22/7

Klassekampens Åse Brandvold har intervjuet professor emeritus Bernt T. Oftestad i forbindelse med hans bok Etter Utøya. Om det nye norske Vi og det nye norske De. Brandvold greier det kunststykket å dolke en forfatter av en bok om ytringsfrihet i ryggen med hans egne ord. Det er dobbeltmord: på forfatterens integritet, på ordenes integritet og i neste omgang leserne som blir forledet til å tro at Oftestad er en farlig person. Brandvold og Klassekampen gir et incitament til at leserne på et gitt tidspunkt kan bli en mobb.

For ut fra sitatene og sammenhengen de settes i, må leseren tro at Oftestad er en farlig person. Intervjuet over to sider gir ingen lyst til nærmere bekjentskap.

Det er slik den leninistiske modellen for agitprop virker. Klasssekampen har til tider ansatser til nytenkning og det finnes gode artikler, men når det kommer til stykket faller man alltid ned på den leninistiske linjen som er elitær, undertrykkende og intolerant.

I et åpent samfunn blir dette ekstra synlig, for den som orker å sjekke. Brandvold intervjuet undertegnede en gang om Bruce Bawer, og jeg sa han var en ordinær samfunnskritiker. Hun mente noe annet. Jeg spurte om hun hadde lest boken hun siterte fra – Surrender. Nei, hun hadde ikke det. Hun hadde lest anmeldelsen til avisens kritiker Tom Egil Hverven. Han har en tendens til å mene at alle veier fører til Auschwitz når han leser forfattere av Bawers type.

For den som kjenner ML-bevegelsens historie er ikke dette noe nytt. Bak Klassekampens musikk, teater og filosofioppslag er den samme gamle jernneven synlig. Den har bare, som Tron Øgrim en gang sa om borgerpressa, silkehansker på.

Det er selvsagt en forferdelig opplevelse for en akademiker fra Menighetsfakultetet å bli hengt i sine egne ord.

Ingressen sier det meste:

Ap-staten: Mange unge ble drept på Utøya. 15.000 fostre aborteres hvert år. Med slike sammenstillinger vil Bernt T. Oftestad skape debatt om Ap-staten.

Hva var det Tron Øgrim sa på en sommerleir på Tromøya, trolig i 1968: – Vi skal leie dem ut i myra.

Det var SUF-speak for nakkeskudd. Men vi som hørte på oppfattet ikke den mørke undertonen, vi syntes det var morsomt sagt.

Kulturrevolusjonen satte dette i system med sin spissrotgang og selvkritikk. Desken i Klassekampen styres fortsatt av rødegardister. Ikke til vanlig! De fleste provoserer ikke, og trenger ikke en slik behandling. Men når en klassefiende dukker opp, har man beredskapen klar.

Intervjuet forløper som et forsøk på en samtale. Sitater refereres, men de lyder tamme. Brandvold gjør ikke noe forsøk på å forstå hva som sies. En journalist som ikke forsøker å formidle en boks hovedbudskap, er enten en dårlig eller ondsinnet journalist. Oftestads bok er et oppgjør med et sosialdemokrati som er i dyp krise. Brandvold gir inntrykk av at Oftestad er en marginal person med farlige tanker.

En måte å ta innersvingen på intervjuobjektet på, er å spille dum. Når Oftestad hevder at det var et stort misforhold mellom løftene om mer åpenhet og mangel på fri debatt, svarer Brandvold:

– Et alternativ stemme som ble intervjuet i denne perioden var Ole Jørgen Anfindsen?

Hvordan skal man svare på slike dumheter uten å bli personlig tilbake? Poenget er at journalisten neppe ville referere et svar som var som fortjent. Mange drevne politikere finner seg i tilsvarende styrte samtaler, der journalisten presser objektet til å svare på umulige spørsmål. Svaret må bli en tøffere behandling av pressen. Men høfligheten og godtroenheten er noe nordmenn har vanskelig for å gi slipp på. I stedet ansetter politikerne spindoktorer.

Farverike personer som Oftestad pynter opp, men ufarliggjøres ved at deres budskap effektivt feiltolkes og dermed blokkeres den egentlige mening.

La det være sagt at Oftestad på et viktig punkt roter og vikler seg inn i tanker som ikke faller heldig ut. Det er i punktet om legitimering av handlinger. Hvis A, så B, og derav følger C: Oslo tingrett fant at Anders Behring Breivik var tilregnelig og at han var politisk og tilhørte et miljø. For å komme frem til et slikt resultat måtte man se bort fra mye av det som var fremkommet i retten. Ikke minst fra aktoratets side. Svein Holden og Inga Bejer Enghs fremføringer var enestående. De demonstrerte hinsides rimelig tvil at Breivik var utilregnelig. Likevel valgte Oslo tingrett å feie deres påvisninger til side og trodde i stedet på Lars Gule og Matthias Gardell.

