Det var en uforglemmelig scene: En teatergruppe i orange Guantanamo-drakter spilte happening-teater på Times Square, mot krigen, både i Irak og mot terror. Foran dem sto en dame og protesterte vilt. Hun hadde mistet en bror i 9/11, og ropte at demonstrasjonen var et svik mot de døde. Kulissen bak var en LCD-skjerm med bilder fra US Army i Vietnam. Apocaplyse Redux eller Iwo Jima, alt ettersom man ser det. Ettersom teatergruppa fikk sving på taktfaste slagord og sang, svarte den enslige motdemonstranten med å falle inn i samme rytme, og de danset sammen. Det var politisk teater i den digitale tidsalder. Heller ikke 68-kulturens gateteater virker som før.

Amerika er ikke som under Vietnam, og Irak er heller ikke Vietnam. På TV går diskusjonene hele tiden. Det vi har av debatt hjemme er noe så puslete og tamt at det ikke en gang fortjener navnet, for ikke å snakke om hvor kontrollert det er. Wiggo og Pål Jørgensen. På morgenen viser Cspan et intervju med advokaten Kristine Huskey, som er advokat for fem fanger på Guantanamo. Kuwaitere. Det er familiene deres som ba henne finne dem. De har sittet der i fem år, uten siktelser. Hun forteller om hvor hardt og vanskelig det er. Kritikken er mild i formen, men klar i konklusjonen. Slik kan ikke et demokrati oppøføre seg. Det er ingen tvil om at Huskeys kritikk vinner debatten. Cheney-Rumsfelds president-prerogativer – at presidenten er hevet over loven – har for lengst nådd middagshøyden.

På en kristen kanal en debatt om 9/11-konspirasjoner, ledet av en prestelignende figur, og panelet er pro-konspirasjon. På Fox News forteller Nonie Darwish om hvordan hennes tale på Brown University ble avlyst etter påtrykk fra muslimske representanter. Ledelsen fant at talen ville virke polariserende. Darwish har skrevet boken «Now they call me infidel». Hun tilhører den lille, men betydningsfulle minoriteten av frafalne muslimer, som avslører hvordan det «er» på innsiden. En parallell til avhopperne under kommunismen.

Det lyder kanskje overraskende at amerikanske universiteter ikke setter ytringsfriheten i høysetet. Men til forskjell fra Europa er det her programledere og kommentatorer som ikke legger fingrene mellom. Her kjøres kampen mot radikal islam som en ny kamp mot totalitær kommunisme. Det er en akseptabel versjon. Med mange variasjoner.

Poenget er at man intellektuelt tør å tankene helt ut. Det tør man ikke i Europa. Jeg holder nettopp på å avslutte Paul Bermans bok «Power and the Idealists». De tankene han gjør seg om et liberalt anti-totalitært ståsted, er det utrolig at ingen i Norge har fremført. Istedet er det en kvelende konsensus, som er passiv og tafatt og ser USA som det største problemet.

Debatten i USA får en helt annen seriøsitet på grunn av krigen som pågår. Idag var Zbigniew Brzezinski og Henry Kissinger på Late Edition med Wolf Blitzer. Brzezinski, som var Carters sikkerhetspolitiske rådgiver, mener Irak er en historical blunder, og at prisen øker for hver dag som går. Han vil ha uttrekning øyeblikkelig. Kissinger, den gamle realpolitikeren, minnet om at jihadistene tror de beseiret Sovjet i Afghanistan. Hvis USA trakk seg ut nå, ville de tro at de beseiret amerikanerne. Det kan få alvorlige følger.

Det faller ikke vanskelig å gi ham rett. I Europa er dette en utbredt oppfatning. Hvis bare … -alternativet. Men det er trolig helt forfeilet. Angrepene vil tilta.