Kommentar

Ordet «overvåking» utløser ryggmargsreflekser hos alle på venstresiden. Det var noe vi var sterkt imot. Vi så på overvåkingen som illegitim.

Det var klassestaten som brukte makta si mot oss. Derfor var det riktig å bekjempe POT og politiet var klassepurk. Derfor kunne Ivar Johansen kartlegge 600 ansatte fra åpne kilder.

Selvovervurderingen og naiviteten var stor. Vi brukte ord som «statens klassekarakter» og trodde vi kunne sette oss opp mot staten. At den som kineserne sa – var en papirtiger.

Det var den selvsagt ikke.

Ett av resultatene av Baader Meinhof og RAFs herjinger – som pågikk nærmere tyve år, var en storstilt utbygging av tysk overvåking. Da Baader og Meinhof gikk til krig mot systemet var politisamarbeidet svakt og tilfeldig. Det var en av grunnene til at selv første generasjon kunne holde på flere år før de ble tatt. Men så kom pengene og organisasjonen og teknologien. Da krigen var over hadde Vest-Tyskland fått en overvåkingsstat, skriver Stefan Aust i sin bok om RAF.

Snowden-avsløringene har vist oss hvilket kvantesprang overvåkingen har gjort bare de siste fem årene. Mange av programmene Snowden beskriver begynte i 2009, året da Barack Obama tiltrådte.

Obama har ikke hatt noe problem med det. Ikke før Snowden avslørte at NSA og de andre tjenestene nærmest gjør USA allvitende. Da ble det et PR-problem. Men den grunnleggende diskusjonen om sivile og politiske rettigheter vs. statens allmektige øye, er svak. Også i Norge.

I et digitalisert samfunn er det mulig å finne ut alt man måtte ønske: å veie og måle befolkningen i alle de klassifikasjoner en kan tenke seg. Trygdemisbruk og skattesnyteri kan kartlegges og straffes. Sosialt avvik kan oppdages tidlig og dermed forebygge kriminalitet. Mye av dette vil spare penger og fellesskapet vil være for. Men fordi verktøyene er så finstemte kan den sosiale inntrengning bli dyp: Du blir oppdaget hvorenn du er, både fysisk og som sosial aktør.

Før pleide vi å si: Men tankene mine får du ikke.

Nå er ikke det så sikkert lenger. Selv tankene dine kjenner de.

Hvis de vil.

«Fleksibiliteten» – tøyning av regler – begynte under George W. Bush Under Obama har NSAs kapasitet gjort et kvantesprang. Teknikken er ikke synlig.  Administrasjonen har bedratt seg selv og aller mest folket. Den har hatt såkalt deniability.

Staten lyver like mye som en stor korporasjon. Ikke i en spesiell case for å beskytte «nasjonal sikkerhet», et yndlingspåskudd under den kalde krigen. Den lyver systematisk. Det er noe ganske annet. Den vil selvsagt bli fornærmet over ordet «lyve». De store kaller det andre ting.

Krigen mot terror er det vi forbinder med overvåking. Men Snowdens avsløringer viste at USAs overvåking er langt mer omfattende. Man spionerer på alt og alle. Selv allierte. Under forhandlingene med Angela Merkels regjering nylig, nektet USA å love ikke å bryte tysk lov, dvs. spionere på tysk jord.

USA sier alle «gjør det».

På hjemmebane har man lagt inn filtre som skal beskytte den jevne amerikaner. De har vist seg å være fiktive.

På gruppenivå er det forbud mot screeing, dvs å plukke ut bestemte personer til undersøkelse, på gater eller ved sikkerhetskontroller. Svarte har klaget på racial profiling, og muslimer har hatt suksess med å klage på det samme.

Nylig nedla New York-politiet avdelingen som drev med infiltrasjon av det muslimske miljøet.

I strid med seg selv

Den liberale staten er i strid med seg selv: Offisielt gir den rettigheter som gjør arbeidet med å sikre borgerne vanskeligere. Man omgår problemet ved å gjøre ting på kammerset som ikke er helt etter boken.

Staten gjør seg selv utsatt for utpressing ved ikke å være åpen om truslene og oppgavene den står overfor. Fordi man ikke belyser problemene i hele deres omfang forstår ikke befolkningen omfanget av truslene f.eks terror, og konsekvensene av overvåking.

Hvis noe alvorlig skjer er det sannsynlig at folk vil si «ja til alt» og hive borgerrrettigheter ut vinduet.

Frykt og transparens

Snowden har dokumentert noe som har gitt en ny erkjennelse.

Absolutt alt som man foretar seg på nettet må man ta høyde for kan bli lest av andre. Ordet transparens har fått en ny betydning.

