Nytt

USAs unge og mektige president hadde akkurat fortalt den eldgamle og erfarne presidenten av Egypt at han ikke hadde gått langt nok i sin tale til nasjonen. Han måtte gå av umiddelbart. Hosni Mubarak ventet ikke på oversettelsen, men skrek til Obama: – Du er ung, du forstår deg ikke på denne del av verden.

Datoen var 1. februar 2011, og nå som Obamas satsing på den arabiske våren ser ut til å rakne, er dette interessant informasjon.

“You don’t understand this part of the world,” the Egyptian leader broke in. “You’re young.”

..

Minutes later, a grim Mr. Obama appeared before hastily summoned cameras in the Grand Foyer of the White House. The end of Mr. Mubarak’s 30-year rule, Mr. Obama said, “must begin now.” With those words, Mr. Obama upended three decades of American relations with its most stalwart ally in the Arab world, putting the weight of the United States squarely on the side of the Arab street.

For idealister er politikk et spørsmål om å velge det gode: det gode i dette tilfellet var unge idealister på Tahrir-plassen. Selvfølgelig måtte den unge Obama være på parti med dem. For realister er det mer komplisert: USA hadde hatt et langvarig samarbeidsforhold med Egypt, og å velte Mubarak, å ta avstand fra ham offentlig ville kunne utløse en revolusjon. Hva ville følge? Det var klart at Det muslimske brorskap ville spille en viktig rolle i et nytt Egypt.

Robert F. Worth og Helene Coppers artikkel In Arab Spring, Obama Finds a Sharp Test  fokuserer oppmerksomhete på konsekvensene av Obamas valg. Det handler ikke bare om å være god. Det var seniorrådgiverne til Obama klar over og de forsøkte å fortelle presidenten det.

It (red.: å be Mubarak gå av) was a risky move by the American president, flying in the face of advice from elders on his staff at the State Department and at the Pentagon, who had spent decades nursing the autocratic — but staunchly pro-American — Egyptian government.

Nineteen months later, Mr. Obama was at the State Department consoling some of the very officials he had overruled. Anti-American protests broke out in Egypt and Libya. In Libya, they led to the deaths of four Americans, including the United States ambassador to Libya, J. Christopher Stevens. A new Egyptian government run by the Muslim Brotherhood was dragging its feet about condemning attacks on the American Embassy in Cairo.

Ettertanken har rammet State Department og amerikansk offentlighet, men burde også berøre norsk. Norske aviser var også beruset av Tahrir-stemningen og kunne ikke vente på at Mubarak skulle gå av.

Det er Benghazi-drapene som har fått amerikanerne på andre tanker. Noe har skjedd «der ute». USAs utstrakte hånd er ikke blitt møtt. For Obama går det helt tilbake til Kairo-talen i juni 2009. Er han i stand til å revurdere seg selv og sin politikk? Den nye utviklingen er en prøve på hans dømmekraft, diplomatiske evner og nerver.

I en privat samtale med State Department-ansatte fastholdt Obama at outreach-politikken må fortsette:

Speaking privately to grieving State Department workers, the president tried to make sense of the unfolding events. He talked about how he had been a child abroad, taught to appreciate American diplomats who risked their lives for their country. That work, and the outreach to the Arab world, he said, must continue, even in the face of mob violence that called into question what the United States can accomplish in a turbulent region.

I sin tale til FNs hovedforsamling i påfølgende uke, hadde Obama tatt noe av den nye utviklingen inn over seg jfr. City upon a hill og Hva skal til for at fremskrittet skal marsjere?  Men Obama har  fortsatt vanskelig for å svelge at motstanden ikke bare kommer fra radikale og ekstreme krefter, men at de «moderate» islamistene har en demokratioppfatning som ikke er forenlig med USAs.

Realisme

Om idealisme er det den unge Obama foretrekker, så ble realismen påtvunget ham av utenforliggende krefter. Det gikk 44 dager fra Tahrir-revolusjonen triumferte til han måtte godta at Saudi-Arabia sendte tropper for å slå ned shiaene i Bahrain.

Even as the uprisings spread to Libya, Yemen, Bahrain and Syria, the president’s sympathy for the protesters infuriated America’s allies in the conservative and oil-rich Gulf states. In mid-March, the Saudis moved decisively to crush the democracy protests in Bahrain, sending a convoy of tanks and heavy artillery across the 16-mile King Fahd Causeway between the two countries.

Janus-ansikt

Obama har to sider: han tror han er brobyggeren som skal redde USAs ære og renommé i en ny verden med flere spillere. Samtidig må han bøye seg for realpolitikken. Spenningen mellom disse to polene er vedvarende.

But his handling of the uprisings also demonstrates the gap between the two poles of his political persona: his sense of himself as a historic bridge-builder who could redeem America’s image abroad, and his more cautious adherence to long-term American interests in security and cheap oil.

