Det amerikanske sikkerhetsapparatet har evne og vilje til å vite nesten alt om alle. Men de som blir overvåket vil ikke vite at de blir det.

Slik kan man formulere en del av reaksjonene på de siste avsløringene om National Security Agency blant norske kommentatorer, politikere/medier.

Reaksjonene på avsløringene har vært tamme. Folk som ellers er kritiske til USA relativiserer og bagatelliserer. Referengene varierer: Det har alltid vært og vil alltid være overvåking, alle driver med det.

Disse støtteforklaringene holder åpenbart ikke vann. Ingen annen nasjon har den kapasiteten som USA har. Når USA velger å bruke sin makt på denne måten forandres spillets regler.

– Dette vil blåse over, er referenget i norske medier. Nei, det vil ikke det. Reaksjonene i Tyskland spesielt, men også Frankrike og Spania, Brasil og Mexico er sterke. Politikerne driver ikke bare spill for galleriet. Angela Merkel var både skuffet og opprørt. Hennes Stasi-reflekser fra oppveksten ble aktivert. Dette hadde hun ikke trodd om USA og slett ikke om Obama.

Kanskje det også er noe av grunnen til de tamme norske reaksjonene: Man ville reagert mye kraftigere hvis det var en Bush eller Romney som hadde drevet butikken. Da  ville man visst at et var høyresidens ondskapsfulle trekk man så. Men nå? Man reagerer resignert, bortvendt, oppgitt. Hva kan man gjøre? Dette er verdens gang…

Høyremannen Paul Thynnes sa i sin tid de bevingede ord: – Overvåking betyr ingenting for jeg sier aldri noe som ikke tåler å avlyttes.

Med en slik innstilling er det fritt fram for Big Brother.

Men vet om Big Brother vil anse alle Thynnes uttalelser, eposter, mobilsamtaler, sms’er og tweet’er for harmløse? Kanskje kjenner han noen som har tvilsomme meninger? Da vil han bli plottet inn på et kart over mennesker han ikke vil ane noe om.

Hvordan aner vi hvem vi har med å gjøre i den digitale tidsalder? Mulighetene for feiltolkinger er legio.

Thynnes kunne kjent en person som var i forbindelse med noen «tjenestene» gjerne vil vite mer om. Hvordan vet de at Thynnes er ok? Det settes en hake ved hans navn, just in case.

Senere kan det være andre situasjoner som aktiverer «haken».

Det er slik «tjenestene» arbeider, mistenksomhet er deres grunnholdning. Men hvis denne skal gjelde hele befolkningen får vi en politistat.

I filmen om Pelle-gruppa, den kommunistiske sabotasjegruppen under annen verdenskrig, fortalte en tidligere motstandsmann hvordan han fikk i oppdrag å overvåke noen av medlemmene etter krigen. Han skygget en bestemt person, og når vedkommende gikk inn i en blokk kunne han ikke vite hvem vedkommende besøkte. Han måtte derfor notere navnene på alle i blokka. Man kan tenke seg hvordan dette legges inn i et system, og hvordan dette kan slå ut senere, f.eks. ved jobbsøknader.

Pene, pyntlige mennesker tror at det ikke skjer noe med den som oppfører seg pent, slike som dem selv. Men det gjør det, selv i demokratier. Selv det trygge, trauste Norge har lik i skapet.

Men man later som om man ikke ser farene.

Den digitale verden gir muligheter for overvåking som ingen annen epoke. At demokratiske USA har sluppet dem løs skyldes  flere faktorer, men kan kokes ned til  «9/11 meets Google».

En annen trend er den føderale regjeringens økende makt, over samfunnet og borgernes liv. Dette er the nanny state overført på oppdragelse og overvåking. Man vil vite om det er noen nasty boys out there.

Med dagens digitale eksos er det ikke noe vanskelig å lokalisere alle «avvikere», enten det er sosiale, politiske, kriminelle, religiøse. Det er bare å definere normen. Hva som utgjør avvik. Men hvem gjør det og hvordan kommuniseres avviket? Avvik i forhold til hva?

Da Hanna Arendt skrev The Origins of the Totalitarianism var fremveksten av massesamfunnet noe hun mente var en forutsetning. Forbrukersamfunnet, masseproduksjonen, masseunderholdning, politikk som PR, frembrakte massemennesket, som var sterkt preget og dominert av rådende forbruksmønstre, og politikk som vare.

Dette var tanker som var fremherskende på 50-tallet. Med 60-tallet kom troen på selvrealisering og individualisme. Men spørsmålet er om vi ikke lenge har sett en ny konformisme. Demokratisk deltakelse er synkende, avstanden mellom elite og folk er økende, og selve begrepet folk gir ikke lenger mening i et flerkulturelt fragmentert samfunn.

I denne nye usikkerhetens tidsalder, der terror er det fremste symbolet, har myndighetene behov for å vite for å kunne oppdra massene, kartlegge avvik og forebygge eller avsløre terror. Alle tre områder flyter over i hverandre, og den politiske retorikken generaliserer og mystifiserer slik at det dannes skremmebilder i hodene på folk. Media deltar villig. Skrekk er big bussines. Dette er retorikk som kan minne om 50-tallet og den kalde krigen. Kommunisttrusselen var reell, men man trodde også den gang at den som hadde rent mel i posen ikke hadde noe å frykte.

Det er ikke slik samfunn fungerer. At ikke motforestillingene er større med dagens digitale muligheter sier noe om at vi har mistet oversikten over våre liv og hvem vi legger de i hendene på.

Når lederne for et sikkerhetsapparat til 400 milliarder kroner i året sier: «Stol på oss, vi er her for å beskytte dere» så skal man være på vakt.

Det er det samme som å tro at mennesket tåler all makt, at makt ikke korrumperer.

En ting er feilvurderinger og tilfeldigheter som går ut over enkeltmennesker. Det er ille nok. Men Vesten befinner seg i en politisk krise, hva man kan kalle the crisis of the liberal mind.

Den veien vi har kjørt på fungerer ikke lenger. Mange ting må tas opp til vurdering. Uenigheten er større enn hva vi er vant til. Hva mer er: Vi er uenige om beskrivelsen av virkeligheten.

I denne situasjonen kan det være fristende for de som sitter med makten, kulturelt eller politisk, å utpeke en fiende. Når man er sterkt uenige, kan det være fristende å mene at den andre er ond, ikke en legitim demokratisk motstander.

Slike tendenser ser vi både i Europa og USA. I USA stemples the Tea Party, og i Europa plasseres en ny høyreside i skyggen av fascismen. Der er det fortsatt kaldt.

Hvis myndighetene i en slik situasjon skulle ha midler til rådighet for masseovervåking, kan vi i løpet av kort tid befinne oss i et helt annet landskap.

Både den demokratiske venstresiden og verdikonservative, liberale har hele tiden vært kritiske til blancofullmakter. Menneskelig erfaring tilsier at det må være noen som vokter vokterne. Spesielt i den digitale tidsalder.

Unnfallenheten overfor det som er kommet frem om NSAs verdensomspennende nett, er i seg selv et tegn på at vi har akseptert det som kan bli en langsom undergraving av demokratiet og det åpne samfunn.