Sakset/Fra hofta

I kjølvannet av Anders Behring Breiviks massakre på Utøya og angrep på regjeringskvartalet har listen over kritikere av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) blitt lang. Blant andre ba nestleder i SV, Bård Vegar Solhjell, PST-leder Janne Kristiansen om være «ydmyk» fordi hun ikke hadde fulgt med på sterkt høyreorienterte. Antirasistisk Senter mente det var «på sin plass å spørre om PST følger godt nok med på de ulike debattarenaene hvor personer med ekstreme synspunkter kommer til syne, og om de har et godt nok nettverksarbeid ut mot andre miljøer med kunnskap om høyreekstreme. Vi ønsker (…) et PST som holder seg oppdatert. Uavhengig av diskusjonen om ulike instansers arbeid før terrorhandlingene er det grunn til å mene at innsatsen rettet mot høyre­ekstreme miljøer må trappes opp i tiden som kommer», mens leder av Advokat­forening­ens rettssikkerhetsutvalg, Arild Humlen, «ikke [kunne] fatte og begripe at man ikke har foretatt overvåking av høyreekstremister».

Så hvorfor har ikke PST vært mer aktive? Fordi de ikke har fått lov, skriver journalist i Dag og Tid, Jon Hustad, og sikter til Lund-kommisjonens konklusjon fra 1996 som medførte forbud mot alle typer politisk overvåkning. Dette innebærer bla at PST så sent som i mars i år ble refset av Stortingets kontrollutvalg (EOS) for å ha registrert høyre- og venstreekstreme samt religiøse ekstremister.

Nå tar flere til orde for nettopp slik overvåkning, for som så ofte før: Fortell meg hva slags politisk standpunkt du har, og jeg skal fortelle deg hva slags overvåkning du vil ha, skriver Hustad i en solid artikkel om hva som skjedde i kulissene da tidligere høysterettsdommer Ketil Lund fikk oppdraget med å granske de hemmelige tjenester:

Kven eig og skriv historia? Svaret gjev seg sjølv, vil mange meina. Det er sigerherrane som skriv historia. Men det er ikkje heilt sant. Av og til skriv taparane historie. For så å enda opp som sigerherrar. I 1997 vedtok eit samrøystes storting på grunnlag av Lund-rapporten at Politiets overvakingsteneste i fleire tiår hadde drive med ulovleg overvaking. Særleg gale var den omfemnande telefonavlyttinga og registreringa av medlemene av venstrerevolusjonære parti, nemleg NKP og AKP (m-l). Kontrollutvalet for dei løynde tenestene under leiing av mellom andre høgsterettsdomar Jens Bugge hadde ikkje passa skikkeleg på, og overvakinga var altfor om­­femnande.

– Eg er djupt usamd i dette synspunktet, seier Bugge til Dag og Tid.

Etter Lund-kommisjonen ble det utarbeidet strenge retningslinjer for hva og hvem som kan registreres. Ingen kan overvåkes eller registreres bare på grunnlag av religiøse eller politiske holdninger, og PST må bla annet ha en «konkret arbeidshypotese» for å registrere en person. Likeledes er det strengt forbudt å bedrive telefonovervåkning eller andre typer avlytting alene på grunnlag av holdninger, uansett hvor ekstreme de er.

Lat oss sjå litt på forhistoria. Jens Bugge gjekk av som høgsterettsdomar i 2000. Frå 1984 til 1988 var han leiar for det såkalla Kontrollutvalget for overvåknings- og sikkerhetstjenesten. Bugge har ikkje tidlegare tala med pressa. Mannen som ikkje har vore på talefot med Ketil Lund sidan 1996 og som forårsaka den kanskje største krisa i Høgsterett i nyare tid då han nekta å sitja saman med Lund i ein open domstol – og som attpåtil nekta å møta til stortingshøyringa om dei løynde tenestene, har kome til at han vil taka ordet.

– I ettertid ser eg at å nekta å møta for kontroll og konstitusjonskomitéen på Stortinget kanskje ikkje var det luraste eg har gjort, seier Bugge no.