Høyresiden i USA oppfatter at Obama mener å skulle redde Amerika fra det Amerika de selv representerer; i europeiske øyne George W. Bush’s Amerika. Det grenser til en type antiamerikanisme, for gjelder ikke nasjonen også høyresiden og de konservative? Er de ikke innbefattet? Disse signalene, denne politikken er blitt tydeligere med årene og gjør at Obama er mer omstridt i dag enn for fire år siden. Amerikanere bruker sterke uttrykk om hvor splittende Obama oppfattes. Det snakkes om en tilstand av «borgerkrig», uten at man legger noe voldelig i det, mer at det er dype, uoverstigelige kløfter.

Denne tillitskløften minner om debatten i Europa/Norge, der man for å bekjempe en ny høyreside argumenterer for en utestengelse og sensur som om  man kan beskytte demokratiet mot demokratiet. Det er en selvmotsigelse man ikke vil innrømme, men som genererer enorm motvilje og sinne. Thorbjørn Jagland er en av dem som snakker som om denne utestengelsen er helt uproblematisk. Han later som om utfordringen er marsjerende høyreekstremister og sieg heil. Han vil ikke innse at utfordringene kommer innenfra, og at han og establishment er en del av problemet. Det er lettere å bekjempe nazismen en gang til.

I USA er det mulig å få forstand på problemene ved å lese New York Times. Selv deler av det liberale USA er i stand til å reflektere over seg selv. I Europa er man seg ikke bevisst Europas egenart. Man tar avstand fra sin nasjonale egenart. Det gjør at politikk blir et sprang inn i en ny virkelighet, med integrasjon av helt nye befolkninger og kulturer. Dette «spranget» gjør at amerikanerne ikke forstår hva som foregår i Europa.

Skal man forstå situasjonen må man forstå partenes svakheter. Obama liker ikke gammeldags diplomati, som skjer bak lukkede dører. Det er et ganske stort handikap.

To some, the stark difference between the outcomes in Cairo and Bahrain illustrates something else, too: his impatience with old-fashioned back-room diplomacy, and his corresponding failure to build close personal relationships with foreign leaders that can, especially in the Middle East, help the White House to influence decisions made abroad.

Dialog

Interessant og viktig nok: Obamas velvilje overfor ungdommen som drev frem den arabiske våren har sin opprinnelse lenge før ballen begynte å rulle i Tunisia. Den stammer fra før han ble president: han tok avstand fra George W. Bushs frihetsagenda.

Man glemmer lett at George W. Bush i sin første periode foretok en drastisk revisjon av USAs politikk i Midtøsten under inntrykk av 9/11: Bush innså og sa høyt at USA hadde stolt for mye på og bygget på autokrater, uten å bry seg om en demokratisk utvikling. Resultatet var Saudi-Arabia, hvor 16 av 9/11-terroristene kom fra. Condi Rice holdt en tale til Egypts notabiliteter som rystet dem: hun sa rett og slett at de var «no good», det måtte dyptgripende endringer til. Farverevolusjonene i Ukraina, Serbia, Georgia og Libanon, var del av Bush sin frihetsagenda. Det gjorde at Vladimir Putin ble en svoren fiende av USA.

Irak-invasjonen var et forsøk på å realisere frihetsagendaen med vold. Det var dette Obama tok avstand fra. Han så også med ublide øyne på engasjementet i Afghanistan.

Obamas svar var dialog.

Mr. Obama, whose campaign for the presidency was in part set in motion by his early opposition to the Iraq war, came into office in January 2009 determined that he would not repeat what he viewed as the mistakes of his predecessor in pushing a “freedom agenda” in Iraq and other parts of the Arab world, according to senior administration officials.

Instead, he focused on mutual respect and understanding. During a speech to the Arab world in 2009 from Cairo, the president did talk about the importance of governments “that reflect the will of the people.” But, he added pointedly, “there is no straight line to realize this promise.”

Iran – mistet toget

Så skjer det utrolige at da iranerne går ut på gatene, forholder Obama seg tilbaketrukket og passiv.

I sin Kairo-tale la Obama inn en innrømmelse om at det var andre måter å realisere folkestyre på enn USAs. Men da iranerne gikk ut på gatene for å protestere mot at valget var blitt stjålet fra dem, valgte Obama å ligge lavt.

Two weeks later, as large street protests broke out in Iran after disputed presidential elections, Mr. Obama followed a low-key script, criticizing violence but saying he did not want to be seen as meddling in Iranian domestic politics.

Obama ble den gang kraftig kritisert for å ha sviktet opposisjonen i Iran. På kammerset angret han bitterlig og svor at han neste gang skulle være på høyde med utviklingen. Derfor beredskapen og utålmodigheten til Obama da ungdommen i Tunisia og Egypt marsjerte. Denne gang ville han være på parti med fremtiden.

