Nytt

Det er splittelse innad i Obama-administrasjonen om hvor sterkt man skal presse Hosni Mubarak.

Mannen som ble sendt som sendebud til Mubarak sist uke, tidligere Egypt-ambassadør, Frank G. Wisner, sa lørdag at det for Mubarak var maktpåliggende å bli sittende for å kunne være med å bestemme den videre kursen.

Han hadde ikke før uttalt seg, før utenriksminister Hillary Clinton korrigerte ham: Ifølge Clinton bør Mubarak gå av og overlate «overgangsfasen» til andre.

Stort tydeligere kan ikke uenigheten demonstreres, og det er selvsagt noe som andre statsledere i Midtøsten følger med oppmerksomhet.

Obama ringte personlig rundt til flere av dem lørdag for å høre hva de mente om å legge press på Mubarak. De ønsker ikke å være for tydelige: kan det være deres tur neste gang? Hvis USA og andre sier til Mubarak: «Det er på tide å gå av!» – hva da når det bryter ut demonstrasjoner i Tripoli, Amman eller Damaskus?

The latest challenge came Saturday afternoon when the man sent last weekend by President Obama to persuade the 82-year-old leader to step out of the way, Frank G. Wisner, told a group of diplomats and security experts that “President Mubarak’s continued leadership is critical — it’s his opportunity to write his own legacy.”

Secretary of State Hilary Rodham Clinton immediately tried to recalibrate those remarks, repeating the latest iteration of the administration’s evolving strategy. At a minimum, she said, Mr. Mubarak must move out of the way so that his vice president, Omar Suleiman, can engage in talks with protest leaders over everything from constitutional changes to free and fair elections.

USAs politikk blir oppfattet ulikt, avhengig av hvem som lytter. Men hovedsporet er at USA ønsker Mubarak ut av prosessen, fratatt makt, slik at han blir en tilskuer til sin egen avgang. Bak kulissene arbeider USA for å isolere ham. Forsvarsminister Tantawis besøk på Tahrir-plassen igår tas som tegn på en slik politikk: han ville vise at han var sympatisk innstilt.

Men hvis det stemmer at USA driver et slikt spill, kan det gi en rekyl: I Midtøsten skal man være forsiktig med å drive powerplay. Det er et spill de er svært drevne i, og ledere vil intenst mislike innblanding, selv om det er for Den gode sak.

Over the last few days, with Mr. Mubarak making it clear he does not intend to resign anytime soon, they have described their latest strategy as one of encouraging Egyptian elites to isolate him to the point where he is essentially a spectator to the end of his own rule.

They want Mr. Mubarak to be able to leave with honor, so once again on Friday, Mr. Obama stopped short of telling him to go for fear, as one senior official put it, that “the more he digs in, the harder it will be at the right moment to get him to let go.”

Dette forsøket på å la Mubarak redde ansikt er litt for gjennomskuelig til å ha troverdighet. USA presser på for at Omar Suleiman skal innlede forhandlinger med opposisjonen, inkludert Brorskapet.

I Midtøsten ser man man med stigende alarm på denne inkluderingspolitikken, i et politisk landskap uten strukturer vil det organiserte Brorskapet ha en stor fordel.

Men Obama-demonstrasjonen virker så besatt av sitt ønske om ikke å være den som stiller seg i veien for en demokratisk revolusjon, eller lar en historisk sjanse gå fra seg: de vil smi mens jernet er varmt.

Bruddet

Bruddet mellom Mubarak og Obama kom tirsdag. I Det hvite hus satt man og så Mubaraks tale: han ville ikke stille i september til en ny periode, men ville bli sittende til da for å unngå kaos. Obama ringte umiddelbart og det ble en spent samtale. Siden har USA presset på for at han skal gå.

One week later, that script was cast aside for the first time in three decades. On Tuesday night, Mr. Obama and his top national security aides watched Mr. Mubarak’s defiant speech, in which he refused to resign but insisted he had never intended to run for re-election in September. It confirmed the conclusion they had gradually reached as the protest mounted: Instability would reign until the Mr. Mubarak got out of the way.

“He needed a push,” said one official who was in the Situation Room with the president. When Mr. Mubarak’s speech was over, Mr. Obama called him, for what turned into a tense 30-minute conversation.

Shortly afterward, Mr. Obama appeared in the foyer of the White House to declare that “orderly transition must be meaningful, it must be peaceful, and it must begin now.” He did not press Mr. Mubarak directly to resign, but Mr. Mubarak’s loyalists clearly interpreted it that way. The next day, government supporters were bused into the square and changed what had been a largely peaceful process in a day of rage, stone-throwing, clubbing and arrests, the most violent so far.

Fredag var utropt til Avgangens dag, men kom og gikk. Mubarak ble sittende. Hans sjanser til å ri av stormen stiger for hver dag. Nå arbeider USA for å undergrave hans støtte innad. Det er oppsiktsvekkende.

By Friday, it was clear that Mr. Mubarak would not go gently, which led to the third iteration of the White House policy. In private, the administration worked to peel away Mr. Mubarak’s key supporters in the Egyptian elite. His defense minister, Field Marshal Hussein Tantawi, went into Tahrir Square, ostensibly to inspect the troops there, but largely to associate himself with the protesters.

USA oppfordrer en indre krets til å begynne samtaler med opposisjonen og ta dem med på arbeidet med en ny grunnlov som skal kjøres gjennom parlamentet i hurtigtogsfart. Det høres ut som et risikabelt foretak i en svært flytende situasjon.

Hva er det som tilsier en slik hast?

Administration officials say that in phone calls and e-mails from the White House, the State Department and the Pentagon, they have urged a “council of elders” in Egypt to begin drafting revisions to the Constitution that could be sped through Parliament, while encouraging Mr. Suleiman to jump-start conversations with an array of opposition leaders, including the Muslim Brotherhood, from which some of Al Qaeda’s leadership emerged.

As Mubarak Digs In, U.S. Policy in Egypt Is Complicated