Nytt

Aftenposten har en lang artikkel om flukten med MS «Thorbjørn» fra Utøya 22/7. Artikkelen bygger på vitneavhør hos politiet. Overlevende og pårørende reagerer sterkt, og politiet sier alle lekkasjene påvirker nye vitner. De vil ikke vitne når det de sier risikerer å havne i mediene.

Det handler om at det man sier får konsekvenser for andre mennesker, både profesjonelt og menneskelig: I kriser handler mennesker helt uforutsigbart. Vitnene har tillit til politiet, og forteller i fortrolighet om det som har vært meget traumatisk.

Mediene oppfatter tydeligvis at de ikke er underlagt samme lojalitetsplikt. De viser til opplysningsplikten. Men hva er det med avsløringene om MS «Thorbjørn» som ikke kunnet ventet til rettssaken?

Artikkelen om flukten er meget detaljert og utleverende. Aftenposten skyter seg inn under anonymitet. Men kapteinens navn er kjent, og AUF-lederen vet alle hvem er.

Hva er poenget med reportasjen? AUF-leder Eskil Pedersen har i intervjuer gitt uttrykk for at det å leve med at de tok båten og dro vekk fra øya, er en stor belastning. Den blir ikke mindre ved at forløpet offentliggjøres, til dels med detaljer som ingen vil skal bli kjent utenfor en riktig kontekst.

Rettssalen er en riktig kontekst. Det er ikke mediene. I rettssalen vil det emosjonelle element komme frem: hvordan det var, panikken, følelsen av å befinne seg i en suspendert tid.

Men dette kommer ikke frem i en avisartikkel som skal dekke et hendelsesforløp som er langt og involverer mange mennesker.

Mediene har nå jobbet så lenge med denne saken at de burde hatt tid til noen moralske refleksjoner. De sitter åpenbart med politiavhørene, som er spredd til både forsvars- og bistandsadvokater. Avhørene representerer et enormt materiale.

Har ikke pressen noen betenkeligheter med å benytte avhørene før rettssaken?

Nyhetsredaktør Ole Erik Almlid i Aftenposten er lite ydmyk:

Nyhetsredaktøren ser ikke at deres sak lørdag skal være noe mer problematisk enn andre saker basert på terroravhørene. Han sier de har tatt med det de synes er relevant, men fjernet momenter det kan være tvil om. Alle er også anonymisert.

– Vi har trådt like varsomt som vi har gjort hele veien i denne saken. Ingen av de involverte skal være redde for at vi i framtiden ikke behandler slike saker på en verdig måte, sier han.

Virkelig? Men når de involverte, både ofre og politiet, oppfatter saken helt annerledes, burde ikke det mane til en viss ydmykhet og selvkritikk?

– Aftenposten trår over en ny grense i dekningen av saken. Dette reiser alvorlige spørsmål knyttet til ofrenes personvern og plikten til å vise hensyn til ofrene, sier AUFs advokat Frode Elgesem. De vurderer å melde saken til Pressens Faglige Utvalg.

Statsadvokat Svein Holden og politiadvokat Christian Hatlo i Oslo politidistrikt betegner overfor NTB saken som svært uheldig. Hatlo betegner lekkasjer om fornærmede og vitner som ødeleggende for etterforskningen.

– Aftenpostens sak er den foreløpige toppen av et problem som stadig eskalerer. Folk begynner å bli veldig redde for å snakke med oss, og det er noen personer vi ikke får kontakt med lenger, sier han.

Det mediene lenge har gjort er å ville definere saken, hva som er tema, hva det skal settes fokus på. Man har tatt for seg debattklima og bloggmiljøer, beredskapen, politiets innsats, PST, og Anders Behring Breiviks barndom og oppvekst. Men man har hittil  vært forsiktig med å gå inn i de vanskelige hendelsesforløpene på selve Utøya. Hvem som gjorde hva. Det sier seg selv at ikke alle kommer heldig fra et slikt søkelys, derfor er det viktig at det skjer i riktig setting.

De moralske problemene ligger innebakt i Aftenpostens artikkel, men journalistene som har skrevet den – Svend Ole Kvilesjø, Wenche Fuglehaug , Kjetil Østli – viser ikke med én setning at de har reflektert over disse problemene. I bunnen av enhver moral ligger det grunnleggende spørsmål: Hva ville jeg gjort? Utøya representerte en ekstremsituasjon, da er det ingen gitt å forutsi hvordan man ville reagert. Det er kjent fra flykapringer at folk har oppført seg stikk motsatt det man skulle forvente. Tøffinger har vist seg som kujoner, og beskjedne mennesker har plutselig opptrådt heltemodig.

Den som har vært i eller arbeidet med katastrofer er forsiktig med å dømme.

Aftenposten skriver om kapteinen på MS «Thorbjørn» som var samboer med Monica Bøsei. De hadde en datter på øya. Kapteinen ser først samboeren bli skutt rett foran seg, han flykter inn i skogen. Overlevelsesinstinkt og panikk får ham til å forlate samboeren, og han tar båten ut på vannet med åtte andre panikkslagne, uten å vite hva som er skjedd med datteren. Hva er poenget med å gjøre dette offentlig? Er ikke mannens tragedie stor nok fra før? Opplyser det saken?

Etter 22/7 har det hett at vi skal være mer menneskelige, men denne artikkelen går over en grense. Nå er det også ofrene man kan trampe på. Man har gjort det indirekte ved å fokusere på ABB på en måte som har støtt mange. Nå utleverer man også mennesker som måtte velge mellom liv og død.
Det er hjerterått.

Dette skjedde 
på MS «Thorbjørn»

Politiet har mistet mange vitner etter terrorlekkasjer

AUF vil ha etterforskning av lekkasjene fra Utøya-avhør som Aftenposten publiserte lørdag. Politiet sier mange vitner i saken har trukket seg etter at mediene begynte å gjengi fornærmedes avhør.

Les også

-
-
-
-
-