Den andre siden av transparens er i dag frykt. Frykt for å ha meninger som ikke er stuerene.

Dette er i dag en frykt som går tvers igjennom vestlige samfunn. Europa har på kort tid blitt et innvandrerkontinent med en stor og voksende muslimsk befolkning som lever adskilt fra, eller i konflikt med storsamfunnet.

Europa er på vei mot noe ukjent, og europeere vet ikke lenger hvem de er.

Overvåking istedet for politikk

Da er det bekvemt å løse sosiale og politiske konflikter med overvåking.

Men overvåking gir ingen «løsning». Det kan tvertom skape nye problemer.

Alle forstår i utgangspunktet at et samfunn som ikke tør å diskutere problemene, skaper nye enten man er overtolerant eller kontrollerende.

I siste nummer av Journalisten uttrykker professor Mats Andenæs bekymring for at radikale muslimer ikke skal få uttrykke sin mening. Han er ikke den eneste som har uttrykt en slik bekymring. Kollega Kjetil Lund har vært bekymret for at PST skulle overvåke muslimske miljøer. Det vil være lovstridig og kunne antagonisere folk, advarte Lund.

Det er merkelig at samme bekymring ikke gjelder høyresiden. Der sier man med største selvfølgelighet at PST må «følge» miljøene. Hva man legger i det presiseres ikke. Å lese Document og følge debattene er naturlig. Breivik er en realitet.

 

Advarsler

Men det er noe ganske annet å be voksne mennesker med lang fartstid som skribenter om å tenke over om de kanskje kan komme til å inspirere en ny Breivik.

Det er ikke PSTs oppgave.

Til Klassekampen sier PSTs kommunikasjonssjef Martin Bernsen at samtaler er en legitim metode og «ikke inngripende».

Han sier Documents red. ikke har grunn til å være bekymret.

– Nei. De som har grunn til å føle seg overvåket er de som planlegger kriminelle handlinger som faller inn under PSTs mandat. Meninger alene er ikke nok, det må også være personer som har kapasitet og vilje til å utføre vold.

Dette er PSTs offisielle linje og den høres fin ut. Men realiteten er noe annet.

I et tilsvar til Antirasistisk senter, skriver Jon Fitje Hoffmann på PSTs blogg:

For PST har ekstremisme ingenting med religion å gjere i seg sjølv. Vi skriv heller aldri om «truslar frå muslimsk hold», slik kronikkforfattarane gjer. Ekstremisme er valdskriminalitet, med ein eller annan ideologisk, politisk eller religiøs grunngjeving. Ekstremistane forsøkjer å legitimere handlingane sine på ulikt vis, men dei er sjølvsagt på ingen måte representative for ein religion. Vår oppgåve er å forebyggje kriminelle valdshandlingar, ikkje haldningar.

Autoritet

PST mener ikke noe om religioner. Men i møtet med den erfarne skribenten 19. januar, begynte PST-folkene å belære ham om islam. Jihadistene hadde misforstått Koranen, hevdet de. For alle med minimal kjennskap til temaet er dette et kontroversielt utsagn.

Men PST folkene foredro det som om dette var den vedtatte sannhet. Det er grunn til å tro at de ikke hadde suget dette fra eget bryst, men gjentok noe de hadde hørt fra autoritative kilder. Hvem er disse kildene? De kjenner vi fra det offentlige ordskiftet. Det er de samme personer som nå har betenkeligheter med PSTs ageren overfor «islamkritikere». Et samlet norsk hovedfelt står for denne forståelsen som isolerer radikal islam. Det er nok å lytte til FAFO-forsker Morten Bøås årsaksrelativisering av Boko Haram  i disse dager.

Dette forsøk på å isolere og parkere radikal islam og benekte islamisering, får i neste omgang konsekvenser for det arbeid PST og E-tjenesten er satt til å gjøre. Jfr. In Amenas-terroren. Boko Haram står i ledtog med organisatoren Mokhtar Belmokhtar. Det er ikke bare nigerianske skolejenter og sivilister som er truet.

Men den erkjennelsen får ikke norsk næringsliv og norske borgere.

Det er ingenting som kan erstatte en åpen debatt og en åpen utveksling av informasjon. Hvor smertefull den enn måtte være. Europe og Norge står i dag overfor «utfordringer» som kun kan løses ved full åpenhet. Det seriøse «islamkritiske» miljøet i Norge er så lite at det trenger beskyttelse, ikke skremsler.

Hvis det skulle gå opp for Klassekampen/Gule/Berglund Steen, ville intet vært bedre. Da har offentliggjøringen allerede hatt sin funksjon.

Jeg tviler på om PST-tjenestemenn flest liker å skulle bli et politisk politi.