Kommentar

TV2s og Kristopher Schaus nye program «De 7 dødssyndene» har falt kristenfolket tungt for brystet, og avisen Norge i Dag har derfor oppfordret sine lesere til å boikotte produktene fra samtlige firmaer som annonserer i forbindelse med serien. Som en følge av boikott-aksjonen har flere annonsører trukket seg, blant dem Opplysningen 1881, Maxbo og Expert.

Det liker for eksempel pressesjef for Human-Etisk Forbund Jens Bruun-Pedersen dårlig. Han har lite til overs for kristenaktivistene og sier at annonsørene er feige. Dessuten mener han å se klare paralleller til enkelte andre med sans for sensur:

– Jeg synes disse kristenfundamentalistiske kreftene vi ser i sving nå minner mistenkelig om muslimske grupperinger som roper på sensur av kunstneriske uttrykk. Og det er svært trist at næringsdrivende er så feige at de bøyer av for denne formen for press, sier han til Dagbladet.no.

Og det har Bruun-Pedersen evig rett i; en feig og unnvikende holdning overfor de som på bakgrunn av egne religiøse følelser roper på sensur et rimelig trist skue. Imidlertid forekommer det meg at vi har sett det før. Blant annet fra regjerings- og intellektuelt hold.

Da de ydmyke troende høylytt – med og uten fyrstikker – påberopte seg sårede følelser spredte den offentlige høfligheten, forståelsen og ikke minst respekten for de opprørte religiøse seg praktisk talt som en smittsom influensa i det ganske land. Kravene om unnskyldninger likeså. Krav som naturligvis ble innvilget, i regjeringens kontorer med tilhørende statsråder og særdeles mange muslimske ledere til stede i en heller uskjønn forening. Et nesten samlet medie-Norge unnlot å vise de støtende karikaturene av hensyn til de krenkede. Den nyopprettede klubben Ytringsfrihet Ikke Ytringsplikt – hvis motto lyder Full Ytringsfrihet, Men – fikk usedvanlig mange medlemmer på ditto kort tid.

Siden den livlige starten på året 2006 har det offentlige Norge følgelig hatt den utsøkte gleden av måtte forholde seg til at den enkeltes religiøse følelser er legitimert som et gyldig argument i samfunnsdebatten. Det er derfor ikke vanskelig å se den klare parallellen Bruun-Pedersen peker på, spørsmålet er om vi får se en tilsvarende parallell med tanke på alle som sto i kø for å fordømme den hensynløse fremferden mot sensible troende – nå som kristenfolket overraskende nok benytter seg av den gunstige stemningen hva gjelder religion?

Fra organisasjonen Jens Bruun-Pedersen representerer lød det forøvrig den gang slik:

– Vi trenger ikke fornærme hverandre bare fordi vi kan, sier generalsekretær i HEF, Kristin Mile.

– Det er ikke riktig av Norge eller Danmark å unnskylde at en fri presse trykker karikaturtegninger av Muhammed, sier Kristin Mile, generalsekretær i Human-Etisk Forbund. Hun synes likevel publiseringen av tegningene var en uklok handling.

Ytringsfriheten er nedfelt i menneskerettighetene, og det er spesielt de problematiske og kontroversielle ytringene som trenger beskyttelse, slår Mile fast.

Likevel er de aktuelle Muhammed-tegningene en ydmykelse av islam som de vestlige landene kunne ha spart seg, mener hun. Bare fordi man kan fornærme noen, så må man ikke gjøre det. Hvorfor var det så viktig å angripe forbudet mot avbilding av Muhammed? spør hun. – Dette er et religiøst forbud som vesten burde klare å tolerere, sier hun. Kristin Mile synes det hele har preg av å være et ydmykende harselas mot islam.

Nei visst, det var slett ikke nødvendig å trykke karikaturene av profeten av Muhammed, det kan forsåvidt alle være enig i. Men er det i såfall anledning til å spørre om det egentlig er nødvendig å sende serien «De 7 dødssynder»? Foreligger det en eller annen programfestet plikt til at man er nødt til å trykke eller sende det eller det programmet, enn si noe som helst?

Ut i fra presedensen høflighetens fortalere med vitende og vilje har skapt, er det en nærliggende tanke at det beste ville være å oppnevne et slags statlig utvalg som sorterer ut hva som faktisk er nødvendig og ikke. Personlig akter jeg i så fall å bidra med den rene smørbrødlisten over hva jeg virkelig ikke liker å se på tv eller lese i mine favorittaviser – under anførselen: jeg føler meg krenket over at ting jeg virkelig ikke liker blir vist på tv eller blir trykket i mine favorittaviser. Med vennlig hilsen, Djupt såra og vonbråten.

Men det er kanskje i overkant optimistisk å tro at De Kongelige Norske Respektentusiaster vil komme mitt akutte behov for en offentlig hensynstagen til unnsetning? Nesten akkurat som følelsene til kristenaktivistene, ser det ut til. I hvert fall hvis det er personer med doble standarder – sånne som for eksempel redaktør Vebjørn Selbekk (kristen m/doble standarder).

Hvor er forresten han nå, lurer Human-Etisk Forbunds pressesjef på:

– Hvor er ytringsfrihetens kompromissløse hvite ridder, redaktør Selbekk nå, spør HEFs pressesjef Jens-Brun Pedersen. Han undrer seg over at Selbekk så langt har forholdt seg taus når kristenfolket roper på sensur av TV2-programmet De syv dødssyndene.

– Selbekk ropte høyt ut om ytringsfrihet da det var han selv som hadde satt Muhammed-tegninger på trykk. Men når hans egne truer med en boikott som setter ytringsfriheten i fare, er han taus. Det tyder på doble standarder fra en person som ofte blir framstilt som kristen-pressens hvite ridder for ytringsfrihet, sier Jens Brun-Pedersen, pressesjef i HEF og for tiden stedfortredende generalsekretær.

Ja, du kan spørre. Hvor er de hvite ridderne – og da helst alle de som ikke er innehavere av doble standarder – nå? Har noen sett statsminister Stoltenberg, Kristin Mile, Dagbladet eller andre som la ned mye tid og innsats i å mane til offentlig respekt for andres religiøse følelser i fjor, rykke ut til forsvar for andres religiøse følelser i dag?

Det er å håpe at det politiske og intellektuelle miljøet nå samler seg til en ivrig og unison nedkalling av respekt for kristenfolket og deres påberopte krenkelse. At det så langt ikke har skjedd beror antagelig bare på at man er litt overrasket i de angjeldende kretser: for hvor ofte i historien hender det at elitens anstrengelser for å oppdra folket får en såpass stor og umiddelbar oppslutning? Når man har gått så til de grader grundig til verks for å gjeninnføre krenkede religiøse følelser som godkjent argument i det offentlige rom, kan man ikke annet enn å glede seg på de ansvarliges vegne når de faktisk oppnår det ønskede resultat. Derfor regner jeg også med at vi får se respektfulle politikere og intellektuelle raskt og profesjonelt gyte olje på de opprørte, kristenfundamentalistiske bølger så snart overraskelsen over de veloppdragne religiøse gir seg.

For i motsetning til de ytterst respektløse individene som allerede i 2006 gjorde oppmerksomme på at den offentlige legitimeringen av krenkede følelser ikke var utpreget heldig, så skulle det vel bare mangle at de som besitter en uttalt og dyp respekt for andres tro nå bidrar med en aldri så liten gjentagelse av kampropet Full Ytringsfrihet, Men?

Alt annet ville jo minne mistenkelig om den doble standarden man liker så dårlig, og noe sånt er det vel ingen som vil være bekjent av?