Kommentar

Liberalt Laboratorium har gjort en meningsundersøkelse som viser at nordmenn tror muslimer er mer religiøse og negative til det norske samfunn enn de virkelig er. Tallene overrasker. Reflekterer de virkeligheten eller er det undersøkelsen det er noe i veien med?

Muslimer er for integrering, de er ikke for jihad eller et sharia-styrt samfunn, de går ikke så ofte i moskeen som nordmenn tror. Det eneste punkt hvor de avviker sterkt fra norske oppfatninger er i synet på blasfemi.

Hvis disse tallene stemmer må det bety at samfunnet har et stort urealisert potensial for tilnærming og samarbeid. Det er LibLabs budskap: muslimer står oss (norske verdier) mye nærmere enn vi er klar over. Disse feiloppfatningene fører til mistenksomhet. Med harddata i hånden kan man gå ut og misjonere: naboen står deg nærmere enn du tror.

Slik presenterer styreleder i LibLab, Martin E. Sandbu, undersøkelsen i Aftenposten idag. Det er velment og tiltalende, men noe skurrer. Det stemmer ikke med erfaringen; hverken den som er innhentet via andre eller den direkte. Det er slik folk bygger oppfatninger: de sammenholder hva de ser og hører med hva de leser og blir fortalt. Derav skepsisen til muslimer og islam.

Hvordan forklare svarene i undersøkelsen og spriket i forhold til vanlige oppfatninger?

LibLabs undersøkelse bygger videre på den TNS Gallup utførte for TV2. Det var den som var først med å vise at muslimer er mer moderate enn antatt. Men allerede den gang kunne man anføre mange reservasjoner mot spørsmålene.

Å måle folks generelle holdninger er vanskelig. Første spørsmål i TV2-gallupen lyder:

Mener du personer med innvandrerbakgrunn blir diskriminert i Norge i dag?

Hvis man skal få presise svar må man vite om den utspurte forstår spørsmålet «riktig». Formuleringene som brukes kan ha mange betydninger: hva menes med «innvandrerbakgrunn», er det en annen måte å si muslim på? Bruk av eufemismer er uheldig. Hva menes med «diskriminering»? Et meget ullent og mangtydig ord. Norske medier bruker det upresist. Det brukes om alt fra å bli nektet adgang til å betegne Vestens forhold til muslimer. Nettopp den siste vinkelen er minelagt.

Kontekst er alt. Såvidt jeg husker ble TNS undersøkelsen gjort per telefon. Man ser ikke hverandre og kan ikke avlese svarerens uttrykk, hvordan han/hun oppfatter undersøkelsen, meningen med den, de enkelte spørsmål.

LibLabs undersøkelse har spurt nordmenn om hva de tror er riktig svar på spørsmål om diskriminering osv. Formuleringene blir noe krøkkete:

Hvor stor prosentandel av den muslimske befolkningen i Norge tror du mener at personer med innvandrerbakgrunn blir diskriminert i Norge i dag?

Dette er et treleddet spørsmål, og uhyre komplisertt å forholde seg til: hva tror en norsk nordmann at en muslim tror eller mener om diskriminger av «innvandrere» i dagens Norge? Snakker muslimen om seg selv eller mer generelt om innvandrere? Skal muslimen objektivisere seg selv og prøve å forestille seg hva han tror innvandrere mener om diskriminering, eller skal han svare som subjekt?

Dette bare for å illustrere feilkildene. Man aner ikke hva folk tenker uten å dybdeintervjue dem.

Flere av spørsmålene i den første undersøkelse dreier seg om moral – om samfunnets moral, og hva den enkelte mener om sin egen gruppes moralske imperativ, og endog hva vedkommende synes om nordmenn og det norske samfunnets moral. For de fleste innvandrere berører dette høflighet, og respekt for grenser og fasade. Man vil helst ikke si noe negativt om sitt nye land.

Hva som forventes, er noe muslimene har vokst opp med. De er vant til å oppfylle krav og forventninger. Når TNS Gallup ringer og stiller direkte spørsmål som berører deres moral, vil de spørre seg selv: hva forventes av meg? hvordan vil de jeg skal svare? Hva er «riktig» svar?

Riktig i forhold til deres egen gruppe, riktig i forhold til det offisielle Norge: Derfor tror jeg nærmere 100 prosent prosent svarer ja på spørsmålene:

Synes du innvandrere bør gjøre mer for å bedre forholdet mellom
nordmenn og innvandrere?

Bør innvandrere og nordmenn leve mer sammen (integreres mer) enn i dag?

På «bør»-spørsmål lukter man at det riktige svaret er ja.

Sandbu og LibLab vil gjerne bidra til forståelse. Men når de kommer tilbake til nordmenn og forteller at naboen er mye mer lik dem enn de aner, kan resultatet bli det motsatte. Hvis nordmannen tar så feil er det ham det er noe galt med. Han har lest for mye VG eller hørt for mye på Oddvar Stenstrøm. (Selv de med muslimske bekjente tar feil, så det er ikke kontaktmangel som er årsaken).

Når Sandbu kommenterer årsaken til feiloppfatningene er det der tampen brenner:

Hva slags vennskap og bekjentskap er det vi har med våre medborgere når vi tar så feil av deres politiske holdninger?
Kanskje er det slik at både muslimer og ikke-muslimer kvier seg for å snakke om disse spørsmålene. Kanskje er det derfor folk med muslimske venner eller bekjente er like langt ute på jordet som de uten. Kanskje skyr vi konflikt i samtalene på jobben, i butikken, på gaten. Selv om vi forsynes med tabloide konflikter i TV- og avisdebatten, er vi redde for å snakke om temaer som kan bli lite hyggelige.

Og med god grunn. Hvis man vil komme på kant med naboen eller kollegaen kan man begynne å diskutere krigen i Irak, Palestina, karikaturtegninger osv. I de fleste tilfelle vil man raskt gå i skyttergravene og utløse instinkter og følelser. Det skaper en følelse av uoverstigelige hinder. Da er det bedre å la være. Men der nordmenn burde diskutere og be om svar er rundt spørsmål som berører oss som samfunn: likestillling, norskkunnskaper, og forhold mellom jenter og gutter, gutters oppførsel dvs. sosiale normer.

Det LibLab har fått svar på er hva muslimer oppfatter er en forventet konsensus. Det er ikke den man bruker «hjemme», men man tar den på når man skal ut og møte representanter for samfunnet. Hvis nordmenn tok Sandbu på ordet og utfordret til debatt om sensitive temaer ville selskapskonsensusen raskt punkteres.

Jeg er redd LibLab, støttet av Fritt Ord og med de beste hensikter, har levert nok et bidrag til selskapskonsensusen.