De første kritiske merknader til dommen er kommet i et notat at Morten Kinander i Civita. Mer vil komme.

Også Oftestad kjøper Breiviks tilregnelighet. Men han mener at domstolen burde ha problematisert forholdet mellom gjerninger og politisk syn.  Han skriver på s. 38:

 

Straffeloven kunne anvendes mot Behring Breivik, fordi hans ideer har mening i en «ekstremistisk subkultur». Han har en språklig kommunikativ relasjon til dette «subkulturelle» meningsunivers. Men det er ikke bare han som har en slik relasjon. Argumentasjonen mot de «subkulturelle» ideene, det å forkaste dem, avvise dem som politisk og etisk uakseptable, forutsetter at man må kunne forstå dem. Man finner at de har en fattbar mening, er altså ikke absurde, men de er politisk-etiske uakseptable og ikke adekvate i forhold til virkeligheten. Også Tingretten må ha forstått dette ideunivers, ellers kunne den ikke ha lagt det som grunnlag for å bestemme Behring Breivik som tilregnelig.

Oftestad kan neppe ha vært til stede under rettsforhandlingene. Hadde han det vært kunne ville han sett at domstolen ikke forsto de subkulturelle ideene. Og hadde han kjent disse ideene ville han skjønt at Breivik var en asosial og atypisk representant, som kommuniserte svært dårlig med mennesker, og kun representerte en fringe. Selv blant disse var han eksepsjonell.

Det spesielle med tingretten var at den forsto at det var noe den ikke forsto og den kastet seg over det vrengebildet som dets fiender med glede fremførte. Å hevde, slik Oftestad gjør, at tingretten «forsto» er derfor fundamentalt galt. Hadde Tingretten villet kaste ærlig lys over dette eller disse «miljøene» hadde rettssaken blitt langt mer komplisert. Men når forsvaret hadde innkalt vitner fra disse «miljøene» kun for å defamere dem, og pressen bidro med fynd og klem, kunne resultatet bare bli motsatt: en bekreftelse på de fordommer man begjærlig grep til.

Derfor ble saken full av paradokser. Domstolen avviste at Breivik led av vrangforestillinger i psykiatrisk forstand. De normaliserte hans vrangforestillinger, for i neste omgang selv å omfavne og kjøre frem sine egne vrangforestillinger om «subkulturen».

Dette har ikke Oftestad fått med seg. Han er inne på noe, men trekker gal konklusjon.

Tingretten burde ha presisert at det må skjelnes mellom (psykiatrisk/kulturell/filosofisk) vurdering av tilregnelighet og den strafferettslige vurdering av Breiviks gjerninger. Om den ikke forutsetter et slikt skille, burde det ha vært tydeliggjort.

Men dommen er da helt klar på at Breiviks handlinger springer ut av et miljø. Egentlig sto dette subkulturelle miljø på tiltalebenken. Breivik ble kjent tilregnelig for at ikke 22/7 skulle bli «meningsløs» og privat. Derfor kunne hans mest vanvittige voldsfantasier blåstemples som innenfor normalen i det subkulturelle. Oftestad har ikke fått med seg dette.

For uten et slikt skille blir når alt kommer til alt, dommen over Behring Breivik også en politisk-ideologisk dom i strid med demokratiets liberalitet. Det blir straffbart å være tilregnelig, slik Breivik er det ved sitt historiesyn, sine begreper og sitt språk.

Dommen over Breivik er ideologisk. Men den er ikke ideologisk over Breivik, men en innbilt fiende.

Det er ikke mulig å avsi en ideologisk dom over Breivik, for hans ideer og begrunnelser hører hjemme i fantasien. Hvilken målestokk skal man vurdere voldsfantasiene hans etter? Akkurat på dette punkt er Fjordmans ord relevante: – Jeg har aldri vært i nærheten av noen noen gang som har tenkt noe som kan minne om dette. (Manifestet tredje bok). Holden og Bejer Engh demonstrerte dette springende punkt, psykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby gjorde det til gagns.

Ved å normalisere Breivik oppstår det problem som Oftestad påpeker: Man går ikke inn på de legalitets og legitimeringsspørsmål som Breiviks tanker reiser, hvis man tar ham seriøst. Først normaliserer man ham, så avskriver man videre spørsmål. Det kan ikke en rettsstat gjøre, mener Oftestad, den er nødt for å gå inn på og konfrontere hans resonnement.

