capt.f1d00c72f85244639a1732768a9fbfab.iraq_militant_captured_bag115.jpg

Da Amnesty presenterte sin årsrapport nylig, valgte Aftenposten å illustrere den med bildet av knelende fanger på Guantanamo over to sider. Orange er blitt Guantanamo-fargen. Ikonisk.

Nå er det Haditha som står for tur. En 12 år gammel irakisk jente forteller på video hvordan det var da US Marines tok hevn i november ifjor. En amatørvideo fra huset viser blodspor over et gulv. Det er bilder som blir sittende. Dette er ikke Tarantino.

Amerikansk TV viser ikveld et intervju med moren til en av to soldater som ble sendt inn av offiserene for å ta bilder av blodbadet. De har det ikke godt. Moren gråter for kamera: gutten hennes måtte bære en liten jente som hadde fått hodet blåst av, og hjernemassen dryppet ned på støvlene hans.

Litteraturfestivalen på Lillehammer åpner imorgen, og Dagbladet har en imponerende forhåndsomtale. Andreas Wiese har intervjuet David Levi Strauss, en amerikansk kunsthistoriker. Festivalens tema er Iscenesettelse, og i Abu Ghraib har dette ordet en mørk sammeheng. Dagbladet viser alle de kjente bildene, igjen er det fanger i orange drakter, og nakne. Lynndie England med fangen i bånd, fangen med hette og elektrotortur etc.

Strauss sier merkelige ting. Han hevder at fangevokterne bare gjorde det som ble forventet av dem. Dette var institusjonalisert vold, ikke individuell, slik ledelsen påstår.

Man griper seg i å tenke: Er en kunsthistoriker den rette til å analysere Abu Ghraib? Ville det ikke vært riktigere med en forfatter som har arbeidet systematisk med overgrepene, som kunne presentert dem grundig og reflektert? Feks. Mark Danner, som såvisst ikke mangler kritisk sans.

Denne type grundig journalistikk er slitsom og enerverende å følge. Den krever mye av leseren/lytteren.

David Levi Strauss røper at han har en kunsthistorikers tilnærming til et følsomt tema. Han hevder at irakerne som jublet da statuen av Saddam ble revet ned 9. april, var eks-irakere, tilhengere av Ahmed Chalabi, som var fløyet inn. «Alt er arrangert». Dette er første gangen jeg hører. Det ville vært en sensasjon om det stemte.

Abu Ghraib-bildene derimot er the real stuff, tatt av vokterne. Derfor gjør de så sterkt inntrykk, sier Levi Strauss, som sammenligner med bonding på amerikanske universiteter. Dette ble for mye for Wiese, som sier at de irakiske fangene vitterlig ikke ble tatt opp i noe brorskap!

Det kommer an på hvordan du definerer det. Soldatene mener de kommner der med et formål: Vi skal modernisere dere, vi skal gi dere elektrisitet, vi skal gjøre dere like oss. Denne prisen er det dere må betale for å bli som oss, og det er da det alle helst vil, ikke sant?

Dette er Abu Ghraib i sen utgave av White man’s burden.

Kunstteoretikerne tar Vietnam-krigen og benytter ikonografien derfra som et raster over Irak. Nå venter man at Haditha-massakren skal fungere som My Lai og ytterligere svekke oppslutningen om krigen.

Men Irak er ikke Vietnam, og den desillusjoneringen amerikanerne opplever er annerledes. Også Vietnam er inkorporert i den nasjonale erfaringen. Og amerikanerne glemmer ikke at motstanderen er folk som uten kvaler sprenger moskeer og shiamuslimer i lufta.

Irakiske styrker pågrep tirsdag Ahmed Hussein Dabash Samir al-Batawi (bildet), en sentral person i «the insurgency».

Iraqi officials also said a key terror suspect who allegedly confessed to hundreds of beheadings was captured in a raid that also netted documents, cell phones and computers that contained information on other wanted terrorists and Islamic extremist groups.

The prime minister’s office said terror suspect Ahmed Hussein Dabash Samir al-Batawi was captured Monday and he confessed to hundreds of beheadings in Baghdad and elsewhere in Iraq. They also released a mugshot of al-Batawi wearing a white T-shirt with a nametag hanging around his neck. (AP)

Opinionen vil huske Haditha, men ikke bildet av Ahmed Hussein Dabash Samir al-Batawi.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