Kommentar

Andrew Napolitanos artikkel Congress has created a monster that is coming for us publisert 9. mars, er en av de som har gjort sterkest inntrykk på meg. Jeg trengte noen dager på å la den synke inn.

I forbindelse med alt oppstyret rundt russisk infiltrering av Demokratene og påstander om at Putin ville Trump skulle vinne (hans seier er dermed illegitim), og nå latterliggjøring av Trumps påstander om at han ble avlyttet av Obama, har begrepet Deep State dukket opp. Det er kjent fra Tyrkia hvor det ble benyttet om den skjulte maktstrukturen rundt sikkerhetsapparatet. Politikere kunne komme og gå, men den virkelige makten forble skjult og var aldri på valg. (Erdogan skulle forandre på det.)

Men nå har det dukket opp i forbindelse med motstanden mot Trump. Uttrykket refererer til alle som føler seg truet av Trump eller føler en lojalitet til Obama og Hillary som overtrumfer deres plikt til å tjene presidenten. Det er forsøkt skapt et inntrykk av at Trump er en sikkerhetsrisiko, slik at de som motarbeider ham i virkeligheten gjør landet en tjeneste. Demokratene kjørte på dette i valgkampen og mediene har fortsatt. De forsøker å mobilisere motstand og psyke ut presidenten. Dette er meget uamerikansk. Noe lignende har vi ikke sett i nyere tid.

Det var ingen hemmelighet at flere av de kjente navnene fra etterreetning og sikkerhetsplitikk, som Michael Hayden (ex NSA, CIA), Jim Clapper  (Director of National Intelligence) og John Brennan (CIA) var motstandere av Trump. De var Obamas menn og Hillarys.

Men hvor går grensen mellom deres makt som overvåkere/innsamlere og deres politiske roller? Den som sitter på mye informasjon har per definisjon makt. I teorien skal det være vanntette skott mellom overvåkere/innsamlere og politikken. Men vi vet at så enkel og ryddig er ikke verden.

For noen år siden ble det kjent at Obamas elektroniske ører lyttet på mobilene til vestlige ledere. Angela Merkel ble opprørt over at amerikanerne lyttet til hennes private samtaler. Flere andre ledere var blitt utsatt for det samme. Obama ble satt i forlegenhet og USA forsøkte å glatte over. Det var en glipp.

Eller? Den som har fulgt tilsvarende avsløringer opp gjennom årene har fått med seg at utenlandske selskaper har klaget over at amerikanerne bruker sine tjenester til fordel for amerikanske konkurrenter.

USA lytter på alt de er i stand til.

I dag er dette mulig. De skranker som publikum tror eksisterer, er illusjoner.

Det kom frem for noen år siden da det ble kjent at de store amerikanske tele- og internettselskapene hadde latt NSA slippe inn bakveien. Yahoo, Google, Microsoft, At & T – alle figurerte på listen over selskaper som hadde gitt NSA «nøklene». Farvel privacy.

Var det en glipp? Slik ble det presentert, men det virket ikke troverdig. Lekkasjen var for omfattende.

Så hva har skjedd? Har National Security Agency tatt seg til rette og gått ut over sine fullmakter, eller har det skjedd ting på kammerset som borgerne ikke har fått vite?

Det er her Andrew Napolitano kommer med en fortelling som gjør at man må revurdere synet på hvem som har makten og om den er under demokratisk kontroll.

For å begynne med begynnelsen: The Foreign Intelligence Surveillance Act ble vedtatt som resultat av at Richard Nixon brukte CIA og FBI til å spionere på politiske motstandere. Det ville man ikke ha noe av, derfor ble det satt betingelser for overvåking innenfor USA:

The Foreign Intelligence Surveillance Act (FISA), which Congress passed in the aftermath of President Richard Nixon’s use of the CIA and the FBI to spy on his political opponents, has unleashed demons that now seem beyond the government’s control and are more pervasive than anything Nixon could have dreamed of.

Amerikanerne hadde behov for å overvåke utenlandske spioner på amerikansk jord. Hvordan skulle de gjøre det uten å krenke privatlivet til uskyldige amerikanere? Derfor ble det opprettet spesialdomstoler som fikk navn etter loven: FISA. Når NSA ville overvåke noen måtte de legge frem en «probable cause» en sannsynlig grunn for at noen var utenlandsk spion. Domstolen ville vurdere hvor rimelig mistanken var.

