Kommentar

Hvorfor brøt det ut lovløse tilstander i New Orleans, men ikke i kjølvannet av tsunamien? Er det menneskelige fellesskap sterkere i Asia enn i Vesten, spør Dagbladets John Olav Egeland.

Viktige spørsmål, vanskelige å besvare. På grunn av innebygd generalisering om store samfunn og kulturer. Det må bli gjetninger. Egelands gjetninger peker stort sett i én retning; han er pessimist på vegne av de vestlige samfunn og romantiserer de asiatiske.

Fullstendig utelatt er hvordan mediene former våre oppfatninger av katastrofene.

Tsunami-dekningen var kvasi-religiøs. Det var kritikk av vestlige regjeringers innsats, og beundring for asiatenes tause mot. Sosiale og politiske konflikter ble lite omtalt. I den grad de ble det, var det fordi katastrofen fikk fiender til å samarbeide.

Ikke alt er galt. Men utvalget er selektivt, og bildet blir ikke representativt.

Financial Times tirsdag 6.sept:

Sri Lanka: Det mektige marxistpartiet kunngjør støtte til statsminister Mhainda Rajapakse i presidentvalget senere iår. Grunn: regjeringen har lovet å reforhandle våpenhvilen med Tigrene, og si opp avtalen om deling av de utenlandske gjenreisningsmidlene.

Aceh: det meldes om en sterkere islamisering av provinsen, med en streng fortolkning av sharia. Kvinner er blitt pisket offentlig. Kristne organisasjoner og hjelpearbeidere er ikke velkomne i Aceh.

Thailand: Like etter tsunamien, da folk begynte å vende tilbake, dukket eiendomsspekulantene opp. Flodbølgen hadde rasert bygninger i strandsonen. En enestående mulighet. Vanlige folk ble jaget av vakter til Mr. Big, som de ikke en gang visste hvem var.

Hva med asiatisk fellesskap? Fellesskapet er et både óg. Det er også et resultat av årtusener med autoritært styre, sterkere gruppepress og en religiøs/tradisjonsbasert respekt for autoriteter, åndelige som verdslige. Dette gjør ikke asiatenes stoiske innsats mindre.

Et annet moment: Hvem omfatter fellesskapet? Strekker samholdet seg utover katastrofeområdet? Det var i Vesten engasjementet var sterkest. Selv i Indonesia gikk hjelpen tregt. Bekjente som ferierte i Malaysia sa tsunamien var en av mange saker på nyhetene.

Egeland har kalt sin artikkel: Den tynne linjen

I Asia var fellesskapet mellom menneskene den viktigste redningsressursen inntil den internasjonale hjelpen kom. Statsmaktens autoritet ble ikke utfordret – tvert imot så vi forsoning i dype etniske og politiske konflikter. I Louisiana vendte aggresjonen seg raskt mot myndighetene som også mistet den fysiske kontrollen over de rammede områdene. Den tynne linjen mellom sivilisasjon og anarki ble utfordret og overskredet. Hva kan vi lære av det?

Egeland mener det er den tiltagende avmakten blant de underpriviligerte som slår ut i vold, når katastfofen inntrer og de opplever at myndighetene lar dem i stikken.

Han glemmer at det er helt andre tradisjoner for opposisjon og opprør i Vesten enn det er i Asia. Den svarte underklassen følte seg latt i stikken. Men av hvem? Lokale myndigheter som borgermesteren har fått sterk kritikk for å ha nølt med evakueringsordren til 12. time.

En underklasse er et komplekst fenomen. Ta bare våre egne innvandrere. Når mediene spiller på deres offerrolle, er de selv med på å øke motsetningene.

Egeland rører ved noe: Er New Orleans et varsel om hva som venter oss i fremtiden? Det er et så alvorlig spørsmål at det er vanskelig å håndtere med et rasjonelt språk. Jeg er redd svaret er ja.

Mediene må tenke over sin rolle. Hvordan forbereder vi folk på katastrofer? Hvordan kan vi unngå å lage problemene større? The blame game er for farlig når så mye står på spill. Gjengangeren med å se seg om etter noen å legge skylden på, bør suspenderes.

Hvis truslene er så alvorlige som det er grunn til å frykte, stiller det helt nye krav til hvordan vi lever våre liv.

Les også

-
-
-
-
-

Les også