Gjesteskribent

En beveget mann under massebegravelser i Negombo, Sri Lanka, 28. april. Foto: Athit Perawongmetha/Reuters/Scanpix

Gjennom overskriften på document.no 21.4.19 «Erna Solberg kaller terrorangrepene meningsløse» fikk vi igjen denne politisk nærmest rutinemessige «deltagelsen» på nytt. Men dessverre, hva som for statsministeren – ja, for det store flertall av gode nordmenn – fortoner seg som «vanvittig meningsløst», er aldeles ikke meningsløst for kristendommens historiske fiender. Alle kirkebrannene og den økende mengden av vandalisme av kirker og kristne symboler, ikke minst i Frankrike, er utvilsomt et uttrykk for noens store hat og fanatisme, men ikke mitt. Dét til tross, regjeringen med sine nå strengere straffeutmålinger slår faktisk ned på oss, statsministerens antatte egne. Nemlig de av oss som ærlig argumenterer for vår fredelige kristne kultur og for vårt alles kjære fedreland. Snakk om juridisk «å rette baker for smed», slik vi uttrykte det i tidligere tider. 

Statsministerens seneste «uttalelse» gikk denne gang på terroren i Sri Lanka. Med de nylig åtte opplagte koordinerte intelligente nær simultane terrorangrep mot uskyldige mennesker utført av islams forkjempere og bødler – ingen tvil om det. Rundt 250 døde og 500 sårede. Men det biter knapt lenger på de fleste, så alminneliggjort er terroren bevisst blitt. Rent historisk og med sverdet i hånd har muslimene søkt å underlegge seg Europa flere ganger. Nord-Afrika var kristent, og ble tatt. Også Spania kom for noen hundre års periode under maurernes, dvs. muslimenes, kontroll. Det store slaget ved Poitiers i år 732 ble et «historisk vendepunkt» da frankeren Karl Martell (også kalt kristendommens beskytter) intelligent med en underlegen styrke slo tilbake den store hærføreren Abdul Rahman Al Ghafiqi. Det jeg kort forsøker å antyde, er at islamistene ikke viser noe tegn til å ville gi seg, nå sågar i stort antall innenfor deres lenge definerte fienders forsvarslinjer.

Det er et uhyggelig faktum at der knapt er kristne igjen i Midtøsten, bestialsk drept, mishandlet og/eller fordrevet eller tvangskonvertert til islam, alt mens kampen forflyttes nordover, noe vi spesielt har sett i det defaitistiske Frankrike. Hundrevis av moskeer er sprunget opp overalt. Stadig flere beskriver det landet som tapt. «Misjonering» er således for islamistene slett ikke meningsløst. Tvert imot, deres makt økes ved bevisst å spre frykt og gjennom brutal hodeavkapping og psykisk undertrykking. Dog det såkalte islamske kalifatet fikk seg nylig en knekk i Syria, ikke minst takket være det «forhatte» USAs innsats. De samme som reddet Europa fra nazismen, for å si det kort og enkelt. Frihet og demokrati gir seg nemlig ikke av seg selv, det må hvileløst kjempes for. Overalt opp mot de ideologier som har et statsensrettende totalitært mål i sin bunn, islamismen og sosialismen, begge inkludert. Kommunismen, etter å ha kostet nær 100 millioner drepte, er nå heldigvis avleggs.

Beklager å måtte si det, terror og drap på uskyldige er meningsfullt for mennesker som ikler seg offerrollen. De har en selverklært rett til å hate, til å misunne, til å være skadefro, til å være hevngjerrige. Islam og sosialismen/kommunismen «instituerer» denne selvfølelsen og/eller «åndsmakten» av nettopp det å være et offer. Jøder i særdeleshet, men ei heller kristne identifiserer seg tilsvarende med denne offerrollen, sistnevnte på grunn av troen på Kristus. Samfunn tuftet på vår ideologi og kristendom er rike samfunn. På mange vis. Det provoserer. De rike skal tas. Europa er tradisjonelt et rikt kontinent. Ikke bare på penger, men på ånd, med holdninger og verdier som skaper rikdom. Dette skal altså tas. Destrueres av hevngjerrighet, misunnelse og skadefryd. 

Islam har dessverre ikke ett eneste velfungerende land å kunne vise til. Muslimske land er i dag fattige, men de er rike på sosial urettferdighet, manglende rettigheter for kvinner og barn, korrupsjon etc. Likevel insisterer de fleste muslimer på å ta med seg sine moskeer og ledere og fortsette som raskt voksende parallellsamfunn innen våre land. Forsøk på å ta vårt kontinent med sverd mislyktes. Historien viser det. Europeere forsvarte sine land med sverd. I vår tid har muslimene i sine egne land brent ned kirker og drept eller utryddet kristne. Og nå kommer de til våre land. De kommer som offer. Ikke med sverd. Slik avvæpner de oss. Og slik møter vi dem med medmenneskelighet og godhet. Og slik klarer de å ta over oss og våre land. 

Når vi fedrelandsvenner av Aftenposten omtales som «ekkokammer», tør jeg direkte spørre vår statsminister om det er jeg/vi eller det ensrettede Aftenposten som er blitt et ekkokammer? Når en ekstrem monokultur fra 600-tallet – ut fra sin ufattelige sårbarhet oss nærmest uforanderlig og ikke-integrerbar er – og ja, stadig økende ødeleggende over nær hele Europa. Skal ikke da Norge kunne forsvare seg, fru statsminister? Enn videre: Hvilke konkrete tiltak vil regjeringen nå igangsette for å beskytte oss vanlige folk mot knivstikking og daglig vold i skolen og ellers? Dette siste faktum underslår Aftenposten grovt med sin ikke-rapporterende ensidighet. Skal vi bare fortsette å måtte oppleve oss som et «gjøkunge»-eksempel, som vokser og skyver oss alle ut fra vårt eget rede, gjennom generasjoner vårt møysommelig oppbygde fedreland? 

På et artig innrammet historisk kart over Europa, kanskje 200 år gammelt, som jeg kjøpte nettopp til dekorasjon av en kontorvegg, ser vi Norwegen øverst i nord – med Nord-Afrika i sør benevnt som Barbariske Afrika. Kartet inkluderte ikke Midtøsten, men det ville sikkert fått samme beskrivelse. Men se, EU med sine kyniske globalist- og sosialistledere ønsker et nytt kart og en ny realitet hvorved det siviliserte Europa tillates gradvis nedbrukket av denne lett ærekrenkede, hissige monokulturen fra 600-tallet. Dette er ikke medmenneskelighet, dette er ren galskap. Fru statsminister: Det står nå om langt mer enn Deres troverdighet, det står om ytringsfrihet, demokratiet – og for Dem helt spesielt: Deres øverste ansvar for et godt gammelt land. For hver dag som går uten reelle statsgrep, tikker denne «bomben» seg stadig større.

Dan Odfjell, samfunnsdebattant.

Kjøp Oriana Fallacis bok her