The original purpose of FISA was to place the judiciary as an intermediary between the nation’s spies and the foreign agents we all know are among us. The theory was that the NSA would first need to demonstrate to a secret court probable cause that the target of the spying is an agent of a foreign power and this would restrain the NSA from spying on ordinary Americans. This probable cause of foreign agency was a dramatic congressional rejection of the constitutional standard — namely, probable cause of crime — for the issuance of warrants. Foreign agency is not a crime.

Men her var man ute på en slippery slope. Forfatningen sier at man skal være mistenkt for en forbrytelse for å bli overvåket. Å være utenlandsk representant er ingen forbrytelse i seg selv. Her åpnes det for skjønn og misbruk.

Det var nettopp det som skjedde: Denne «probable cause» gikk fra mistanke om spion til det å være utlending og til å omfatte de som snakket med utlendinger og videre til de som kunne være i stand til å snakke med utlendinger – noe som ble så omfattende at man like godt droppet begrensninger og overvåket alle som snakket med andre som kunne snakke med en utlending. Dvs Alle.

This congressional rejection of constitutional norms began the slippery slope in which the foreign agency standard has morphed by legislation and by secret interpretations of the Foreign Intelligence Surveillance Court to probable cause of foreign personhood to probable cause of talking to a foreign person to probable cause of being able to talk to a foreign person to — dropping the probable cause standard altogether — anyone who speaks to anyone else who could speak to a foreign person.

Eh? Er dette USA eller fiksjon?

Det er her Napolitanos artikkel bør få oss til å revurdere synet på den moderne elektroniske staten. Den har så store ører og så store elektroniske tråleposer at den kan få med seg alt. Alt som sies, alt som skrives.

Men det er da ikke mulig å overvåke alt i sanntid? National Security Agency har 60.000 ansatte. Smak på tallet. Men selv ikke de klarer av den digitale strømmen. Hva gjør man? Man lagrer alt. Og det er det som skjer. Fra 2005 begynte NSA å lagre alt som sies og skrives i USA. Det lyder som science fiction, men er det ikke.

Vi vet fra erfaring at overvåkingsorgan har en tendens til å ville ekspandere. Hvis oppgaven er å lytte så vil man lytte på alt. FISA-domstolene hadde gitt NSA stadig større spillerom. Adgangen til avlytting var utvidet igjen og igjen. Til slutt sa NSA: Ville det ikke være bedre å avlytte alt og alle, og så finne the bad guys i ettertid? Man hadde jo materialet.

This Orwellian and absurd expansion was developed by spies and approved by judges on the FISA court. The NSA argued that it would be more efficient to spy on everyone in the United States than to isolate bad people, and the court bought that argument.

Hence, FISA warrants do not name particular people or places as their targets as the Constitution requires. Rather, they merely continue in place the previous warrants, which encompass everyone in the country. FISA warrants are general warrants, allowing intelligence agents to listen to whomever they wish and retain whatever they hear. General warrants are expressly prohibited by the Fourth Amendment, which requires that all warrants for all purposes be based on probable cause of crime and particularly describe the person or thing to be seized — e.g., a conversation — or the place to be searched.

FISA utvidet gradvis, og Kongressen har lukket øynene og tillatt at USA er blitt et Big Brother-samfunn. Dette er et forræderi mot grunntanken med USA – individets ukrenkelighet og motstand mot Big Government, som Napolitano finner opprørende. Kongressen har forrådt folket.

Man forstår bedre hvorfor Kongressen har interesse av å skrinlegge Trumps påstander om avlytting. Hvis det går opp for folk flest at sikkerhetsapparatet er blitt et monster som er brukt politisk, vil det få konsekvenser.

Her er vi kjernen av problemet: Kongressen har vedtatt lover og overdratt fortolkningen av dem slik at praktiseringen står i strid med fundamentale prinsipper i forfatningen.

The president can order the National Security Agency to spy on anyone at any time for any reason, without a warrant. This is profoundly unconstitutional but absolutely lawful because it is expressly authorized by the FISA statute.

