Hans Rustad Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, har lørdag en kommentar som krever at de skyldige bak den sene reaksjonen på Utøya må finnes.
Det er ikke første gang VG løfter lansen og ser etter noen å spidde.
Men det skjer snart ett år etter hendelsen og det må stilles samme forventning og krav til VG som til andre: en bør ha lært noe i tiden som har gått.
Er det noe som burde ha sunket inn er det at det ikke er lett å felle dommer. Skartveits artikkel har en skråsikkerhet og en fordømmende holdning som er forbløffende. Den er merkelig overflatisk.
Vi «vet» mer. Vi har forstått mer. At det ikke er lett å dømme.
Hvis svøpen skal svinges over politi og ambulansefolk, hvorfor så ikke over Eskil Pedersen?
Skråsikkerheten og ønske om å finne de skyldige, forbløffer. Har Skartveit tenkt over konsekvensene av sitt oppgjør?
I de korte timene etter at politiet først fikk beskjed om skyting på Utøya, var det åpenbart mange som tok gale valg. Mens helt vanlige folk gjorde det rette – uten å være trent i krisehåndtering på forhånd.
Skartveit stiller offisiell rådvillhet opp mot individuell handlekraft. Men de springer ut av to forskjellige premisser. Det ene er systembasert, det andre bunner i personlige forutsetninger. Hvis hun skulle vært ærlig måtte hun også tatt med alle som reagerte «feigt», ut fra hennes kriterier, som sto som tilskuere, også inn i egen død. Men det vil hun ikke, selv om dette også har kommet frem under vitneforklaringene. Det ville være å trampe på mennesker i dødsangst. Men hun synes det er ok å trampe på politi og ambulansepersonell.
Dette er uhederlig journalistikk. VG burde selv stille spørsmål om hva slags redaksjonell linje de har ført de siste tiår. For rådvillheten og lammelsen 22. juli skyldtes at det som skjedde var helt utenfor fatteevne. Har VG vært med å forberede det offisielle Norge på at vi lever i en verden der terroren kan ramme oss? Har VG vært med å etterlyse en større forståelse for grenser, for autoritet, for grensesetting? For alt dette handler 22/7 og lammelsen om.
VG har tidligere falt for fristelsen til å bruke klokken som moralsk målestokk/våpen på alle som kunne vært reddet, helt ned til navngitte ofre. Man skal være ganske brutal for å våge en slik øvelse. De fleste vil vite at det er etterpåklokskap og grusomhet i skjønn forening. Hvordan tror VG det er å leve med en slik byrde?
Jeg undrer meg over journalister som har guts til å henge andre menneskers liv rundt halsen på politifolk.
Skartveit beskriver en jente som levde i tre timer etter at hun ble skutt.
Vi vet ikke om hun kunne ha vært reddet, dersom flere profesjonelle hadde kommet ut på øya tidligere, eller hun hadde blitt hentet over til landsiden.
Men spørsmålene presser seg på. Hvem har ansvaret for at det ikke skjedde? Hvem tok beslutningene som førte til at mange av de profesjonelle hjelperne holdt seg i bakgrunnen, mens de frivillige reddet liv?
Skartveit går helt ned på det individuelle plan og vil vite hvem som var de skyldige. Hun avfeier at alle gjorde så godt de kunne.
Det er et feil utgangspunkt. Selvfølgelig må vi diskutere den menneskelige faktoren. Den faktoren som gjør at noen trer frem, mens andre ikke gjør det de burde gjøre i en krisesituasjon. For det er noen som er ansvarlige for de gale valgene som ble tatt. Det er vondt for respekterte mennesker i maktposisjoner å høre at de tok gale beslutninger. Men det er uutholdelig for dem som mistet sine ikke å få vite hvorfor det ble som det ble. De etterlatte fortjener svar.
Det er noe usmakelig i at Skartveit og VG snakker i de etterlattes navn. Deres sorg er bunnløs. Men vil det hjelpe om de får vite at den og den burde ha gjort det og det?
Jeg vil tro at slik presis ansvarsplassering er svært vanskelig å foreta. Det finnes ingen målestokk man bruker på enkeltmenneskers handlinger, for det som skjedde var helt hinsides den norske målestokken. Derfor var det ikke bare enkeltmennesker som ikke strakk til Det var det norske systemet. Den målestokken vi måler etter her i landet, og den har sannelig VG ganske mange aksjer i.
Skartveit vil ha svar på spørsmål som ikke lar seg besvare, for 22/7 og den norske målestokken er inkommensurable. Tilbake blir individer som handler. Og noen handler ikke, noen svikter. Hvordan kan Skartveit være så sikker på hva hun selv ville gjort? For i hennes dømmende holdning ligger en antakelse om at hun ville visst hva hun ville gjort.
Det hun til syvende og sist berører er religiøse spørsmål. Kun Gud kan vite hva den enkelte ville gjort og kun Gud kan bedømme den enkeltes skyld i det som skjedde.
Vi hører fra krisesituasjoner at den man tror skulle vært tøff er en pyse, og den som ingen regnet med, viser seg å være en helt. Man kan ikke bestemme seg for å bli en helt.
Noe har med kultur å gjøre. I de siste årtier har Norge slått inn på en kurs som mer eller mindre avskaffer vold eller anser den for utenkelig, som en ikke-opsjon.
To eksempler:
Stortinget vedtok i 1979 å avskaffe dødsstraff i krig. Det lyder paradoksalt, krig er en ekstrem situasjon, hvor man dreper for ikke å bli drept. Det er mulig at nødvergeretten vil kunne rettferdiggjøre at man anvender dødsstraff i krig også i dag, men forbudet gjør at en offisiell enhet vil ha sterke hemninger. Det interessante er mer hva et slik forbud er uttrykk for. Hva slags mentalitet? Hvilket syn på krig og vold?
Fysisk avstraffelse av barn ble avskaffet, men det var fremdeles lov med mild fysisk refs, et klaps på baken. Men selv dette var for sterkt for den milde linjen og Høyesterett forbød slik refs for noen år siden.
To talende eksempler. Koble det til lærere som ikke få ta i barna, rettigheter som blir oppfattet som en rett til å kunne sette seg opp mot voksne autoriteter, foreldre og lærere.
Skartveit burde, hvis hun tenkte etter, ikke ha vanskeligheter med å se en sammenheng, å se den politikken som førte frem til handlingslammelsen 22/7.
Den har dype røtter.
Pressens selvrettferdighet er legendarisk. Det å svinge svøpen over andre for selv å vokse moralsk er en tvilsom øvelse. Den avtvinger ikke respekt. Folk har vist større beherskelse etter 22/7 enn pressen.