Alle som fulgte rettssaken vet at det var emosjonelt, politisk og menneskelig umulig. Hvem skulle gjort det? Bejer Engh og Holden ville utløst et ramaskrik hvis de hadde forsøkt og det var heller ikke deres oppgave. Det måtte vært forsvarets, men Geir Lippestad hadde lagt opp strategien som domstolen skulle lande på: det var de onde tankene på nettet som hadde møtt et skakkjørt menneske.

Derfor er det et hypotetisk spor Oftestad følger. Han tenker logisk ut fra resultatet, men glemmer, eller forstår ikke at domstolen tok feil på et langt tidligere tidspunkt.

Prinsipielt har han rett. Hvis domstolen fant Breivik tilregnelig burde den også ha drøftet eller belyst hans ideologiske tankgang. I stedet ble han freak og det var de onde bakmennene som var de farlige. Det mørke nettet.

Oftestads resonnement kan knyttes an til hva Røde Brigader, RAF og palestinerne tenkte og grunnga sine handlinger med: en rett som sto over den borgerlige. Dette ville det vært livsfarlig for retten å belyse. Rettssalen var full av gamle og yngre 68’ere og venstreradikale på alle sider. De ville steilet hvis Lippestad hadde vært en type Jacques Verges som stilte spørsmål ved domstolens legitimitet, slik Verges gjorde i forsvar av Carlos «Sjakalen» og Klaus Barbie eller Pol Pot-ledere. Han dro frem Vestens og in casu Frankrikes forbrytelser i koloniene og spurte om dette var en makt som kunne dømme andre.

Oftestad antyder at et forsvar for Breivik kunne gjort det samme, og at retten måtte ha besvart kritikken.

Otestad sier at Breivik satte seg ut over og over gjeldende rett ved å tilrane seg retten til å bestemme hvem som skulle leve og dø. Aktivt.

I dette ligger en prinsipiell avvisning av den nærværende og etablerte statens legitimitet. Men en slik avvisning kan begrunnes ut fra ideologiske forutsetninger. Behring Breivik har sitt særegne historiske utviklingsperspektiv. Staten har ikke reist seg mot en truende historisk utvikling, tvert imot befordret den. Det har gitt ubotelige sivilisatorisk, kulturelle og nasjonale skader. Derfor har den tapt sin legitimitet, mente Behring Breivik. Det gav ham rett til å heve seg over legaliteten. Han handlet ut fra en «høyere rett», i «nødverge», har han påstått. Ut fra det «høyere» perspektiv hadde hans handlinger legitimitet.

Her er Oftestad på ville veier. For det er ikke mulig å ta Breiviks ideer alvorlig uten å begå et brudd på fornuften. Hvordan forstå morderiske tanker? Ved å late som de er forståelige krenker man fornuften. Man rasjonaliserer mordlyst.

Vi snakker om et logisk brudd. Det er ingen bro mellom Breiviks voldsfantasier og politisk tenkning. Han er nihilist, men en privat nihilist, med sin egen hær, sin egen mytologi og blodrus. Han ville aldri kunnet fungert i et kollektiv, selv et nihilistisk, enten det var russiske anarkister eller religiøse av al Qaidas type. Han var på en egotripp og retten lot ham være det.

Livsfarlig

Tilsynelatende er det logisk å følge retten og spørre hvorfor den ikke drøftet Breiviks kritikk av legalitet og legitmitet. Men det er farlig. Da vil man bidra til å rasjonalisere Breiviks handlinger. Man presiserer at de er forkastelige, men med sin egen rasjonalitet.

Skal man i neste omgang stille hans ideer opp mot det som vitterlig er en sosial transformasjon av Norge uten sidestykke? og begynne å måle det ene ut fra det andre? Å overprøve legitimiteten? Da er man plutselig ute i ukjent terreng. Det er lek med fyrstikker. 68’erne og ML’erne drev slike ideologiske regnestykker, de «beviste» hvorfor de hadde rett til å styrte klassestaten. De satt med historisk fasit og nøkkelen til fremtiden.

Den norske samfunnseliten er full av mennesker som anser slike «mandat» som selvfølgelige, uten å forstå deres inneboende antidemokratiske natur. Derfor foregikk det en prosess innenfor prosessen: det måtte for all del ikke trekkes noen parallell mellom 68’ernes og ML’ernes prosjekt og Breiviks. En slik sammenligning innbød man til ved å gjør ham til del av en subkultur.

Men den ble aldri plukket opp.