Presidenten kan beordre avlytting av hvem han vil, men bevisene er ikke rettslig holdbare. De kan ikke legges frem offentlig. Da vil det være hacking. Kongressen har pålagt de store nettselskapene å gi NSA adgang til alle deres maskiner 24/7 og dette er lovbestemt. Den «lekkasjen» som kom frem for noen år siden, var ikke en glipp eller uautorisert. Det var lovhjemlet, men kan ikke omtales offentlig.

Når fullmakter og pålegg som er så omfattende ikke kan omtales, er demokratiet alvorlig beskåret.

Demokratiet lever med selvmotsigelser folk og offentligheten ikke er klar over.

The fruits of electronic surveillance cannot be used in criminal prosecutions but can be shared with the president. If they are revealed publicly, the revelation constitutes computer hacking, a federal crime.

(Derfor var lekkasjen av samtalen Michael Flynn hadde med den russiske ambassadøren et grovt lovbrudd og samtidig en demonstrasjon av makt. Fra innsiden, som viste at Trump var maktesløs.)

USA har en sterk First Amendment – om retten til ytringsfrihet. Men lovene som er vedtatt bryter denne på fundamentalt vis:

All electronic surveillance today, whether ordered by the president or authorized by a court, is done remotely by accessing the computers of every telephone and computer service provider in the United States. The NSA has 24/7/365 access to all the mainframe computers of all the telephone and computer service providers in America.

The service providers are required by law to permit this access and are prohibited by law from complaining about it publicly, challenging it in court or revealing any of its details. In passing these prohibitions, Congress violated the First Amendment, which prohibits it from infringing upon the freedom of speech.

Selv under den kalde krigen hadde ikke overvåkerne/innsamlerne denne muligheten. Det er det digitale samfunn som har gjort det mulig.

Mediene har skrevet mye om FISA-warrants: At Obama-administrasjonen ba om avlytting av Trump-hovedkvarteret i juni – hvor de fikk avslag, og i oktober – hvor de fikk tillatelse. Men dette er tøv, sier Napolitano. FISA utvidet fullmaktene til å bli helt generelle, til å omfatte alle som NSA måtte finne interessante:

Hence, FISA warrants do not name particular people or places as their targets as the Constitution requires. Rather, they merely continue in place the previous warrants, which encompass everyone in the country. FISA warrants are general warrants, allowing intelligence agents to listen to whomever they wish and retain whatever they hear.

Dette er i direkte strid med forfatningen, som uttrykkelig forbyr generelle blanco-fullmakter. Disse forsto the founding fathers som veier til tyranni.

General warrants are expressly prohibited by the Fourth Amendment, which requires that all warrants for all purposes be based on probable cause of crime and particularly describe the person or thing to be seized — e.g., a conversation — or the place to be searched.

Men i skjæringspunktet mellom 9/11, utviklingen av metadata og behovet for å overvåke, oppstår sikkerhetsstaten. Den er ikke synlig for den vanlige borger, men hvis man blir klar over omfanget forstår man at den også har politisk makt. Hvis den vil bruke den. Det synes som om det har skjedd med Obamas folk. Åtte år ved makten betyr mange utnevnelser og sterke bånd.

Obama sto for de åpne grensene og det åpne samfunn. Hvordan skulle dette holdes på plass? Ved massiv overvåking. Man ville alltid finne ut hvem som sto bak, selv om det var i ettertid. Kanskje det er derfor de liberales svar på terror er at det er «noe vi må lære å leve med». Det ligger et dypere budskap her: Dette er prisen for det åpne samfunn. Men politikerne tør ikke si det eksplisitt at ting kunne vært gjort annerledes. Når det kommer en president som vil gjøre det annerledes, fordi han verdsetter friheten og tryggheten til de innfødte høyere enn alle utlendingers rett til å besøke USA, blir han stemplet som menneskehetens fiende.

Denne vurderingen av innbyggernes trygghet og sikkerhet, prisgivningen av den i bytte mot noe annet – globalisering og rikdom – er dypt udemokratisk. Liv og trygghet er fundamentet for ethvert samfunn, i et demokrati skal det avgjøres av folket. Men her har man tatt en risiko og man vet at den vil stige fordi man ikke har kontroll. Man aner ikke hvem som slipper inn, ganske enkelt fordi landene de kommer fra ikke har noe system for utstedelse av verifiserbar ID.

De liberale og venstresiden gambler med samfunnets og borgernes sikkerhet. Det kan man slå fast med den største selvfølgelighet.

