Kommentar

Så har også norsk mobiltrafikk blitt fanget opp av USAs enorme elektroniske trålepose. Det kommer ikke som noen stor overraskelse. Men det er likevel noe med å få det svart på hvitt.

Reaksjonene har egentlig vært tamme i forhold til det enorme programmet Snowden har avslørt.

Det er først når avsløringene går på spesifikk land og dets ledere at vi får kraftigere reaksjoner, som med Merkel.

Ansvarlige ledere later som om USA har «gått for langt». Begrunnelsen for overvåking er ellers gyldig og god: å avverge terror. Men dette kommer fra ledere som selv  vet at overvåking og kontroll er blitt en del av det moderne samfunn.

Hvorfor driver NSA med slik massiv registrering, som åpenbart vil skade USAs omdømme hos vennligsinnede? Det enkleste svaret er; fordi man kan. Fordi teknologien har gjort det mulig.

Det politisk interessante er at dette skjer under den mest liberale presidenten i USAs historie. Ideologisk skulle det ikke kunne skjedd under Obama, og det er nok noe av forklaringen på at reaksjonen ikke er sterkere. Overvåkingen er uforenlig med Obamas politiske profil.

Men den er et faktum, på samme måten som dronene. Den voldsomme utvidelse av dronekrigen er også uforenlig med inntrykket av Obama.

Likevel er begge et faktum. Overvåkingen er med å utfylle bildet av presidenten.

Hva er det vi ser?

Vi ser at teknologi fyller politisk tomrom. Det er teknologi by default. Teknologi i stedet for politikk. Er det holdbart? Nei. Men så lenge de underliggende spørsmål forblir skjult, lar man det skure.

Slik sett har Snowden gjort demokratiene en stor tjeneste. Avsløringene synliggjør at politiske ledere bruker teknologi for å unngå de vanskelige valgene: som å diskutere hvordan demokratiet behandler sine fiender. Det er et spørsmål som alltid utløser forlegenhet og avverge. Demokratier liker ikke konfrontasjon. De foretrekker dialog, troen på at alle egentlig vil det samme.

Når dette blandes sammen med store befolkningsendringer og blanding av kulturer og religioner i globaliseringens tidsalder, får det liberale demokratiet enda større problemer. Da velger det å omfavne utopien: slik det burde ha vært.

I skyggenes land utfører man så det «skitne» arbeidet som må til for å holde de farligste på avstand: med overvåking og droner.

Men overvåking rammer ikke bare jihadister og potensielle terrorister. USA har institusjonalisert et program som gjør det mulig å finne ut hva som helst om hvem som helst. Det er et resultat av hva som i fagspråket kalles Big Data. Big Data er innsamling av digital informasjon og systematisering slik at man kan finne ut nærmest hva det skal være. Big Brother er en realitet, og hvis demokrati skal være noe mer enn ord må det etableres mekanismer som beskytter mot misbruk. Denne debatten er ikke i nærheten av å bli satt på dagsorden.

Obama-administrasjonens svik er at den institusjonaliserte dette systemet uten å informere folket og uten å be om kontrolltiltak. Systemet har allerede fått etablere seg.

Establishment forsvarer systemet og kaller Snowden en forræder. Mens det blant Tea Party-folk og konservativ grasrot er en innbitt skepsis og motstand mot Big Government. NSA-avsløringene bekrefter mistanken.

En slik overvåking er against the grain, den strider mot the American spirit. Idealer som selvstendighet og suverenitet blir tomme ord hvis dette får bre seg.

En liberal president som ikke stoler på folket skurrer. Skattevesenet, IRS, sørget for at Tea Party-tilknyttede foreninger ikke fikk det skattefritaket som andre fikk. Om dette var instruert fra toppen eller ei er mindre interessant. Det var uttrykk for Obama-administrasjonens ethos; høyresiden skal knekkes. Samme ethos hadde Stoltenberg-administrasjonen; den har også utpekt høyresiden til en illegitim fiende. 22/7 ble brukt til å lage et skremmebilde. Om man selv tror på det eller ei er uinteressant. Faktum er at folk i dag må være forsiktige med hva de sier eller skriver, hvis de har et yrke i offentlig sektor eller ønsker å gjøre karriere, bli til noe.

Denne overvåkingen og mistenksomhetens kultur har også slått inn i det private næringsliv, i organisasjonsliv, utleieforhold, private forhold: Google gjør jobben.

Vi hører om mennesker som får spørsmål av sjefen om hvorfor de skal holde et foredrag for foreningen Med Israel for fred. På forhånd. Det ligger altså aktive søkeord på den ansatte som varsler «aktivitet» og som noen følger med på. Da the Patriot Act ble innført var det mye oppstuss rundt at FBI sjekket folks bibliotekutlån. Nå kan en offentlig arbeidsgiver i Norge kreve svar om hva man gjør på fritiden. Bare det at man tør å stille et slikt spørsmål sier noe om at overvåkingen har gått dem i blodet og at de mener seg i sin fulle rett.

Overvåkingen avføder ingen oppslag i avisene, for de meninger som skal holdes i sjakk utfordrer nettopp de meninger som journalister og redaktører selv forsvarer. Det er bare rett og riktig at man sørger for at ikke folk med feil meninger kommer inn i styre og stell.

Documents redaksjon har selv fått føle denne overvåkingen på kroppen og kjenner mange historier om hvordan den foregår. Men det er helt tyst i mediene. De omtaler ikke denne kontrollen med ett ord.

Akkurat som med Obama ansatte Stoltenberg-regjeringen en skokk av informasjonsmedarbeidere, som skulle sørge for å holde kontroll med budskapet. Overvåking og kontroll er to sider av samme sak. Man utvikler en spesiell mentalitet.

Man må ha kontroll med presentasjon av egen politikk. Dermed har tyngdepunktet for politikken forskjøvet seg. Fasaden er viktigere enn innholdet. Man må få gjennomslag for hvordan man selv vil bli oppfattet. Dermed begynner politikk å minne om en TV-serie fra HBO. Politikk blir spill og spin.

Da kan man heller ikke tåle eller risikere noen som ikke vil spille på lag, som kan true spillet, som kan avsløre det. Snowden har vist systemets sårbarhet: den menneskelige faktor.

Slik foregår undergraving av demokratiet innenfra; mange tannhjul griper inn i hverandre, som i sum utmanøvrer kritikk og opposisjon og bringer ubehagelige stemmer til taushet.

Slik legges det lokk på den store alvorlige debatten om Vesten og demokratiets fremtid. De liberale har problemer med å få verden til å henge i hop, isteden velger de nødløsninger. De vegrer seg for å ta Huntingtons clash of civilizations inn over seg, og skyver heller høyresiden ut. Slik polariserer de Vesten innad samtidig som terror fremstår uforståelig og forblir et truende, men marginalt problem.

I sum er dette hva vi har kalt the crisis of the liberal mind. Akkurat som i tredveårene hvor fascisme og kommunisme var ideologiske svar på det sosiale og det nasjonale spørsmål (les: arbeiderklassen) er utstøtingen og brennmerking av høyresiden på den ene siden og dialoglinjen på den andre et forsøk på å løse problemer uten å forstå eller forholde seg til deres natur. Dermed er man med å utløse større og mer alvorlige konsekvenser enn nødvendig. Det var nettopp denne blindheten som utløste katastrofene i det 20. århundre.

 

 

Les også: https://www.document.no/2013/11/helt-usannsynlig/