Kommentar

Bilde: Fra et oppslag i Dagsavisen om samme rapport

I et intervju med Klassekampen lørdag sier Ervin Kohn at Norge har behov for en handlingsplan mot muslimfiendtlighet etter at en ny rapport fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter avdekket utbredt skepsis mot muslimer i det norske samfunnet.

Ervin Kohn sier til Klassekampen at det er flere årsaker til at disse holdningene eksisterer. Han mener det skyldes kunnskapsløshet og holdninger, og kaller skepsisen for fordommer. Han hevder samtidig at jødehatet ikke har noe med muslimsk innvandring å gjøre.

Det er interessant, dette, hvordan en undersøkelse av folks holdninger til en religion og den påfølgende debatten i etterkant ikke makter å diskutere det mest sentrale spørsmålet, hva er det i selve troen man frykter? Samtidig presenterer HL-senteret en oppfatning av muslimer som mer voldelige enn andre som et tegn på en fordom, og viser med det tydelig hva dette dreier seg om. Det handler ikke om islam eller muslimer, men om hva vi skal få lov til å mene om ulike religioner og deres tilhengere. Det vitner om en tro på at alle mennesker, uansett religion, vil det samme. Vi snakker ikke lenger om vitenskap, men om ideologiske strukturer. Fakta blir uinteressant, det er ideologien som er interessant. Selv om allerede Harald Eia i programserien Hjernevask viste at dobbelt så mange innvandrergutter fra muslimske æreskulturer har vært i slåsskamp med våpen sammenlignet med etniske nordmenn, er det irrelevant. Vi skal ikke få lov til å tro at det er en sammenheng mellom deres tro og det de gjør.

Etter Sylvi Listhaugs opptreden i Dagsrevyen 5. desember er det én ting som er tydelig: Selv politikere som er kritiske til muslimsk innvandring vet ikke hvordan man skal argumentere mot en religion i det offentlige rom. Man vet rett og slett ikke hva man kan si eller hvordan man skal tilnærme seg vanskelige spørsmål. Det er som om vi har mistet vårt religiøse språk. For når Sylvi Listhaug fikk spørsmål om hun som politiker har ansvaret for nordmenns fordommer, makter hun ikke å stille det eneste avgjørende spørsmål tilbake til programlederen: Hvorfor skal vi som nordmenn ikke få lov til å være svært kritiske til en tro som islam? Hva om vi, etter at vi har søkt kunnskap om islam, finner at dette er en svært farlig religion? Hva om en person, etter å ha lest Koranen, akademiske analyser og personlige erfaringer, erfarer at uansett hvor mye kunnskap han innhenter, sitter igjen med en forståelse av at islam er uforenlig med slik vårt samfunn tradisjonelt har oppfattet verden?

For å kunne si hvorfor det er grunn til å være skeptisk til islam, trenger vi en forståelse av den «virkeligheten» muslimer forstår seg selv innenfor. Det er nemlig slik at uansett hvor mye HL-senteret peker på alle fredselskende muslimer som ønsker å bo i et tolerant Europa, at god integrering er viktig, så er det irrelevant dersom deres tro kan gjøre dem til noe helt annet.

Det passer godt, en uke før julaften, å avklare noen sentrale forhold. Det har seg nemlig slik at dersom vi skal ta julebudskapet på alvor, er vi nødt til å frykte islam. Julen gir oss nemlig en kunnskap om mennesket og Gud som avviser muslimers virkelighetsoppfatning, og som gir oss et oppdrag om å gjøre noe med denne typen syn på mennesket og Gud. Kristendommens Gud forkynner et gledesbudskap; at Han ble menneske for å ta et oppgjør med ondskapen en gang for alle, og dermed gjøre relasjonen mellom Gud og menneske mulig igjen. Islam hevder derimot at det ikke er en arvesynd, ingen ondskap å gjøre bot for. Det er vanskelig å tenke seg en større motsetning enn nettopp denne. Det er heller ikke noe annet spørsmål som så tydelig viser hvilken avgrunn det er mellom islam og kristendom.

Islam har en virkelighetsforståelse som er diametralt forskjellig fra den vi finner i kristen tro. Selv fornuften blir et problem, eller som pave Benedikt XVIs sa det i den berømte Regensburg-talen i 2006: «Hans (Allahs) vilje er ikke bundet av noen av våre kategorier, selv ikke våre fornuftskategorier.» Allah er ikke engang bundet av sitt eget ord.  Ondskapen blir ikke lenger ondskap i kristen forståelse, men et uttrykk for Allahs vilje.

To så ulike virkelighetsoppfatninger kan umulig leve side om side, bygge et samfunn sammen, noe også historien viser. Det handler derfor ikke om fordommer, men om dyrekjøpt kunnskap om en religion som slavebinder sine tilhengere. Dengang vi våget å kjempe mot islam, var det faktisk med utgangspunkt i kristen tro. Hva har HL-senteret tenkt å gjøre med den kunnskapen? Advare mot julefeiringen?

Kjøp Kent Andersens bok her!