Retten var ute på en slik slippery slope flere ganger. Breivik anførte at samfunnet ikke tålte kritikk. Den ene akademiker og redaktør etter den andre sto frem og forsikret at Norge er verdens mest demokratiske land. Noe som alle vet er tøv. Breivik skrev til NRK og TV2 og spurte hvorfor de ikke dekket opptøyene i Sverige, og fikk til svar at det ikke var interessant.

Redaktørenes frikjenning av seg selv, benektelsen av kontakt med Breivik, av demokratisk underskudd, ble en type negativ bekreftelse på at debatten ikke er fri. Slik ble rettssaken en del av problemet, ikke løsningen. Her satt gamle hippier og revolusjonære som hadde angrepet borgerpressa, og lot som om alt var i sin skjønneste orden.

I Breiviks morderiske kontekst blir en slik negativ bekreftelse farlig.

Åse Brandvold må lukte opprør for hun spør:

– Men er du ute etter å velte systemet?

Poenget er at Brandvold tihører en tradisjon som har veltet systemet i flere land, og ønsket å gjøre det her på berget, om nødvendig med vold. I dag tilhører avisen de etablerte. Det gir en vanskelig situasjon: hvordan velte et system man selv er del av? Man gjør det ved å alliere seg med nye kulturer, utpeke dem til ofre, og bruke dem som rambukker mot de siste rester av kristendom og borgerlig kultur.

Fordi Oftestad er god på sekulariseringens mørke side, må han tas ned og det gjøres mest effektivt ved å vri på hans egne ord.

Han har noen feilskjær. Han gjør et for stort nummer av ad hoc-komiteen som ble nedsatt umiddelbart etter 22/7, som besto av noen få, som skulle koordinere innsatsen. Fra deres møter foreligger ingen referater. Kritikkverdig, men til en viss grad forståelig. Det var unntakstilstand. Oftestad tillegger komiteen for stor vekt. Brandvold kan bruke det til å anklage ham for k-ordet.

Men knaggen hun mest effektivt henger ham med er sidestillingen av Utøya-drapene og abortfostre. Det lyder usmakelig. Ved å ta sitatet ut av sin sammenheng, fremstår det som grotesk.Hele bolken:

-Hva er alternativet?

– Vi må begynne å arbeide med hva som er de legitime relasjonene til den ytre natur. Det innbefatter også menneskelivet som er på vei i kvinnens kropp. Vi må ta den debatten.

– Du tar i høyeste grad den debatten når du skriver «mange ungdommer ble drept på Utøya. 15.000 fostre aborteres hvert år.» Likestiller du massakren med retten til selvbestemt abort?

– Jeg sier at massakren på Utøya var ulovlig, mens det som skjer med selvbestemt abort er lovlig. Finnes det legitimeringsgrunner for det Breivik gjorde? Vi må spørre: Hva var det han krenket på Utøya? Hva er det vi krenker når vi ødelegger noe som er naturgitt i våre liv? Jeg ber ikke om annet enn at denne problemstillingen reises.

Her fremstår Oftestad som fullstendig gal. Brandvold siterer fra boka, og Oftestad sier noe som bekrefter at han stiller Utøya opp mot aborttallene. Er Oftestad gal, eller manipulere Brandvold også hans svar? Jeg tipper på det siste. Oftestad ville aldri sagt: «Finnes det legitimeringsgrunner for det Breivik gjorde?» Impossible. Også neste setning: Hva var det han krenket på Utøya? Den som er i tvil om det er ikke ved sine fulle fem. Det er Oftestad.

Han forsøker å stille spørsmål ved et samfunn som godtar at 15.000 barn aborteres hvert år. Hva slags menneskesyn har dette samfunnet? Avsnittet i boka som Brandvold siterer fra, lyder:

Men i dag er loven om selvbestemt abort antikvert i møte med dagens etiske utfordringer. Å tviholde på den, som feministene gjør, er virkelighetsfjernt. De legger veien åpen for det såkalte sorteringssamfunnet, som er kjemisk fritt for de avgjørende humanistiske verdier. Vi er med rette forferdet over Behring Breiviks massemord. Det er fordi retten til liv er fundamental. Den omfatter også det ufødte menneskelivet. Mange unge ble drept på Utøya. 15.000 fostre aborteres hvert år.

Intensjonen bak sammenligningen var altså stikk motsatt av hva Brandold indikerer: Oftestad er opptatt av menneskesyn og menneskeverd, at respekten for liv undergraves innenfra. En slik diskusjon vil ikke Brandvold og Klassekampen ha noe av. De henger i stedet ut Oftestad som et monster, med hans egne ord.

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også