– Men sett i ljos av at visepresident Edvard Grimstad sa på førehand at han var samd i påstandane til Lund-kommisjon og dimed ikkje hadde trong til ei høyring, fann eg at nærværet mitt ikkje nett var naudsynt. Kvifor møta opp til ei høyring der konklusjonen er dregen på førehand? (Her høyrer det med å nemna at Bugge den 6. januar 1997 sende eit langt brev til kontroll- og konstitusjonskomitéen der han gjorde greie for sitt syn på tolkinga av regelverket. Brevet er teke med som vedlegg nummer 7 i tilrådinga til komitéen.)

Kva handlar striden mellom Lund og Bugge om? Når ein har med juristar å gjera, lyt ein prøva å halda eit høgt presisjonsnivå. Det krev ein del sitering. Men faktum er at Lund skulda Bugge for å vera ein dårleg jurist og ein slett lovtolkar.

Lund-rapporten vart avlevert den 28. mars 1996. På side 438 les vi: «Forklaringen (frå Jens Bugge, red.merk.) viser at Kontrollutvalget i det vesentlige synes å ha hatt same oppfatning som overvåkingstjenesten og – i realiteten – forhørsrettene: Telefonkontroll ble iverksatt ikke først og fremst for å etterforske begåtte lovbrud, men med sikte på å kartlegge virksomheten i et parti eller en organisasjon som var av overvåkingsmessig interesse. Som det fremgår (…), er denne oppfatningen av regelens innhold ikke holdbar.»

Den aktuelle regelen er paragraf 104 i straffeloven, som i andre ledd (1950) fastsetter straff for «den som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning som har til formål ved sabotasje, maktanvendelse eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender», og overvåkningsinstruksen til det daværende Politiets overvåkningstjeneste (POT) fra 1977 som i paragraf 4 sa at «Medlemskap i lovlig politisk organisasjon eller lovlig politisk virk­somhet kan ikke i seg selv danne grunnlag for innhenting og registrering av opplysninger». Lund-kommisjonens konkluderte imidlertid med at bestemmelsen måtte tolkes innskrenkende, til tross for at formuleringen tilsa at formålet i seg selv var avgjørende, fortsetter Hustad:

Eller som Lund sjølv skreiv i ein kronikk i Aftenposten i november 2010: «Lund-kommisjonen fastslo i sin rapport at ytringsfrihets- og demokratihensyn medførte at § 104 a ikke kunne tas på ordet, og at straff forutsatte at det var tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler.» Spissformulert: Det held ikkje å taka til ords for massedrap, væpna revolusjon eller statskupp, ein må òg taka steg i den retninga skal ein kunna verta overvaka. Vel enkelt sagt: Skal ein verta overvaka, må ein ha planlagt noko som er forbode og som då er straffbart.

Feil røyndom
Bugge meinte og meiner at Lunds tolking ikkje samsvarar med røyndomen som var før Lund.

– Utsegna står fram som eit reint postulat. Ho er ikkje kjeldelagd på noko som helst vis. Lund må ha visst at alle som har hatt med overvakingsapparatet å gjera i etterkrigstida, ikkje kan ha bygt verksemda si på ei slik innskrenka forståing av paragrafen, men ikkje di mindre er denne kortfatta utsegna på side 82 basis for dei vidtgåande slutningane som vart dregne av Lund-kommisjonen om at registrering og avlytting av medlemer av NKP og AKP (m-l) var i strid med lov og instruks.

Stortinget tok Lunds syn på loven og historien til følge; det meste av overvåkningen som pågikk før Lund-kommisjonens tolkning av lovverket hadde vært ulovlig, selv om de ansvarlige hadde operert i troen på at det de gjorde var iht til gjeldende lovverk og instrukser. Følgelig ble POT omorganisert og praktisk talt nedlagt. Mange måtte gå av. De øvrige måtte søke på stillingene sine på nytt i PST, som fikk et mye strengere regelverk å holde seg til. Paragraf 104 og overvåkningsinstruksen ble endret i samsvar med Lund-kommisjonens tolkning, skriver Hustad.

