treholt_kontrollpos_888682p

Praksisen til Politiets Overvakingsteneste, POT, når det gjaldt overvaking/registrering av enkeltindivid og organisajonar/politiske parti på politisk grunnlag etter krigen, er blitt undersøkt i to omgangar. Først Lund-kommisjonen oppnemnt av Stortinget som la fram sin rapport i 1996, og så historieprofessorane Trond Bergh og Knut Einar Eriksen som på oppdrag av Justisdepartementet skreiv POTs historie, utgitt på Cappelen Akademisk Forlag 1998. Og det er eit faktum at dei to framstillingane konkluderer høgst ulikt om kva som har vore sett på som lovleg/ikkje lovleg registrering på politisk grunnlag i regi av POT særleg når det gjeld medlemer av NKP og AKP(ml) etter at regjeringa i 1977 ga ein ny overvakingsinstruks. Før den tid er alle rimeleg samde om at POT hadde rett til å registrere medlemer og sympatisørar av dei to partia til bruk i kontroll av personar som kunne vere aktuelle i stillingar der dei kunne få tilgang til sensitiv informasjon.

Med den nye overvakingsinstruksen av 1977 og eit samtidig forslag til nytt tryggingsdirektiv, ville justisminister Inger Louise Valle ha ei endring i denne praksisen. I forslaget gjekk ho derfor inn for ei sterk avgrensing av politiets rett til både å overvake og ikkje minst registrere ”venstreekstreme.” Lund-kommisjonens tolkning av korleis både instruks og direktiv er å forstå, dannar grunnlaget for den drepande kritikken mot POT som står å lese i rapporten som kommisjonen overleverte Stortingets presidentskap den 28. mars 1996 og som Stortinget året etter samrøystes slutta seg til med det resultat at POT blei rasert og sett år tilbake som effektiv etterretningsorganisasjon

Utspelet til Valle kom overraskande på dei fleste og vekte sterk motstand på fleire hald. Overvakingspolitiet protesterte. Det same gjorde også forsvarsjefen, general Sverre Hamre, som frykta at særleg medlemer av AKP(ml) skulle infiltrere forsvaret. Hamre gjekk så langt at han gjorde det klart overfor regjeringa at han såg det som si embetsplikt å varsle internt i NATO om Norge innførte eit direktiv for personkontroll i strid med reglane til alliansen. Men ikkje nok med det, også i regjeringa kom det til konfrontasjonar på grunn av utspelet til justisministeren . Bergh og Erisen seier det slik:

ANNONSE

– Valle hadde riktig nok i første omgang fått oppslutning fra regjeringen. Hun kom imidlertid i et mindretall etter at forsvarsminister Rolf Hansen i 1979 etter sterkt påtrykk fra Forsvarssjefen, grep inn og krevde ny behandling av spørsmålet.

I ein debattartikkel i Aftenposten 10. november 2010 retta mot Kåre Willoch skriv Ketil Lund:

1977 ga regjeringen en ny overvåkningsinstruks som sa at ”medlemskap i lovlig politisk organisajon eller lovlig politisk virksomhet ikke i seg selv” kunne gi grunnlag for innhenting og registrering av opplysninger. Det er helt på det rene at regjeringen med dette mente å endre praksis, slik at det ikke lenger skulle være adgang til å forhåndsregistrere opplysninger om politisk tilhørlighet for senere personkontroll; opplysninger kunne bare innhentes i forbindelse med en konkret kontrollsak.

Det avgjerande spørsmålet er kva som skjedde med den nye overvakingsinstruksen?. Blei den gjort gjeldande etter sin ordlyd slik Lund skriv; og at å vidareføre POTs tidlegare praksis dermed var ulovleg eller blei instruksen møtt med så sterk motstand også internt i regjeringa Nordli at departementet let POT halde fram som før til Stortinget hadde tatt stilling til spørsmålet? Ifølgje historikarane er det det siste som er korrekt. I flere skriv gjorde nemleg både overvakingssjef Gunnar Haarstad og Kontrollutvalet det klart for Justisdepartementet korleis dei tolka 1977 – instruksen. I eit brev til justisminister Valle 8. januar 1979 presiserer Kontrollutvalet sitt syn: Medlemskap i en lovlig politisk organisasjon kunne registreres dersom overvåkningspolitet anså det relevant i forhold til gjeldende militære direktiv for personkontrolltjenesten.

All den tid verken den politiske leiinga eller byråkratane i Justisdepartementet reagerte negativt på dei eintydige innspela frå Haarstad og Kontrollutvalet, er konklusjonen til Bergh og Eriksen klar: For perioden 1977 – 81 gir det dermed liten mening å hevde at overvåkningspolitiet drev en instruksstridig registrering i politisk betydning, dvs. i strid med den overorordnete politiske myndighets vilje…..Sentrale politiske aktører i denne perioden ville, som overvåknings – og forsvarsledelsen , rett og slett ikke ha ml – ere og NKPere i sikkerhetsrelaterte stillinger.

Kva så med Stortingsmelding nr. 18 som kom opp til drøfting i Stortinget den 31. mars 1981? Ketil Lund skriv i debattartikkelen i Aftenposten at det syn Haarstad og Kontrollutvalet hadde gjort gjeldande med omsyn til registrering i samband med personkontroll ”- ble avvist av regjeringen ved utarbeidelsen av en stortingsmelding fremlagt i juni 1980.”

