Nytt

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) hevder overfor VG at sikkerhetstjenesten aldri tidligere har hatt flere terrormistenkte å følge med på enn nå. Denne uttalelsen er langt alvorligere enn det folk flest oppfatter. Begrepet ”terrormistenkt” er nemlig meget konkret.

Det dreier seg om en rekke personer, som hver på sin kant og i små celler virkelig forbereder terroraksjoner i eller fra Norge. Nå er det, typisk nok, ressursknapphet i det mest følsomme feltet av norsk sikkerhetstjeneste, og knapphet på ressurser her er nesten like farlig som terrorister i fri drift som ikke blir oppdaget. Det ene er en funksjon av det andre.

Den rene etterretningssiden er sjelden eller aldri noe man problematiserer i det offentlige rom. Det er kutyme. Ofte henger sakene sammen med data fra andre lands sikkerhetstjenester, som automatisk høyner sakens sensitivitet. Sakene blir imidlertid raskt mer synlige dersom det ikke er til å unngå at pågripelser og arrestasjoner blir kjente i media. Her foregår med andre ord mye i det skjulte, og slik må det være for dem som har som sin oppgave å begrense eller hindre at nye terroraksjoner kommer på eller fra norsk jord. For ikke å nevne den eksplosjonsartede industrispionasjen fra et stor naboland i øst som det er tabu å nevne i våre medier.

Ressursknapphet i selve livsnerven

Men nå er det altså selve livsnerven i hele dette sikkerhetsapparatet som utfordres av ressursknapphet. Kjempestore ressurser er sugd ut i forbindelse med grensekontroll og fremmedkontroll. Det er ingen hemmelighet at budsjettene rett og slett ikke henger i hop med de faktiske behovene og de ressurser som må settes inn for å løse de raskt voksende bunken med saker som dukker opp.

I motsetning til mange andre saker i politiet kan PST-sakene knyttet til terrormistenkte ikke legges på vent. Politikerne mangler også fokus og forståelse for både alvorlighetsgrad og problemstillinger sikkerhetstjenestene nå sliter med i flere ledd.
Antallet overvåkningssaker har eksplodert i løpet av noen år, hevder PSTs talsmenn. I det sakene endelig kommer så langt som til pågripelse og varetektsfengsling er man over i en helt annen fase, som for øvrig har sine egne budsjettposter. Den klart mest følsomme delen er knyttet til det svært tidkrevende arbeidet som går forut for dette, til den krevende etterretningsdelen. Svikter det her smeller det. Sviktende budsjetter henger med andre ord sammen med umiddelbare trusler der folk er samlet. Slik er terrorens grusomme natur.

– Det er en utfordring med det tosporede systemet: I arbeidet med en lukket forebyggende sak, vil PST ofte sitte på informasjon som ikke kan brukes dersom saken blir en åpen etterforskningssak. Dette skyldes gjerne at informasjonen er etterretningsinformasjon som PST har mottatt fra samarbeidende tjenester, og at informasjonen derfor må beskyttes av hensyn til kildene til den, sier PSTs kommunikasjonssjef, Trond Hugubakken til VG.

Hvorfor sier han dette? Jo, en av årsakene er en ny og snodig departemental effektivisering hvor PST også blir tildelt ressurser etter antall saker som ”løses”, som om de var en landsens lensmannskontor! Dette har teknokratene sett som en fin løsning, siden det sitter stadig tettere med folk i besluttende og bevilgende organer som ikke aner hva sikkerhetjenestene faktisk driver med og sliter med. Når disse teknokratene i embedsverket har avgitt sine innstillinger og sendt sine påtegnelser oppover i systemet, skal det noe til å reversere det hele. Da må man være uhyre kreativ for å bli hørt, ikke minst i et land som snart må være på verdenstoppen i naivitet, nettopp i forhold til temafelt som sikkerhet og forsvar.?

Kampanjer mot sikkerhetstjenestene

Vi lever fortsatt i det landet i Europa som har hatt de klart fleste politisk ladede og til dels negativt orienterte granskningene av sikkerhetstjenestene over noen tiår, koblet med regulære politiske kampanjer mot de samme tjenestene. Med Lund-kommisjonen som avsluttet sitt arbeid i 1997 skal sikkerhetstjenestene være gransket omhyggelig 8 ganger siden 1960-årene. De fleste gangene med negativ innfalsvinkel og med omhyggelig innsolgt retorikk om ”ulovlig politisk overvåking” i media.

Den skadelige effekten dette må ha hatt på alle de tjenestemenn som har gjort en bra jobb kan vi bare forestille seg oss. Det dreier seg om en så spesialisert tjeneste med så mye tålmodighetsarbeid og utholdenhet generelt at man nødvendigvis er avhengig av meget høy motivasjonsgrad hos den enkelte. Motivasjonen er selvsagt ikke upåvirket av gjentatte, særdeles degative mediekampanjer med ren hets i tiår etter tiår. Tjenestene har blitt fremstilte som suspekte og ute av kontroll.

Om langt de fleste overvåkningene har vært behørig hjemlet i rettslig godkjente opplegg – og følgelig var høyst lovlige i politi-perspektiv – ble det aldri noe fokus hverken på det rettsapparatet som først hadde hjemlet overvåkningen eller hva de nå egentlig hadde foretatt seg de som jamret seg som mest over denne overvåkningen! De fikk se mappa si, men ingen av stjernene i showet har funnet det bryet verdt og lagt frem hele mappa til åpent gjennomsyn. Dersom innholdet var så forfeilet og forbundet med ulovlig overvåking burde jo disse mappene være gull verd som sannhetsbevis! Så langt vi har registrert har Berge Furre tatt frem ett ark av ca. 600 fra mappa si. Hvor stor mappa i Øst-Berlin måtte være er ennå ikke helt på det rene.

Hvor var så ulovlighetene, annet enn i en tettpakket, opphausset politisk kampanje som allerede i et startpunkt bar i seg alle tegn på å ville svekke sikkerhetstjenesten i vrede over nedturene som utvilsomt kom som følge av at våre overvåkere hang med i svingene.

Så aldeles løsrevet fra kontekst, og så håpløst låst i forhåndsdømmende strømmet påstander og fraser om ”ulovlig politisk overvåkning”, rettet mot tjenester som bare helt unntaksvis kunne svare for seg. Men nå risler det ut opplysninger både fra Stasi- og KGB-arkiver, og det kan gå mot en ny hverdag i Kongeriket.

Nå betaler Norge prisen: Dårlig politisk fokus på sikkerhet, totalt fraværende mediafokus knyttet til sikkerhetsutfordringer, farlig svak opinionsfokus på beredskap, samt forsvars- og sikkerhetspolitikk generelt (mye skyldes media) og etter hvert en tilstand av likegyldighet som går som en ildrød tråd over hele linjen. Den mediefiguren som kunne mest om denne problematikken, og som samtidig kunne se de store linjene , var VGs Olav Versto. Men han er ikke blant oss lenger.

PSTs talsmann sa ingenting om russisk industrispionasje i høygir, og en ny bølge med russisk interesse knyttet til norske militæranlegg og tilhørende opplegg. Norske myndigheter skal nemlig ikke si noe som kan besudle vårt forhold til naboen i øst. Det alene burde være grunnlag til ytterligere bekymringer, som om vi ikke burde ha bekymringer nok i dette farlig naive landet.

Roy Vega ?
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=10096633