Historikerne Trond Berghs og Knut Einar Eriksens tobindsverk «Den hemmelige krigen» om de hemmelige tjenestene, viser for øvrig at Lund-kommisjonen var tilnærmet alene om å tolke lov- og regelverket så innskrenkende og strengt som den gjorde. Høyesterettsdommer Bugge hadde med andre ord flertallet på sin side frem til 1996, men likevel var det Lund-kommisjonens syn som ble rådende:

I 1998 var Bergh og Eriksen ferdige med tobandsverket Den hemmelige krigen. Overvåking i Norge 1914–1997. Historieverket er i dag nær gløymt og fekk lite merksemd då det kom, og det jamvel om det vart nytta mange årsverk og gjort omfemnande arkivstudiar og ei lang rekkje intervju. I band to skriv Bergh og Eriksen fleire gonger noko anna enn det Lund og Lund-kommisjonen skreiv. Her frå side 368: «Verken under arbeidet med forskriftene på 1950-tallet eller senere synes noen involverte parter å ha forstått loven eller forskriftene på samme måte som Lund-kommisjonen i 1996. Det synes å ha vært tatt for gitt, som en selvfølge, at slik kontroll skulle kunne være en del av den forebyggende virk­somheten, ikke bare en etter­forsk­ningsmetode for å skaffe beviser i en straffesak for allerede begåtte lovovertredelser.»

– Bugge tok feil
Lund derimot hevda at han ikkje fann noko som helst grunnlag for eit slikt syn, og at det heile er etterrasjonalisering. I stortingshøyringa for kontroll- og konstitusjonskomitéen om korleis regelverket skulle tolkast, sa han mellom anna dette i 1997 om påstandane om at det måtte vera lovleg å overvaka medlemer av AKP (m-l): «Det synes å være noe man har kommet på i 1996 eller i 1997, og som nå skal brukes som begrunnelse for å legitimere en del av de tingene som har skjedd tidligere (…)».

Petter Thomassen (H) (leiar av utspørjinga, red.merk.): «Så din kollega i Høyestrett har altså tatt feil på dette punkt?»

Ketil Lund: «Han har tatt feil på dette punkt, ja.»

Men Bergh og Eriksen er på ingen måte åleine om å påstå at mykje av telefonavlyttinga vart oppfatta som lovleg. I 2008, etter alle år med søknader om innsyn i personmappene som POT hadde samla, kom sluttrapporten frå Innsynsutvalget. Utvalet skildra rettstilstanden slik: «Både før og etter 1960 kunne telefonkontroll iverksettes dersom det forelå en nødrettssituasjon (trugsmål mot ‘rikets sikkerhet’, red.merk.). Etter 1960 er nødretts­situasjonen regulert i forskriften ved at kontrollen kan iverksettes uten rettens beslutning i påtreng­­ende tilfeller.» Lund-kommisjonen tolka derimot naudretten særs strengt og tala om heilt spesifikke trugsmål mot riket. Men som Justis­departementet skreiv i 1999: Det er «ikke åpenbart at domstolene vil legge til grunn den samme strenge forståelsen av begrepet ‘rikets sikkerhet’ som sikkerhetsutvalget og Lund-kommisjonen har gjort. Det er så langt ikke avsagt høyesterettsavgjørelser i saker etter kontrolloven av 1915, men en lagmannsrettsavgjørelse fra 1997 indikerer at en trussel mot vitale norske interesser ikke behøver å være helt spesifikk før loven kan anvendes.»

Når så mange autoritetar og seierherrer i historien – som f.eks. Kåre Willoch, Jan P. Syse, høyesterettsdommerne Mellbye og Bugge, Gro Harlem Brundtland, Haakon Lie og så videre – mente og mener noe annet enn Ketil Lund, hvorfor vant Lund og kritikerne av de hemmelige tjenestene? Og hvorfor fikk venstresiden nå for første gang anledning til å dominere en granskning og omkalfatring av de hemmelige tjenestene?, spør Hustad.

Da Ketil Lund fikk oppdraget med å granske de hemmelige tjenestene i 1993 var det ingen hemmelighet at han hadde venstresidesympatier. Alt i 1977 hadde han sagt opp sin stilling hos Regjeringsadvokaten i protest mot den såkalte Listesaken, hvor politiet gikk til razzia mot Ny Tids redaksjonslokaler og beslagla lister med over 600 navn over ansatte i de hemmelige tjenestene som SV-eren Ivar Johansen hadde samlet inn. Deretter ble Lund leder av Forsvarergruppen av 1977, for videre å polemisere mot riksadvokat Laurtiz Dorenfeldt:

Hausten 1993 vart dåverande høgsterettsjustitiarius Carsten Smith kontakta av stortingsmann Edvard Grimstad, ein overvakingskritisk visepresident frå Senterpartiet, og beden om koma til eit møte i Stortinget. Under møtet fortalde Grimstad at Stortinget ynskte at ein høgsterettsdomar skulle leia granskinga av dei løynde tenestene – og det jamvel om to høgsterettsdomarar, Mellbye og Bugge, hadde hatt sentrale posisjonar i overvakinga. Mellbye hadde mellom anna skrive regelverket for dei løynde tenestene, og Bugge hadde ei tid vore ansvarleg for at regelverket vart fylgt. I førespurnaden låg fleire potensielle konfliktar: Om ein kommisjon leidd av ein høgsterettsdomar kom til at ingenting gale hadde vore gjort, ville det kunne leia til skuldingar om at Stortinget hadde tinga ein kvitvask. Om ein kommisjon leidd av ein høgsterettsdomar derimot kom til at andre høgsterettsdomarar hadde gjort noko fundamentalt gale, ville det kunne føra til store interne konfliktar. I tillegg kom det at kommisjonstilrådinga kunne hamna på bordet til Høgsterett.

Det seier seg vel sjølv at Smith no var i farleg farvatn. Grimstad ynskte ikkje ein tilfelleleg høgsterettsdomar som skulle granska overvakingstenesta i kraft av den formelle rolla si. Nei, Grimstad ynskte ein spesiell person: Han ynskte at Ketil Lund skulle leia kommisjonen. Då Bugge fekk vita at Lund var ynskt av Grimstad, tok han kontakt med Smith.

– Eg gjekk til Carsten (Smith) og sa: «Du er vel klar over at dette har sprengkraft? To høgsterettsdomarar har tidligere leitt kontrollutvalet.»

Vi kjenner sluttresultatet. Smith gav etter. Lund fekk to års permisjon for å leia det som i ettertid vart heitande Lund-kommisjonen. Kvifor ynskte Grimstad nettopp Lund? Og var det naturleg at den lovgjevande makta skulle styra den dømande?

Grimstad vedgår åpent til Hustad at han bevisst ønsket Ketil Lund. Et samlet Storting stilte seg deretter bak Lund-kommisjonen. Grimstad medgir imidlertid at regelverket kan ha blitt for strengt som følge av kommisjonens konklusjoner:

– Vi var urolege for kva som skjedde under overflata. Stor­tinget ynskte ein skikkeleg gjennomgang av heile overvakingsfeltet, og vi ynskte ein representant frå den høgste rettsinstansen. Eg fekk ansvaret for å leia arbeidet med å få på føtene ein kommisjon. Eg kom raskt bort i namnet Ketil Lund, eg såg at dette var ein mann med integritet. Eg tok då kontakt med Carsten Smith, som eg fekk eit særs godt samarbeid med. Vi meinte båe at dette var ein mann som var uavhengig nok til å leia arbeidet og som visste kva som ville tena det norske samfunnet. Så byrja eg arbeidet med å plukka ut andre, og desse heldt eg nær kontakt med gjennom arbeidet. Det var vellukka. Vi fekk eit samrøystes storting bak Lund-kommisjonen.

– I ljos av tragedien har PST fått mykje kritikk for manglande overvaking av høgreekstreme. Vart regelverket for stramt etter Lund?

– Det er mogeleg at det har vorte det. Men i ljos av situasjonen vi hadde den gongen, meiner eg at det vi gjorde, var rett. Vi fekk på plass eit ryddig og oversynleg regelverk. Men ja, mykje har skjedd sidan den gong, og mykje har endra seg.

Kåre Willoch har vært blant de hardeste kritikerne av Lund og Stortinget i denne saken. Han var og er av den oppfatning at Lund-kommisjonen var naiv og hadde et «underlig synspunkt på hva som var ulovlig å overvåke», og mener at ettertiden har gitt ham rett:

– Eg har heile tida vore kritisk til Lund-kommisjonen, som var naiv og hadde eit underleg synspunkt på kva som var ulovleg å overvaka. Det har heile tida vore klårt at det noverande forbodet mot å fylgja opp meiningar har vore altfor sterkt. Men etter 22. juli ser mange fleire dette. Meininga er ikkje at vi skal hindra meiningar i å verta spreidde, poenget er berre at dei fleste forstår at meiningar kan vera ein lykel til andre meiningar.

– Trur du at det no vert opna for meir aktiv overvaking av personar med ekstreme meiningar?
– Ja, det må opplagt verta tillate å undersøkja om ekstreme meiningar vert fylgde opp med planar om handlingar.