Months later, administration officials said, Mr. Obama expressed regret about his muted stance on Iran. “There was a feeling of ‘we ain’t gonna be behind the curve on this again,’ ” one senior administration official said. He, like almost two dozen administration officials and Arab and American diplomats interviewed for this article, spoke on the condition of anonymity.

By the time the Tunisian protests broke out in January 2011 — an angry Mr. Obama accused his staff of being caught “flat-footed,” officials said — the president publicly backed the protesters. But the real test of the new muscular posture came 11 days later, when thousands of Egyptians converged on Tahrir Square in Cairo for a “day of rage.”

Mr. Obama felt keenly, one aide said, the need for the United States, and for he himself, to stand as a moral example. “He knows that the protesters want to hear from the American president, but not just any American president,” a senior aide to Mr. Obama said. “They want to hear from this American president.” In other words, they wanted to hear from the first black president of the United States, a symbol of the possibility of change.

«They want to hear from this American president» – i dette lå muligens en grad av selvforføring, av Obama som ikon og brand, et symbol på endring. Men kan Obama i den grad ha trodd på det selv at han glemte realpolitikken?

Han hadde ingen sans for Mubarak. Kommunikasjonen ble deretter.

Men så skriver altså Robert F. Worth og Helen Cooper at Obama ikke bare hadde vanskelig for å snakke med Mubarak. Han hadde også vanskelig for å connect med andre statsledere, som Hamid Karzai, som faktisk var en nøkkelfigur, eller kongehuset i Saudi-Arabia. Da begynner vi å snakke om et alvorlig handikap hos leder av den frie verden.

If the president felt a kinship with the youthful protesters, he seems to have had little rapport with Egypt’s aging president, or, for that matter, any other Arab leaders. In part, this was a function of time: he was still relatively new to the presidency, and had not built the kind of cozy relationship that the Bush family, for instance, had with the Saudis.

But Mr. Obama has struggled with little success to build better relations with key foreign leaders like Hamid Karzai, the Afghan president, and King Abdullah of Saudi Arabia.

Mubarak må gå NÅ!

1. februar var erklært raseriets dag i Kairo, samtidig holdt Mubarak en tale der han sa han ikke ville søke gjenvalg, han ville gå av, men han sa ikke når. I The Situation Room i Det hvite hus satt de såkalte Principals, den indre kjerne av statsråder og rådgivere, sammen for å diskutere USAs svar. Da spaserer Obama inn og gir klar beskjed: Mubarak må gå NÅ, og Obama må si det offentlig. Mange ble betenkt over signaleffekten av å svikte en gammel alliert i Midtøsten.

If this were Hollywood, the story of Barack Obama and the Arab Spring would end there, with the young American president standing with the protesters against the counsel of his own advisers, and hastening the end of the entrenched old guard in Egypt. In the Situation Room, Mr. Gates, Admiral Mullen, Jeffrey D. Feltman, then an assistant secretary of state, and others balked at the inclusion in Mr. Obama’s planned remarks that Mr. Mubarak’s “transition must begin now,” arguing that it was too aggressive.

Mr. Mubarak had steadfastly stood by the United States in the face of opposition from his own public, they said. The president, officials said, countered swiftly: “If ‘now’ is not in my remarks, there’s no point in me going out there and talking.”

Utviklingen ga tilsynelatende Obama rett. Men han ble tvunget til å slå inn på et annet spor da shiaene i Bahrain også revolterte, og Saudi-Arabia følte seg truet.

Mubarak gikk av den 11. februar. Den 14. februar fløt blodet i Bahrains gater og Obamas første respons var at dette var en revolt som i Tunisia og Kairo. De styrende måtte ta hensyn til protestene. 14. mars sendte Saudi-Arabia inn tropper og Obama ble taus.

Nå var det Saudi-Arabia som hadde trukket en rød linje i sanden. Hit, men ikke lenger.

But in the following weeks, Mr. Obama fell silent. Away from the public eye, he was coming under assault from leaders in Saudi Arabia, the United Arab Emirates, even Israel. Angry at the treatment of Mr. Mubarak, which officials from the Gulf states feared could forecast their own abandonment, Saudi Arabia and the United Arab Emirates drew a line in the sand. Some American and Arab diplomats say that response could have been avoided if Mr. Obama had worked quietly to ease Mr. Mubarak out, rather than going public.

On March 14, White House officials awoke to a nasty surprise: the Saudis had led a military incursion into Bahrain, followed by a crackdown in which the security forces cleared Pearl Square in the capital, Manama, by force. The moves were widely condemned, but Mr. Obama and Mrs. Clinton offered only veiled criticisms, calling for “calm and restraint on all sides” and “political dialogue.”

