Gjesteskribent

Skal du vite hva folket mener, skal du snakke med taxisjåførene, var et typisk utsagn fra tidligere NRK-korrespondent Jahn Otto Johanson, da han var NRK-korrespondent i Berlin fra 1995 – 2000, og det var alltid interessant å høre hva han fikk ut av den jevne borgeren, hva de mente om tingenes tilstand.

Det er ikke ofte journalistene stiger ned til folket på denne måten lenger, de liker å holde en viss avstand til oss, man må jo ikke bli sett på som en populist. Så derfor skriver de med en viss distanse, og avslører, ofte uten å være klar over det, hva som skal være gjeldende normer.

Denne mandagen i september hadde Stavanger Aftenblad to artikler det var verdt å legge merke til. For det første var det et intervju med avisens egen lojalitet- og eventansvarlige Medina Kortojeva ,  den andre var omtalen fra Kapittelfestivalen, og som Hans Rustad allerede har kommentert.

Men jeg finner intervjuet med Medina Kortojeva kanskje enda mer interessant enn omtalen av Kapittelfestivalen, for dette intervjuet avslører både intervjuobjektets og journalistens oppfatning av hva som er akseptabelt.

Medina Kortojeva kom til Norge fra Ingusjetia som asylsøker for 10 år siden og ble norsk statsborger i januar i år. Hun ser ut som en helt vanlig moderne kvinne, det er ikke mulig å tolke noe religiøst ut fra bildet, men Medina er muslim og har ifølge henne selv blitt mer og mer bevisst sin egen tilhørighet. Hun har aldri opplevd diskriminering i Norge, men hatt mange diskusjoner om religion.

Om islam sier hun:

«Folks oppfatning av islam som kvinneundertrykkende er det jeg blir mest lei og oppgitt over. Jeg liker ikke betegnelsene moderate eller praktiserende muslimer. De fleste muslimene i Norge er midt på treet. Selv er jeg blitt mer og mer vestlig i tankegangen, det er det ingen problemer med innen min religion.»

Nå har hun imidlertid sagt opp jobben i Aftenbladet og skal flytte til Forente Arabiske Emirater for å drive sin egen virksomhet. Hun mener det blir for slitsomt å drive forretning i Norge, for mye byråkrati. Men det er ikke diskusjonen om næringsvirksomhetens rammebetingelser som gjør intervjuet tankevekkende, det er hennes oppfattelse av oss og dem, for da journalisten spør om religion og ekteskap og hva familien ville sagt om et ekteskap med en nordmann, forsvinner bildet av den vestlig orienterte kvinnen fra netthinnen. Hun sier:

«Det ville de ikke likt, de ville blitt veldig skuffet. For meg er det også helt utenkelig å finne meg en norsk kjæreste.»

Hvorfor?

«Det ville være veldig upraktisk, vi har så ulik kultur og religiøst ståsted at det ville vært nærmest en umulighet. Jeg kjenner til mange forhold mellom muslimer og kristne i Norge, det går nesten aldri bra.»

For Medina er jobb og karriere det aller viktigste i livet, deretter følger foreldrene og kjærligheten.

«Hva med religionen?», spør journalisten.

«Den kan jeg ikke rangere, den er en selvfølgelig del av meg uansett hva jeg gjør.»

Det er sjelden premissene for den flerkulturelle drømmen blir lagt i grus på en slik overbevisende måte, og det uten at journalisten synes å være klar over det. Her er det ikke bare vi og dem, men her er vi, Norges opprinnelige befolkning, ikke engang funnet verdig til å bli gift med en av våre nye innbyggere. Ja, man kan lure på hvordan det er mulig å ville bli statsborger i et land der du ikke vil gifte deg med de som bor der. Og det er ikke en fremmedkulturell fra Somalia eller Afghanistan som snakker, nei, bedre integrert enn Medina Kortojeva kan en vanskelig tenke seg, og allikevel er det oss og dem.  Er det ikke da på tide at vi tør å stille det særdeles politisk ukorrekte spørsmålet: Fortjener alle å bli norske statsborgere?

Det har vært flere undersøkelser av fordommer motsatt vei, de har alltid hatt utgangspunkt i nordmenns påståtte fremmedfrykt. Dersom du for eksempel leser HL-senterets rapport om nordmenns holdninger til jøder og andre minoriteter, kan du lese at:

 

«En av problemstillingene til denne undersøkelsen lød: «Hvor sterke er negative holdninger og fordommer rettet mot jøder sammenlignet med tilsvarende holdninger rettet mot andre grupper?» Undersøkelsen inkluderte derfor spørsmål om respondentenes holdninger til innvandrere og mennesker av andre nasjonaliteter og religioner som satte respondentenes holdninger til jøder inn i et bredere perspektiv. I tillegg var det ønskelig å undersøke i hvilken grad slike holdninger er sammenfallende: Er det slik at de som har negative holdninger til én gruppe også nærer tilsvarende holdninger til andre? Ved å undersøke korrelasjoner mellom de ulike holdningene ble slike forbindelser synliggjort. Gruppekonstruksjoner er generaliserende forestillinger om mennesker der individer betraktes som et kollektiv og nyanser og forskjeller viskes ut. Mens det å tenke i kategorier er en sentral del av kognitive prosesser og en nødvendig følge av et begrepslig språk, har gruppekonstruksjoner gjennom stereotypiseringer klare negative trekk. Fordomsproduksjon kan betraktes som en prosess der mennesker kategoriseres på bakgrunn av kulturelt overførte negative forestillinger. På bakgrunn av ideer om at enkelte kategorier innehar bestemte trekk (stereotypier), dannes det en bestemt oppfatning om gruppen i positiv eller negativ retning. Fordommer kan gjøre seg gjeldende på forskjellige måter, blant annet gjennom ønsker om sosial distanse. Undersøkelsen inkluderte derfor spørsmål om hvordan respondentene stilte seg til forskjellige typer kontakt.»

 

En av måtene denne problemstillingen ble operasjonalisert på var, ja nettopp; holdning til ekteskap…

 

«Spørsmål: Når du tenker på…, hvilken type kontakt

ville du synes var greit for deg? I hvilken grad ville

du like eller mislike at de giftet seg inn i familien din?»

 

Men av en eller annen grunn fant ikke journalisten noen grunn til å problematisere Kortojevas fordommer mot etniske nordmenn, men er det ikke på tide at forestillingen om «de» og «oss» blir sett i et litt større perspektiv, at vi bør forstå at det er muslimske innvandrere som er denne oppfattelsens utgangspunkt, og at den er reell, ikke et resultat av nordmenns fordommer? For når Kortojeva sier at det er utenkelig med ekteskap med en nordmann, har hun egentlig sagt det meste, men forstår vi rekkevidden?

At Stavanger Aftenblad samme mandag heller ikke klarte å problematisere at publikum på ytringsfrihetsfestivalen Kapittel 13 boikotter den israelske ambassadørens foredrag, og at Sidsel Wold ikke vil debattere med ham, gjør bare bildet komplett. Vi er alle like, men om israelere og etniske nordmenn kan vi åpenbart si og mene hva vi vil, du er aldri fordomsfull om du ikke vil gifte deg med en nordmann eller nekter å diskutere med en israeler.

Noen er åpenbart likere enn andre.

Når skal nordmenn forstå hva de er med på?