big-brother-mexico-big-brother-pm-castings

Et nytt utvalg foreslår at Norge bør få en lov om digitalt grenseforsvar. Problemene  – og manipulasjonen  – avsløres allerede i navnebruken. Man later som eller opererer med begrepet “digitalt grenseforsvar, som om Norge har en digital grense parallelt med den fysiske. Men som kjent: Norge har et meget svakt grenseforsvar siden vi er assosiert med Schengen, og det digitale grensene eksisterer ikke: Det innrømmer utvalget selv når det sier at mesteparten av nordmenns datatrafikk passerer grensen selv ved “innenlands bruk”, fordi den går til servere i utlandet. Utvalget foreslår derfor at all data- og teletrafikk skal overvåkes av E-tjenesten.

Det gjelder både for logger, men også innhold. Lysne-utvalget, etter formannen, professor Olav Lysne, representerer derfor et kvantesprang i forhold til overvåking av norske borgere.

Aftenposten har brukt tre sider på rapporten, hvorav en er utvalgets eget resymé.

Men Aftenpostens egen reportasje er selvmotsigende. På den ene siden heter det: Åpner for å overvåke nordmenns datatrafikk. Lenger ned heter det:

Det blir spesifisert i rapporten at det ikke er snakk om å bruke og søke i informasjon om nordmenn i Norge.

Dette er åpenbart sprøyt og bryter med premissene for forslagene: Siden også nordmenns tele- og særlig datatrafikk krysser landegrensene må også denne innsamles hvis man vil ha tak i de mistenkelige personene. Hva enten det er organiserte kriminelle, cyberangrep, spionasje eller terror.

En slik overvåking vil gi enorme lagre av såkalte metadata: Alle elektronisk “ekshaust” som vi etterlater oss. Disse databankene skal være beskyttet, men myndighetene skal kunne gå inn i dem og søke hvis de får en dommergodkjennelse.

ANNONSE

Dette høres betryggende ut, men er det ikke. Bruken av denne adgangen bestemmes av forskrifter, forskrifter utarbeides av departementet og de kan endres i det stille. Stortinget vedtar en rammelov og det er ikke sikkert Stortinget ønsker å vite hva de egentlig åpner for. Det kan gi ubehagelige spørsmål fra velgerne. Bedre å tillegge kontrollfunksjonen til et utvalg og vise til det. Så kan kontroll – og konstitusjonskomiteen informeres bak lukkede dører.

Slik lager man et lukket system: Utad ser fasaden pen ut. Man har aktverdige motiv: Bekjempelse av cyberangrep og terror. I realiteten har man opprettet et kontrollsystem som kan brukes til å kartlegge borgernes vaner og politiske sympatier.

Det store overgripende spørsmål blir: Hvem eier informasjonen om “meg”? Nye biler vil være datastyrt, dvs det vil være mulig å se bilens bevegelser til enhver tid. Dens tekniske prestasjoner, som bestemmer funksjonalitet og ytelse, drivstofforbruk, servicebehov osv. Men også alle lokasjoner, hvor den har vært til enhver tid. Bilfabrikken kjemper om retten til å eie denne informasjonen. De vil gjerne ha serviceytelsene sammen med merkeverkstedene. EU er flinke til å inngå samarbeide med de store selskapene. USA har sannsynligvis brukt National Security Agency til å skaffe amerikanske selskaper fordeler. Er det spionasje når det er the good guys som skaffer seg selv fordeler?

Ordet den korporative stat får en ny betydning.

Helsevesenet koster mye og behandlingen kan bli bedre hvis informasjon deles. I dette leddet dukker forsikringselskapene opp. De vil ha gyldige grunner til å ha mest mulig kunnskap om kunden. Kunden er borgeren og “alle” etater og institusjoner har gode grunner for å vite mest mulig om “deg”. Hvorfor skulle de ikke samarbeide og dele informasjon? Enten det skjer i form av betaling eller motytelser`

Internett var i sin tid symbolet på det grenseløse, på frihet. Nå er det blitt symbolet på det motsatte: Total kontroll.

Kunnskap er som før makt og total kunnskap gir total makt. Det er mange som ønsker seg denne kunnskapen og Lysne-utvalget har gitt en god begrunnelse for hvorfor E-tjenesten bør få adgang til å samle all informasjon om nordmenns datatrafikk og telebruk.

Men det finnes ikke noe tegn på at Lysne-utvalget forstår rammene for forslaget. De forstår ikke premissene, men tror de kan legge sine egne.

Dette er gammeldags tenkning. Tvert imot er det en slik “de gode hensikters”-tenkning som åpner døren for det totale kontrollsamfunn.

Ikke med ett ord nevner utvalget ordet “tillit”. Hvis du skal gi noen allmaktslover bør du i det minste forlange at forslagsstiller er klar over hva han foreslår.

Det holder ikke å si at det skal legges begresninger på adgangen til materialet, at det krever godkjenning, at det ikke kan fremlegges som bevis i retten osv.

Praksis er annerledes.