Iran og olje

Bahrain berørte USAs strategiske interesser i regionen: olje fra Saudi-Arabia, marinebasen i Bahrain, transporten gjennom Hormuz-stredet, og rivaliseringen med Iran som brukte shiaene i Bahrain som stråmenn. Alt bestemte at USA ikke kunne støtte shiaene. Likevel kritiserte Hillary Clinton undertrykkelsen av shiaene offentlig, på et tidspunkt da Emiratene trengtes for å gi legitimitet til å bombe Gaddafi. Dette ble for mye for Emiratene, de forlangte at USA ba om unnskyldning.

The lingering resentment over Mr. Mubarak’s ouster had another apparent consequence. Mrs. Clinton’s criticism of the military intervention in a Paris television interview angered officials of the United Arab Emirates, whose military was also involved in the Bahrain operation and who shared the Saudis’ concern about the Mubarak episode.

The Emiratis promptly threatened to withdraw from the coalition then being assembled to support a NATO-led strike against Col. Muammar el-Qaddafi, the Libyan leader. The Emiratis knew they were needed to give the coalition legitimacy. They quickly named their price for staying on board, according to Arab and Western diplomats familiar with the episode: Mrs. Clinton must issue a statement that would pull back from any criticism of the Bahrain operation.

The statement, hastily drafted and vetted by Emirati and American officials, appeared soon afterward, in the guise of a communiqué on Libya.

Arroganse

Dette peker på en side ved det liberale USA: også idealisme kan være en form for arroganse, når det kommer fra verdens supermakt. Clinton og Obama har på seg flere hatter – de er idealister og maktpolitikere og synes ikke å forstå at kombinasjonen provoserer motspillerne. Clinton og Obama forteller andre hva de bør gjøre, men de lever ikke med konsekvensene. De vil heller ikke forstå at de er avhengig av andre, som Bahrain og Qatar.

Connect

Igjen kommer Obamas kjølighet overfor mennesker tilbake som et moment som svekker USAs handlingsrom. I Midtøsten og ellers betyr personlig charme mye. Politikere trives vanligvis med å connect. Obama gjør det ikke.

Det er USAs egne diplomater som forteller om denne svakheten ved presidenten. Det er oppsiktsvekkende.

The tensions between Mr. Obama and the Gulf states, both American and Arab diplomats say, derive from an Obama character trait: he has not built many personal relationships with foreign leaders. “He’s not good with personal relationships; that’s not what interests him,” said one United States diplomat. “But in the Middle East, those relationships are essential. The lack of them deprives D.C. of the ability to influence leadership decisions.”

A Lack of Chemistry

Arab officials echo that sentiment, describing Mr. Obama as a cool, cerebral man who discounts the importance of personal chemistry in politics. “You can’t fix these problems by remote control,” said one Arab diplomat with long experience in Washington. “He doesn’t have friends who are world leaders. He doesn’t believe in patting anybody on the back, nicknames.

“You can’t accomplish what you want to accomplish” with such an impersonal style, the diplomat said.

Noe av denne mangel på nærhet er også synlig i Obamas forhold til presse og publikum på hjemmebane. Det går bra så lenge han har medvind og oppbacking. Det går ikke så bra når han møter motstand. Da må han blottstille seg. Han finner det vanskelig. Det er noe annet enn å være aggressiv og gå til motangrep. Han må eksponere menneskelige sider ved seg. Det var det Mitt Romney klarte i den første tv-debatten.

Hva skyldes denne reseverthet og kjølighet hos presidenten? Kan det forklare at utviklingen i den arabiske verden, stikkord: raseriet i Kairo og Tunisia, kom bakpå ham?

Også angrepet på konsultatet i Benghazi kom bakpå Obama-administrasjonen, som først forsøkte å fremstille det som en offshoot av en protest mot videoen. Men det var ingen slik protest. Det var et terrorangrep. Administrasjonen ble således dobbelt eksponert: USA-hatet blant brede grupper kom overraskende, det samme gjorde terror. En dobbel failure.

Obama ville være på parti med fremtiden, han trodde han ville gi USA en ny rolle i en ny verden. Så ble denne verden helt annerledes. Hvordan var det mulig? USA må forsøke å hente seg inn og forstå hva som har skjedd.

For instance, Mr. Feltman, the former assistant secretary of state, said, “the event I find politically most disturbing is the attack on Embassy Tunis.” Angry protesters breached the grounds of the American diplomatic compound there last week — in a country previously known for its moderation and secularism — despite Mr. Obama’s early support for the democracy movement there.  “That really shakes me out of complacency about what I thought I knew.”

http://www.nytimes.com/2012/09/25/us/politics/arab-spring-proves-a-harsh-test-for-obamas-diplomatic-skill.html