Nytt

I Lars Sigurd Sunnanås og de fleste andre journalisters kommentarer er det nå blitt standard å fremstille dagens Irak som langt verre enn under Saddam. Mens vi etter invasjonen hadde en mulighet til å forstå hvor brutalt regimet hadde vært, har den døren nå lukket seg.

Denne anklagende fingeren mot USA kom allerede under Clinton, da Madleine Albright var utenriksminister og skal ha sagt at «det var verdt det», da hun angivelig ble spurt om sanksjonsregimet var verdt 400.000 irakiske barns liv. En amerikansk utenriksminister ville neppe gitt et slikt svar på direkte spørsmål, men sitatet ble hyppigt brukt som eksempel på amerikansk forakt for liv i den arabiske verden. Det dukket opp omtrent samtidig med at Albright tuktet serberne i Rambouillet-forhandlingene.

Antiamerikanismen har dype røtter. Den preges av en oppstyltet moralisme. Idag kunne den samme Sunnanå fortelle at Baath-partiets første kupp var CIA-styrt! Og at USA var Irak-«alliert» i krigen mot Iran og støttet Saddam. Ikke et ord om at regionen og verden forøvrig fryktet at shia-revolusjonen skulle spre seg. Det var for øvrig Saudi-Arabia som betalte for Saddams krig, og Frankrike hadde levert Super Etendard-flyene som senket et amerikansk marinefartøy. En slik selektiv historieskrivning skal klebe USA til Saddam, akkurat som Osama og Taliban også presenteres som CIAs «kreasjon».

Dette er ren propaganda, som ikke kan forklare eller kaste lys over noe som helst, annet enn hvor dypt journalistikken i NRK kan synke.

Ikke ett ord om den forbrytelsen Saddam begikk som virkelig kleber ved USA: pappa George W. Bushs oppfordring til shiaer og sunnier om å reise seg da første Golf-krig var vunnet. De gjorde det, og sto ensomme og forlatt da Saddam fikk samlet seg og slo tilbake. Det var en nedslaktning av shiaer og en vanhelligelse av deres moskeer uten sidestykke. I nord måtte kurderne spasere barbent i snøen over fjellene til Tyrkia.

Skuffelsen over å bli forrådt gjorde et voldsomt inntrykk på shiaene. Det stolte ikke på amerikanerne i 2003, og mye hadde skjedd med landet i mellomtiden.

Det er denne pragmatiske realpolitikken mange i Europa vil tilbake til. Men prisen for denne realpolitikken var nettopp den type «ofre» som shiaene og kurdere betalte. Sanksjonene var samme realpolitikk, men når Albright vedsto seg den var hun en «forbryter». Kritikerne av USAs politikk er ikke akkurat konsekvente.

Det som mangler er en målestokk på hvor brutalt Saddams regime var. New York Times’ John Burns har lang erfaring. Han forteller at selv hardkokte «oppassere» kunne begynne å gråte av frykt når Saddams navn ble nevnt.

Selv følte Burns medfølelse med mannen da han første gang ble ført inn i rettssalen 1. juli 2004. Saddam var blitt fortalt at han skulle «møte rettferdigheten», og trodde han kanskje skulle bli summarisk henrettet. Han trådte derfor inn med flakkende, redde øyne.

That I could feel pity for him struck the Iraqis with whom I talked as evidence of a profound moral corruption. I came to understand how a Westerner used to the civilities of democracy and due process — even a reporter who thought he grasped the depths of Saddam’s depravity — fell short of the Iraqis’ sense, forged by years of brutality, of the power of his unmitigated evil.

Like many another dictator before him, Saddam so sealed himself off from his own people, in his scores of palaces, and on his carefully staged, video-recorded walkabouts among crowds of ululating citizens, that he seemed never to grasp, even in the extremities of his last weeks, how hated he was by his people. In the courtroom, he insisted, repeatedly, that he remained Iraq’s lawful president and thus immune to prosecution, even as the judges responded by calling him «ex-president» and ordering him to sit down. He was sustained in this make-believe world by his former acolytes, who would stand in the dark as he entered, greeting him with expressions of undying fealty.

Feared and Pitiless; Fearful and Pitiable