En tidligere sorenskriver fortalte spøkefullt hvordan man omgår regelverket: Hvis man ønsker å undersøke en mistenkelig person sørger man for å oppnevne en forsvarer. Det krever loven. Men navnet på advokaten legges i en safe. Da er rettsbeskyttelsen opprettholdt og kartleggingen av vedkommende kan gå sin gang.

I hendene på de rette mennesker er en slik praksis en nødrett som alltid har eksistert. I hendene på de gale menneskene er den en trussel mot rettssikkerheten.

Når et lovforslag innebærer en blancofullmakt til å smale inn all data og teletrafikk om alle, blir kontrollmekanismene illusoriske. Hvor store ressurser vil kontrollmyndigheten ha til å undersøke hver enkelt kartlegging i dybden? Risikoen for overflatisk kontroll er stor. De på innsiden vil lett kunne utvikle teknikker for å skjule tvilsom kontroll.

Hvordan kan kontrollen misbrukes?

Vi har allerede et samfunn hvor en blåblå-regjering velger å gi 50 millioner kroner til et senter for forskning – les: kartlegging, overvåking, kontroll – av høyreekstreme. Det er bare det at senteret ledes av en kjent Ap-professor, Tore Bjørgo, som ikke legger skjul på sin politiserte holdning. Han har offentlig ytret at han vil se på konservative kristne miljøer. Han har sagt til Aftenposten at han synes politiet burde få i oppgave å reise hjem til folk og banke på døren der hvor folk beveger seg på kanten av hva man kan si på sosiale medier.

Norske domstoler dømmer allerede mennesker til fengselstraffer for brutale og vemmelige meldinger på Facebook. Samtidig blir en kjent jihadist frikjent i to rettsinstanser for å ha hyllet blodige terrorangrep. Norsk rett gir grunnlag for å dømme mennesker som kommer med gjentatte ytringer som i sum kan oppfattes som en oppfordring. Men en slik lovanvendelse er ikke blitt brukt overfor Ubaydullah Hussain, selv om han er medlem av en gruppe som har sendt jihadister til Syria. Ola Dunk blir derimot dratt for retten og dømt for å ha snakket over seg, ofte i fylla.

Folk har fått med seg at det eksisterer usynlige grenser for hva man kan si og ikke si. For hvem som rammes og hvem som går fri.

Dette er allerede med å rive ned tilliten mellom myndigheter og befolkningen.

Men for mennesker som tilhører de kondisjonerte eksisterer ikke problemet. De har samme forhold til høyreekstremisme som syfilis i det gamle Christiania. Det er noe som rammer de andre.

Vi vil få et samfunn der de pene menneskene drar fordeler av overvåkingssamfunnet: De får bedre helse, trafikken flyter bedre, de får bedre service, tryggere boområder, større karrieremuligheter. At noen faller utenfor er ikke til å komme utenom, men det er et beklagelig faktum. Utviklingens pris.

For mennesker på solsiden vil overvåking av samfunnets farlige eksisterer være høyst påkrevet, et nødvendig onde. Kommunalminister Jan Tore Sanner var på radioen i morges og begrunnet forslaget om et studietilbud til skolene om 22/7 med at det var så mye terror i Europa, og elevene trenger å ha kunnskap. “Terror” truer. Hva slags terror og forskjellene mellom den, kan man bøye etter eget forgodtbefinnende.

En slik bruk av terrorbegrepet har vi sett under utvikling lenge. Vi skal alle stå sammen mot terror. Men hvem er “vi”? Bare det å stille spørsmålet kan påkalle mistenksomhetens blikk.

Det skjer en stille undervisning av folk. De merker at det innføres nye uskrevne regler, og tilpasser seg. Men lovgiverne, politikerne og mediene later som de ikke ser “problemene”. Det er ikke så rart. De er selv problemenes beskyttere. De ønsker ikke at de skal bli belyst.

Slik undergraves demokratiet stille og gradvis.

Etater som Datatilsynet blir en liten kork som flyter på et stort hav av overvåking.

Hva slags strategi skal man utvikle for å håndtere og møte så omfattende problemer?

Det første man må gjøre er å holde fast ved fornuften. Den dagen folk ikke tør å innrømme og snakke om problemene har Big Brother vunnet en avgjørende seier. Da har vi kapitulert som borgere, og i fortsettelsen vil vi bare måtte gi fra oss mer og mer frihet.

Det vil forvandle politikk til teater og skuespill. Friheten blir bare rester i det indre rom.

Tidligere, i regimer vi ikke liker å sammenligne oss med,  kalte man dette å gå i “indre eksil”.

 

 

http://www.aftenposten.no/norge/politikk/Uenighet-i-regjeringspartiene-om-overvaking-av-nordmenns-nettbruk-603809b.html

http://www.aftenposten.no/norge/Utvalg-sier-ja-til-at-E-tjenesten-far-overvake-innholdet-i-all-internett–og-telefontrafikk-som-krysser-riksgrensen-603232b.html

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Derfor-bor-Norge-etablere-et-digitalt-grenseforsvar-603784b.html

les hele rapporten her

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629