Mediene har denne uken satt et nådeløst søkelys på politiets opptreden 22/7. De gjør det med den største selvfølgelighet, overbevist om at de gjør jobben sin på en utmerket måte.

Men de demonstrerer for publikum at de selv er helt uten den selvkritikken de forventer av alle andre. I dette tilfelle politiet.

To dager på rad hadde Dagsrevyen som toppoppslag tidspunktene for når politiet kom til Utøya. Tidsdifferansen mellom Utvika og Storøya ble plottet inn. Politiet kunne vært der 15-20 minutter tidligere. Reporterne trengte ikke si det som alle tenkte: Hvor mange liv kunne vært reddet?

Dette er uverdig rapportering. Det verste er at det skjer under påskudd av retroaktiv «omsorg». Det fortoner seg som humant, men er i virkeligheten det motsatte.

Uthengningen av politiet er nok en omdreining på skruen som heter jakten på syndebukker. Man begynte øyeblikkelig med «miljøet» Anders Behring Breivik hadde tilhørt. Han hadde ikke noe sosialt liv, men levde virtuelt. Da kunne man henge ut de som hadde latt ham bruke ytringsfriheten.

Da PST-sjef Janne Kristiansen sa at Breivik ikke hadde opptrådt på en måte på nett som påkalte oppmerksomhet, ble kritikken vendt mot henne. Man har sogar krevd at hun skiftes ut.

Mediene er ikke ferdig med å fordele skyld, og turen kom denne uken til politiet. Man synes å sitte med fasit, og kan bedømme – og dømme. En som bedømmer forsøker å være balansert. Det gjør ikke mediene. De dømmer, og det kan nesten virke som de nyter det.

Det påfallende er skråsikkerheten i rapporteringen. Man legger ikke inn det uforutsette. Politiet sto i en situasjon ingen kunne forutse. De kom rett fra en situasjon der regjeringskvartalet var sprengt. Hva var dette på Utøya? Journalistene sitter med fasit og har svaret: Politiet kunne reddet liv. Dette er uetisk journalistikk.

Politisjef Sissel Hammer måtte denne uken trekke seg tilbake. Belastningen ved å svare på de insisterende spørsmålene ble for stor. I gamle dager kalte man det grid, etter kristen tid for nåde. Det finnes ingen nåde i journalistenes øyne.

De tar sitt publikum med på en følelsesmessig skyldutpekings-tur. Fordi den er emosjonelt drevet, er det lett å la seg rive med. Det gjør det dobbelt uetisk. Journalistene bryter med den rettferdighet og det samhold som skulle stått i sentrum etter 22/7.

Elementære menneskelige hensyn settes til side. Hvordan tror journalistene at politifolkene og deres familier har hatt det? De setter livet på spill, samfunnet forventer det, men takken de får av pressen er mistenkeliggjøring.

Dette føyer seg inn i et mønster av fiendtlighet, skepsis til og mistenkeliggjøring av politiet. Journalister liker ikke politi. Det er et nødvendig onde.

Men hvordan kan et samfunn forvente å ha et velfungerende politi hvis mediene betrakter dem med mistensomhet?

Politiet forutsettes å bruke vold, legitim vold. Men den samfunnseliten journalistene tilhører, liker ikke vold, særlig ikke fra statens side. Det har vært den rådende ideologi helt siden 68-kulturen vant frem. Den har gått fra å være et antiautoritært opprør til å innta samfunnstoppen. Linjen er dialog, ikke vold.

Det offisielle Norge har ikke likt USAs krig mot terror. Nå kom terroren til Norge. Fra uventet hold, men massivt. Den norske beredskapen var ikke der. Men hvem sin skyld er det? At journalister ikke en gang ser antydninger til sammenhengen mellom manglende politiberedskap og manglende politisk beredskap, sier noe om at de sitter i glasshus. De er selv en del av problemet.

Politimester Anstein Gjengedal antyder hvor problemet ligger i et stort intervju i Aftenposten: «Vi hadde ikke andre ressurser enn det vi hadde». Lenger kan han ikke gå. Politiet skal ikke agere politisk. Slik blir politiet «kvalt», dvs. de blir plassert i situasjoner der de ikke kan gjøre jobben sin og ikke kan forsvare seg.

Dette er ikke bare politiets problem. Det er samfunnets problem. 22/7 demonstrerte det.

Til syvende og sist blir spørsmålet: Hvis vi forventer at politiet skal forsvare oss, må ikke vi forsvare politiet?

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-