– Men Lund fekk eit samrøystes storting med på å seia at meiningar ikkje er nok?
– Jamvel om Stortinget har gjeve instruksen, er ikkje det ein garanti for at instruksen ikkje er naiv. Ein kan ikkje vita om meiningar er fylgde opp av planar før ein har undersøkt. Det trur eg alle no forstår.

Ketil Lund sier til Hustad at han forstår PSTs vanskeligheter med å sondere mellom meninger og planer, men holder likevel fast på at det er et skille. Han oppfatter heller ikke Lund-kommisjonens syn på overvåkning som unikt, ettersom dette synet ble delt av Stortinget.

På spørsmål om han har noen synspunkter på at EOS hindret PST i å overvåke høyreekstreme, svarer han at Lund-kommisjonen ikke hadde noen kritiske bemerkninger til overvåkning av høyreekstreme fordi den var begrunnet med risiko for voldsbruk, men at kommisjonen ville ment det samme som de mente om overvåkning av AKP dersom det bare dreide seg om rene politiske ytringer.

– Men slik du tolka paragraf 104 a, så var det og er det ulovleg å overvaka folk på grunnlag av meiningar?
– Ja, og slik er paragrafen i dag. Han vart òg endra etter at vi la fram rapporten. No har han nettopp det eksplisitte innhaldet som vi meinte at han hadde frå før.

– Men no kan vi altså ikkje overvaka høgreekstreme som vil ha muslimane ut av Europa og som argumenterer for krig mot arabarar. Gjekk du og Lund-kommisjonen for langt?
– Eg held meg til det vi sa i si tid: Skulle ein verta straffa, måtte ein ha teke steg for å realisera mål gjennom bruk av ulovlege middel.

– Og dimed kan ein seia at ein bør gå til krig mot muslimar?
– Det som altså har vore forbode etter overvakingsinstruksen av 1977 og framover, er overvaking på politisk grunnlag. Men om det til dømes ligg føre mistanke om valdsbruk, er situasjonen ein annan. Det var altså difor vi ikkje hadde noko kritisk å seia til overvaking av høgre­ekstreme. Eg meiner at det må vera gyldig å sondera mellom reine politiske oppfatningar som i og for seg kan vera nokså ekstreme – som til dømes at AKP gjekk inn for væpna revolusjon – og gruppering­­ar som har eit valdeleg uttrykk og som igjen gjev ein konkret mistanke om at noko valdeleg kan vera under oppsegling. Men det siste er tvillaust vanskeleg å avgjera og vil som alltid stilla PST andsynes store utfordringar. Men det du eigenleg spør meg om no, er om vi bør endra instruksen for lettare å kunna overvaka folk på grunn av meiningane deira?

– Ja, du har altså denne Fjordmann som seier at vi må få ut alle muslimar og gå til krig.
– Eg veit ikkje kva han har skrive, men igjen, vi meinte at det ikkje var nok at AKP gjekk inn for væpna revolusjon, vi meinte at det måte vera noko meir konkret som skulle til for å legitimera overvaking. Men når Humlen eller du eller kven det skulle vera, meiner at overvakingsinstruksen har vorte for innskrenka, og tek til ords for at nokon skal kunna overvakast utan at det ligg føre konkrete planar om vald, så ser eg at det no er legitime grunnar for slike synspunkt. Men eg tykkjer dette er eit vanskeleg spørsmål og som eg no ikkje har nok oversikt over til å koma med ei meining om.

Hverken Lund, Willoch eller Bugge er overrasket over at det nå kommer krav om mer overvåking, avslutter Jon Hustad.

Og der står vi: Lund meiner han har rett, Grimstad plukka han ut grunna meiningane han hadde synt før. Bugge og Willoch meiner derimot at dei har rett, og at Stortinget ikkje burde ha plukka ut Lund eller ein høgsterettsdomar til å leia granskingskommisjonen. Og i framtida er det mykje som tyder på at det kjem til å verta lettare å registrera høgreekstreme.

Men det kjem nok til å taka nokre år før ein norsk statsminister seier det Gro Harlem Brundtland sa på svensk fjernsyn etter Lund-rapporten: «Ingen har vondt av å være registrert.»

Dag og Tid: Brått ville alle ha meir overvaking