Tsunamien har utløst et «engasjement» i den vestlige verden som man knapt har sett maken til. Hva kan det komme av? Det tas for gitt at det er positivt, men kanskje er bildet litt mer komplisert?

En ting er de faktiske ødeleggelser, menneskelige og materielle. Men det finnes så mye annen elendighet i verden: Darfur, der 1,7 millioner mennesker holder på å sulte ihjel og/eller bli fordrevet, aids og en rekke andre sykdommer, som særlig herjer i Afrika.

Nicholas Kristof påpekte dette misforholdet i en kommentar i NYTimes igår:

But the bottom line is that this month and every month, more people will die of malaria (165,000 or more) and AIDS (240,000) than died in the tsunamis, and almost as many will die because of diarrhea ( 140,000).

Land of Penny Pinchers

(Hans egentlige anliggende var USAs manglende bistand, og interesserte kan finne detaljer om den, bl.a. at under Bush er hjelpen større enn under Clinton!)

Fokuseringen på tsunamien er så stor at man får følelse av at det dreier seg om en Ersatz-religion, empati som er en slags surrogat-religion.

Reagerer hele verden likedan? Nei, den gjør ikke det. I Malaysia, hvor man skulle tro engasjementet ville være enormt, er det bare sånn måtelig interesse. Det til tross for at Malaysia også er en muslimsk nasjon.

Men det merkelige er at muslimske nasjoner ikke ser ut til å være spesielt opptatt av indonesiske trosfeller. (Alle de ressurser norske medier bruker, er det merkelig at dette tema ikke er tatt opp). Det heter at India var raskt ute med assistanse for å komme Pakistan i forkjøpet, men Pakistan står ikke en gang på listen over donorer. Men verst er det i den arabiske verden, der Saudi-Arabia har økt hjelpen til 30 millioner dollar, lite når man ser på landets ressurser og religiøse betydning, Kuwait står for usle 10 millioner, Qatar for 25, Emiratene for 20, Bahrain, Libya og Algerie for 2 millioner hver.

I tillegg har interessen blant vanlige arabere vært svært lunken:

Some charities in the Arab world have collected aid, but there has been little public enthusiasm there, says Abdullah Bishara, former Kuwaiti ambassador to the United Nations. «I am not impressed by the response of the people,» he complains.

That may be due to the lack of civic institutions to mobilize the public, Mr. Bishara suggests. But it may also have something to do with the belief among some extremist Muslims that the tsunami was divine retribution against «centers of revelry» for Western tourists, as the Iranian daily Jomhuri-ye Eslami put it.

The shifting politics of global giving

Akkurat den siste tolkningen av guddommelig straff er det kanskje bare et fåtall som deler. Det er vel heller det som Lena Larsen var inne på: innadvendthet, selvopptatthet, og generell likegyldighet til andre. Det passer med beskrivelsen av araberverdenen som den mest tilbakestående i verden.

For den globaliserte verden er tsunamien blitt en megahendelse: En amerikansk avis kaller den en «telegenic disaster», (en utenkelig beskrivelse i norske aviser?)

Er den enorme responsen et tegn på at det finnes et stort uutløst behov hos folk for å engasjere seg, delta, gi av seg selv? Kan det tenkes at det er fordi det er en naturkatastrofe at dette behovet får fritt spillerom`?

I hvert fall for Norges del har den politisk korrekte eliten sørget for at mange menneskeskapte kriser ikke fikk den samme respons: Bosnia, Kosovo, Rwanda, og i dagens situasjon: Darfur-provinsen i Sudan, og det til tross for at Norge er inne som fredsmekler mellom regjeringen i Khartoum og opprørerne i sør.

Det kan se ut som de menneskeskapte katastrofene ikke mobiliserer samme engasjement som de naturskapte.

Her finnes en motforestilling: Trigger for vestlig engasjement var at det var så mange vestlige turister involvert. Det sørget for at man ble suget inn i begivenhetene.

Thorvald Stoltenberg er klar på dette i et intervju med Dagbladet idag. Han blir spurt om en tilsvarende katastrofe i Afrika ville møtt samme engasjement, og svarer: -Hvis det var nordmenn innblandet.

I de mest frommes øyne er dette ikke bra nok. De ønsker seg et like sterkt engasjement for alle mennesker. Slik idealisme av en annen verden finnes på Høgskolen for journalister, der Audgunn Oltedal og Elisabeth Eide deltok i et debattmøte om katastrofedekningen.

«Hun tok til orde for at mediefolk bør ha en ideologi, der asiatiske menneskeliv er like mye verdt som et menneskeliv i Norge. Og tok selvkritikk på at journalistlærere og mediefolk lærer bort at alt som skjer her er viktigere enn det som skjer der.

– Vår forståelse av samfunnsoppdraget bør ikke være så begrenset, sa Oltedal, som tok til orde for lik etisk standard på hvordan vi behandler mennesker i bildet, uansett hvor i verden de kommer fra.»

Også de to journalistlærerne påpekte forskjellen på naturskapt og menneskeskapt katastrofe, men eksemplet de nevnte sier noe om perspektivet:

«En flodbølgekatastrofe er en politisk ufarlig nyhet i motsetning til de mange dødsofrene i Falluja i Irak, mente de.»

Katastrofen gir nærhet til «de der nede»

for hele listen over bidrag,

Countries are listed according to size of their official pledges.
A third column shows private donations where available:
Country/region Government Private donations
(Million dollars)
Australia 765.00 64.40
Germany 680.20 200.00
Japan 500.00
USA 350.00
World Bank 250.00
Norway 181.90
Britain 96.00 146.00
Italy 95.00
Sweden 80.00
Canada 80.00 45.00
Denmark 76.83 16.44
Spain 68.02
France 66.38 49.00
China 60.42
Taiwan 50.25
South Korea 50.00
Netherlands 34.00
EU 31.29
Saudi Arabia 30.00
Qatar 25.00
Switzerland 23.81 39.24
UAE 20.00
Belgium 16.32
Ireland 13.62 14.29
Austria 10.88 13.60
Portugal 10.88 2.72
Kuwait 10.00
Luxembourg 6.80
Finland 5.95 21.18
New Zealand 3.60
Singapore 3.10
Algeria 2.00
Bahrain 2.00
Libya 2.00
Venezuela 2.00
Greece 1.34 14.70
Turkey 1.25
Hungary 1.20
Poland 1.00 1.30
Czech Republic 0.668 2.68
Cyprus 0.37
Slovakia 0.23
Bulgaria 0.14
Slovenia 0.11
African Union 0.10
=======
reuters