Svaret på denne usikkerheten er et elektronisk monster som lagrer alt vi gjør og sier. Som kjent lagrer Google og Apple alle lokasjoner på telefonen og laptopen. Nå også i bilen. Ikke en krok av livet vil være mørk.

Dette er en prisgivning av det mest dyrebare vi har: Retten til privatliv, til å få være i fred, til at andre ikke har innsyn i våre liv. At politikerne har opphevet denne retten via bakdøren er et forræderi mot demokratiet.

Spørsmålet om Obama overvåket Trump er vrøvlete. NSA vet alt Trump har gjort og sagt de siste ti år. (Men de kan ikke bruke det uten å bli avslørt, derfor var det kanskje Obama ba britene foreta avlyttingen).

That’s why the recent argument that Obama ordered the NSA to obtain a FISA warrant for Trump’s telephone calls and a judge issued a warrant for them is nonsense. The NSA already has a digital version of every call Trump has made or received since 2005.

Because the NSA — which now works for Trump — is a part of the Defense Department, it is subject to the orders of the president in his capacity as commander in chief. So if the commander in chief wants something that a military custodian already has or can create — such as a transcript of an opponent’s conversations with political strategists during a presidential campaign — why would he bother getting a warrant? He wouldn’t.

All of this leads to information overload — so much material that the communications of evil people are safely hidden in with the mountain of data from the rest of us. The NSA captures the digital equivalent — if printed — of 27 times the contents of the Library of Congress every year.

Den dagen det kom en president som ville være fundamentalt uenig i premissene for den liberale sikkerhetsstaten Bush II og Obama har bygget opp, ville hele strukturen være truet.

Det utenkelig skjedde: USA fikk en revolusjonær president. Derfor gjennomgår den amerikanske staten rystelser som sprenger Richters skala.

På CNN sitter man og ler av presidenten: Han er sjefen, for NSA. Hvorfor tar han ikke bare en telefon og ber dem finne ut om han er avlyttet?

Fordi de som sitter i NSA risikerer hodet hvis de svarer som sant er. Fordi Trump aldri vil få svar av et system som ser ham som en fiende.

Hvilket leder til det andre tricky question: Et system som er allvitende kan bli fristet til å bruke denne kunnskapen til sin egen fordel.

Amerikanske medier liker å skrive om the Daily Brief, en oppsummering av de viktigste ting som USAs store elektroniske ører har snappet opp. Det skal få plass på et A4-ark.

Men mediene skriver ikke om hva som ikke står der. Hvis presidenten og tjenestene er i sync vil det ikke oppstå problemer. Men hva om de ønsker å sabotere presidenten?

All of this also leads to the monstrous power of the NSA to manipulate, torment and control the president by selectively concealing and selectively revealing data to him. The Constitution does not entrust such power to anyone in government. But Congress has given it.

Det er en grunn til at personer som Michael Hayden, Jim Clapper og John Brennan begynte å oppføre seg som politikere. De er blitt politikere i kraft av apparatene de kontrollerte og de håndplukkede medarbeiderne de etterlot.

En slik makt har ikke forfatningen forutsett. Dvs den er i strid med hele ånden i den. Som Napolitano skriver: Vi gikk til krig for å bekjempe slike systemer. Nå har vi innført dem selv.

Trumps presidency er et drama som vi bare har sett begynnelsen på. Nå sitter Steve Bannon innefor. De sitter og kan se apparatet i kortene. De kan føle seg frem, de kan kreve innsyn og der hvor de merker motstand kan de fjerne folk. Men det kommer til å ta tid. Kongressens frist til Justis om å svare innen 20 mars på spørsmålet om Trump var avlyttet, var et dårlig forsøk på utpressing.

Bannon og hans folk forstår hva de er oppimot. De kjenner Amerikas historie. Denne sikkerhetsstaten er mot alt USA står for.

Katta er ute av sekken. Vi ser profilen. Liberale medier har selv avslørt mye av strukturen med sine lekkajser. Men fremdeles er det en stor oppgave å nøste opp trådene.

Mange hoder vil rulle. I Kongressen og i «tjenestene». De liberale mediene vil måtte velge. Hvilken side står de på? Rollene er byttet om. Det var under den mest liberale president ever dette systemet virkelig tok av.