Kva regjeringa måtte ha meint ” ved utarbeidelsen av en stortingsmelding” er ei sak. Det viktige må vel vere kva som var regjeringa sitt syn da meldinga blei lagt fram og kva som blei resultatet etter at Stortinget hadde sagt sitt? Det er dokumentert at både Andreas Cappelen som var justisminister i eit knapt år fram til 1980 etter Valle gjekk av i 1979, og Oddvar Berrefjord som var justisminister då stortingsmelding nr.18 blei lagt fram, var til ein viss grad for å innskrenke POTs rett til å registrere personar på politisk grunnlag til bruk i personkontroll. Men oppfatninga i regjeringa var delt i dette spørsmålet, og i striden som følgde, var det justisministeren og dei som delte hans syn, som kom i mindretal.

I eit handskrive notat frå Berrefjord som også er sitert i Lund–rapporten, står følgjande:

-Jeg har tidligere hatt kontakt med utenriksminister og forsvarsminister. I dag med statsminister og forsvarsminister. Det blir gitt uttrykk for at Regjeringen gjennom meldingen ikke gir påbud, men heller ikke forbud – mot registrering av relevante opplysninger av hensyn til til personkontroll. Denne tolkning kan jeg vanskelig se det er dekning for, men statsministeren – også som utenriks – og forsvarsminister – gav klart uttrykk for at man fikk følge gjeldende instrukser så lenge meldingen ikke er behandlet i Stortinget. Etter dette tar jeg ansvaret for at Haarstad ikke endrer tidligere instrukser.

Notatet er ikkje heilt enkelt å kome rundt for Lund–kommisjonen som endar opp med følgjande resonnement: Behandlingen viser den ambivalens som tydeligvis har gjort seg gjeldende også innen regjeringen til spørsmålet om forhåndsregistrering med sikte på senere personkontroll. Statsministeren overprøvet fagstatsrådens standpunkt, med den konsekvens at tjenesten fortsatte en praksis som ikke bare stred mot regjeringens oppfatning i meldingen om hvorledes forholdet bør være, men som også etter regjeringens oppfatning i meldingen var instruksstridig.

Forstå det den som kan. Men slik det er naturleg å lese det som står, så meiner kanskje kommisjonen at regjeringa Nordli ikkje hadde rett til å tolke sin eigen instruks?

Berg og Eriksen er i motsetning til Lund-kommisjonen klare i sin konklusjon: Både justisminister Cappelen og hans etterfølger Berrefjord ville i 1980 ha endret praksis før stortingsbehandlingen, men statsministeren, forsvarsministeren og utenriksministeren hadde en annen forståelse av instruksen og sikkerhetsbehovet. De håpet øyensynlig på at det var mulig å få Stortinget med på en uendret registreringspraksis primært av hensynet til personkontrollen. Overvåkningstjenesten fikk dermed mulighten til å registrere som før fram til Stortinget hadde behandlet stortingsmeldingen om overvåknings – og sikkeerhetstjenesten.

Stortinget fekk Stortingsmelding nr. 18 til behandling 31. mars 1981. Blei det da gjort vedtak som innskrenka fullmaktene til POT? I innstillinga frå justiskommiteen blei det samrøystes slått fast at at det på bakgrunn av erfaringane så langt, ikkje var grunnlag for å endre verken regelverket eller den praksis som POT hadde følgt sidan instruksen av 1977 var gjort gjeldande. Bergh og Eriksen skriv:

Jan P. Syse, formann i justiskomiteen. presiserte i sitt innlegg at det var en klar forskjell på overvåkning og registrering av opplysninger for personkontrollformål, og at komiteen ikke ønsket en innsnevring i POTs virksomhet. Overvåkningstjenesten måtte fortsatt kunne registrere aktiv deltagelse i ekstremistiske organisasjoner.”

At Syse med dette også meinte medlemer av NKP og AKP(ml) er udiskutabelt.

Etter stortingsdebatten sette ikkje justisdepartementet foten ned for registreringspraksisen til POT. Tvert imot sende departementet 3. august 1981 eit hemmelegstempla brev til Gunnar Haarstad der ein gjorde det klart at POT kunne halde fram som tidlegare, ”med eksplisitt henvisning til at Stortinget hadde godkjent det”, for å bli i professorane si formulering. Og dei held fram:  Det framgår også av påtegningene på konseptet at departementet mente at Stortinget hadde fraveket regjeringens opplegg i stortingsmeldingen. Eller sagt på ein annan måte: Stortinget hadde gitt grønt lys for at POT kunne halde fram med å registrere personar på politisk grunnlag til bruk i personkontroll.

Ved stortingsvalet i 1981 fekk dei borgarlege partia fleirtal, og Kåre Willoch skipa regjering med Anders C. Sjaastad som forsvarsminister. Under hans regime fekk forsvarssjefen høve til å endre ordlyden i overvakingsdirektivet til slik det var foreslått av embetsverket både i Forsvars- og Justisdepartementet i 1976 før justisminister Inger Louise Valle greip inn. Mellom anna blei det slått fast at dei omtalte vurderingsskriteria ikkje berre skulle gjelde undersøkte og ektefellen. Nå blei på nytt foreldre, barn, sysken og sambuar inkludert saman med ei rad andre punkt som arbeid for ytterleggåande organisasjonar og kontakt med borgarar frå Aust-Europa mv.

Bergh og Eriksen dokumenterer at POT hadde aksept på høgste politisk hald til å registrere medlemer av AKP(ml) og NKP for personkontroll. At Lund–kommisjonen kom til motsett konklusjon, er vanskeleg å forstå.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629