Sakset/Fra hofta

Siden Anders Behring Breiviks forferdelige ugjerninger har norske medier praktisk talt snudd hver stein i jakten på salgbare nyheter. Og de har åpenbart fått hjelp fra folk og fe i samfunnsinstitusjoner som er særdeles viktige for en fungerende rettsstat. Og grunnlaget for rettsstaten; det er at befolkningen har tillit til institusjonene som forvalter den og derfor frivillig spiller etter rettsstatens lover og regler.

Slik tillit er vanskelig å bygge opp, men desto lettere å rive ned.

I anledning behandlingen av- og den kommende rettssaken mot Breivik later et samlet Norge til å være stolte av det faktum at vi lever nettopp i en rettsstat, hvor vi ikke lar oss rive med av ønske om hevn og andre primitive instinkter. Det norske kommentariat og øvrige politikere skriver glødende om rettssikkerheten som kommer tiltalte til gode, men hva med alle andres rettssikkerhet i møtet med en aggressiv presse og samfunnsinstitusjoner som tilsynelatende lekker på alle bauger og kanter?

I januar publiserte VG den første rettspsykiatriske rapporten om Breivik. Den aktuelle rapporten var på det tidspunktet ikke offentlig tilgjengelig, så noen i forvaltningen har utvilsomt sett bort fra taushetsplikten og overlevert rapporten til VG.

Samme måned begikk Aftenposten et drøyt overtramp ved å publisere en lang artikkel om flukten med MS Thorbjørn fra Utøya 22/7. Artikkelen bygget på politets vitneavhør av de som var ombord på fergen. Både overlevende og pårørende reagerte naturlig nok sterkt, og politiet opplyste at alle lekkasjene påvirket nye vitner, som ikke ville la seg avhøre i frykt for at det de sa ville havne i mediene. Flere vitner skal også ha trukket seg etter at norske medier begynte å gjengi politiavhør. Kort etter tok AUF til orde for en etterforskning av lekkasjene fra Utøya-avhør.

I februar trakk Oslo tingrett på politiets anmodning tilbake oppnevnelsen av Sigurd Klomsæt som bistandsadvokat. Årsaken var at Klomsæt hadde lekket flere bilder og taushetsbelagte dokumenter til de samme mediene som ellers pretenderer å være opptatt av rettssikkerheten her til lands. Få kommentatorer så noen grunn til å problematisere Klomsæts virksomhet, og enda færre så noen grunn til å navngi Klomsæt som mannen bak lekkasjene, hvilket stiller de samme avisredaksjonene som tydeligvis ikke så noen problemer ved å navngi de traumatiserte AUF`erne som var ombord på MS Thorbjørn i et heller ugunstig lys.

Politiet utelukket imidlertid ikke at det er flere som lekker i saken, inkludert politiet selv. Spesialenheten for politisaker vurderer fortsatt om det skal iverksettes etterforskning.

Det kan muligens være en fordel med mindre vurdering og mer etterforskning. Riktignok har jeg i flere år hørt rykter om at særlig Oslo-politiet er sprunget fullstendig lekk, men på grunn av en nærmest lyserosa tiltro til politiet har jeg hele tiden gått ut fra at det ikke var hold i dem. Den tiltroen fikk seg en knekk mandag kveld da jeg tilfeldigvis falt over en artikkel i Dagbladet.

Der sto det å lese:

– Breivik var «en øde øy»

En deltager på et møte i regi av nettstedet Document.no i 2009 har, etter hva Dagbladet får opplyst, forklart til politiet at Anders Behring Breivik framsto ensom da han var på møtet.

– Jeg syntes synd på ham, han virket ensom, har hun forklart.

Kvinnen mente Breivik framsto som en upopulær person, og hun har overfor politiet omtalt Breivik som «en øde øy».

De hilste, men hadde ingen videre kontakt.

Uttalelsene er ikke utpreget interessante og har ingen informasjonsverdi i saken mot Breivik. Når de likevel fanget min interesse er det fordi det er jeg som har sagt det. Til politiet i et frivillig vitneavhør i oktober. I det jeg trodde var en konfidensiell telefonsamtale spurte politiet om hva det var som gjorde at jeg la merke til- og husket ham fra det aktuelle møtet i 2009 og jeg svarte, bla fordi jeg håpet å kunne hjelpe politiet i deres videre etterforskning. Neste gang spørs det om jeg er like villig til å bidra. Ikke fordi jeg har noe ankepunkt i forhold til hva jeg har sagt, men fordi jeg altså sa det til politiet – ikke til Dagbladet.

Saken er ellers en ren bagatell, spesielt sett på bakgrunn av hva andre er blitt utsatt for, men den føyer seg inn i en lang rekke av lekkasjer fra politiavhør. Og med så mange avhør på avveie er det umulig å tro at politiet har noen kontroll på det materialet de har samlet inn – og det er like umulig å tro at ikke flere av lekkasjene stammer fra politiets egne rekker.

Men der mange har en rørende tiltro til politiet, er journalister som yrkesgruppe sjelden omfattet av noe lignende. Journalister lever tross alt av nyheter og er følgelig stadig på jakt etter salgbare sådan. Men er de da bare journalister? Er de ikke også borgere som selv nyter godt av rettsstaten, som i sin tur opprettholdes av befolkningens tillit til den? Hvordan ville de selv like å se egne eller nære pårørendes politiavhør på trykk, kanskje endatil avgitt i en traumatisert tilstand? Problematiseringen av at politiet – og enkelte advokater på oppdrag for samfunnet – lekker i en grad som fort kan få utrivelige følger i form av befolkningens manglende tillit og dermed oppslutning om felles institusjoner, og medienes rolle i samme forbindelse, er ikke-eksisterende.

Og det er da ganske snodig for en presse som i flotte skåltaler roser seg av å være demokratiets vaktbikkje? Det virker imidlertid som om viljen og evnen til å se på seg selv med det samme kritiske blikket som de ser på andre samfunnsinstitusjoner er fraværende. Til dags dato kan jeg knapt huske å ha sett norske medier ta selvkritikk når det er blitt reist spørsmål om deres dekning av en sak eller publisering av taushetsbelagt materiale. Det er alltid en unnskyldning om at «folket» har krav på informasjon. Hvilket krav mener man egentlig at «folket» har på å få vite hva f.eks. Utøya-overlevende følte de første skrekkfylte minuttene ombord på MS Thorbjørn? Og hvis noen medier virkelig mener at «offentligheten» har noen som helst interesse av hva slags overfladisk inntrykk jeg fikk av Breivik, så kunne de jo bare ringt og spurt? Å nei da, i stedet velger de å nok en gang bidra til å underminere tilliten til en viktig samfunnsinstitusjon, som i fravær av slik tillit vil få store problemer med å utføre de oppgavene den er satt til: å ivareta vår alles trygghet – journalistenes inklusive.

Med alle sine feil og mangler er de sistnevnte dog profesjonelle nyhetsjegere som ter seg deretter; det er faktisk langt verre med de som er på innsiden og bevisst svikter den tilliten de selv har fått som en del av samfunnsbærende institusjoner – med potensielt alvorlige konsekvenser for både samfunn og rettsstat. Med såpass mange lekkasjer er det ubegripelig at ansvarlige myndigheter ikke har grepet fatt i problemet for lengst.

Det går vel av og til an å tenke litt lenger enn nesa rekker?