroll med politiske myndigheter i et demokrati. Men det er ikke det det handler om. Blant profesjonelle innen sikkerhets/etterretningstjenesten, politi og forsvar finnes mennesker som må handle etter profesjonelle kriterier. Hvor kommer trusselen fra?

Men den politisk korrekte liker ikke å høre om trusler. Ketil Lund sa det med rene ord: Det finnes ingen terrortrussel mot Norge. Det er hysteri.

Det er innenfor denne virkelighetsforståelsen man skal etter kampanjen mot FOST. Den saken bør ikke skrinlegges med det første. Den vitner om en massiv motstand mot de sikkerhetsmekanismer et åpent samfunn må ha for å kunne beskytte seg. At angrepet kommer fra dette samfunnets mediale og politiske elite, sier mye om tilstanden i kongeriket.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også